søndag, januar 29, 2006

Fram til urkristendommen

Fram til urkristendommen må være en av de sterkeste paroler en kristen bevegelse noensinne har valgt. Den var kanskje så sterk at den kunne virke hoverende dersom den ble oppfattet som et karakterstempel Pinsebevegelsen satte på seg selv.

Men som en målsetting, noe å strekke seg etter, er den en god parole. Derfor finner jeg det påfallende, om enn ikke uventet, at Pinsebevegelsen idag ikke er særlig opptatt av denne parolen. Dermed føyer Pinsebevegelsen seg pent inn i rekken av vekkelser opp gjennom historien som stivner og blir til "saltstøtter".

David Østby holdt et innlegg under Pinsevennes predikantkonferanse 2003 med temaet Pinsebevegelsen i en ny tid (gjengitt i Dagen, del I og del II) uten å nevne parolen Fram til urkristendommen med ett ord.

Spørsmålene blir: Hvor lenge lever en bevegelse i fornyelse? Eller hvor lenge representerer den en fornyelse?

De tilløp vi har sett til fornyelse innen Pinsebevegelsen de senere år, har vært justeringer innenfor relativt snevre rammer. Hierarkiene er forlengst etablert, strukturene er fastlåst, lederskapets fokus er fiksert og rollemønstrene er lagt.

Martin Ski sier i boken Fram til urkristendommen: "... man kan ... si at pinsevekkelsen i seg samlet de verdier fra urkristendommen, som spredt og med jevne mellomrom kom fram i dagen der vekkelsene brøt ut, men som hverken luthersk eller frikirkelig vekkelseskristendom tok vare på og lot leve videre i sin midte, dels av manglende kunnskap om de åndelige fenomener, dels av motvilje og for en stor del av - frykt."

I hvilken retning må vi idag gå for på nytt å bevege oss mot urkristendommen? Finnes det andre bevegelser som representerer en fornyelse? Hva har skjedd etter pinsevekkelsen?

Med min begrensede kirkehistoriske kunnskap kan vi nevne følgende fornyende bevegelser etter pinsebevegelsen:

- Den karismatiske vekkelsen - som påvirket alle kirkesamfunn
- Jesus-vekkelsen - en ungdomsvekkelse som oppstod utenfor kirkesamfunnene
- Trosbevegelsen - som var en aksentuering av visse sider ved pinsevekkelsen
- Den internasjonale husmenighetsbevegelsen - som er en videreføring av Jesusvekkelsen
- Emergent Movement - som er en tverrkirkelig fornyelse av gudstjenestelivet

Av disse bevegelsene er de to siste fortsatt under utvikling og utbredelse. Husmenighetsbevegelsen og Emergent Movement vil komme til å påvirke menighetslivet i stor grad. Det som kjennetegner begge er et oppbrudd fra hierarkiene, strukturene, tradisjonell lederskapstenkning og rollemønstre.

Spesielt den internasjonale husmenighetsbevegelsen er opptatt av å hente ut forbilder fra urkristendommens menighetsliv i sin vektlegging på enkle samværsformer i hjemmene. Slik jeg ser det er det denne bevegelsen som idag viderefører parolen Fram til urkristendommen.

Technorati Tags: , , , ,


Share/Save/Bookmark

5 kommentarer:

Geir Øynes sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
Geir Øynes sa...

Når jeg tenker meg om, så opplevde jeg faktisk husmenighetens fellesskap i min barndom. Det var samling hver onsdag hjemme hos de som deltok. Det gikk på rundgang. Noe av det jeg husker best var det sterke fellesskapet som rådet.
Dette var ikke noe som skjedde i motsetning til menigheten, men som et supplement.

Are Karlsen sa...

Det var mer av slikt i "gamle dager". Mange pinsemenigheter hadde såkalte bønneringer i hjemmene. Det var en del av Barratts visjon.

Jan Hansen sa...

Du stiller så mange gode spørsmål, du ”løfter på så mange steiner”, nå sist ”fram til urkristendommen”, hva nå det kan innebære.

Når Lukas skulle gjenfortelle om sine opplevelser med Jesus, så gikk han tilbake til Sakarias og Elisabet som ble foreldrene til Johannes – han som ble forløperen for Jesus.

Når Markus skulle fortelle sin versjon, gikk han tilbake til Esaias sin profeti om den samme Johannes.

Når Matteus skulle starte sin fortelling, gikk han helt tilbake til Abraham.

Men når Johannes skulle bringe sitt evangelium, gikk han helt tilbake til begynnelsen: ”I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud”

For å finne opprinnelsen eller ”urkristendommen”, tror jeg det er nødvendig å se lenger enn rammer og metoder, men se på selve kjernen, som er Ordet.

Allerede i skapelsen gjentaes ”alt efter sitt slag”, det livet og egenskapene som er i frøet, vil komme igjen i den nye avlingen, det kan ikke annet. Når Guds Ord blir sådd, så vil frukten vise det samme livet. For å si det på en annen måte, hvis det er noe galt med frukten, er det sannsynlig at det har noe å gjøre med det frøet som er sådd.

Grunnen til at vekkelser dør ut eller stagnerer, er at frøet ikke holdes reint (i sin opprinnelige form), menneskelige ”ting” blir blandet inn, og livet mister sin kraft. Guds rene Ord, vil aldri svikte.

Are Karlsen sa...

Jan,

Vi er sikkert enig om at ingen menighet er fri fra menneskelige "ting". Vi har en konstant kamp mot kjøttet alle sammen. Selv blant Jesu´ disipler var det mye kjøtt.

Men da er det godt at vi har Ordet, som du vektlegger. Vi har en kilde å stadig vende tilbake til som kan veilede oss.