Hvordan skal vi som menighetsfellesskap fullføre vårt oppdrag i vår tid?
Hva er det som er så spesielt med vår tid?
Èn sak som er spesiell for vår tid, er at evangeliet nå har vært forkynt i over 2000 år. Kristendommen har vært i vårt land i over 1000 år. Og det er ca. 500 år siden reformasjonen kom med en fornyet evangelisk kristendom.
Og det er ca. 200 år siden Gud fylte Hans Nielsen Hauge med den Hellige Ånd og vekkelsene begynte å ryste Norge. Det er 100 år siden den charismatiske pinsevekkelsen kom til Norge.
Og hva så? Jo, under 5% av befolkningen er aktive i et kristent fellesskap. Mens 30-50% er troende.
Disse tallene forteller meg at det er menighetene, dvs. vi kristne som svikter. Min bedømning etter 40 års fartstid i menighet er at menighetene er blitt eksklusive, sosiale klubber for de mest vellykkede iblant oss og med enormt høye dørterskler. I stedet for å virke inkluderende, er våre menigheter blittt ekskluderende.
Menighetene virker til og med ekskluderende på de som har vært innenfor i årevis. Stadig fler blir hjemmesittere. Når livet går imot, når krisene kommer, da er ikke menigheten det naturlige stedet å vende seg.
Hva er vår viktigste oppgave i vår tid? Etter min mening er det å begynne å inkludere. Å inkludere mennesker er menighetens viktigste oppgave. Hvordan? Ved å dyrke fram tjenester og strukturer som legger til rette for det.
Et fellesskap er ikke et kristent fellesskap før det er inkluderende. Det gjelder enten det er en menighet eller det er en cellegruppe eller husmenighet. Tegnet på at det er snakk om et kristent fellesskap er at det er konstant inkluderende.
Sålangt har jeg mange med meg. Men nå kommer nedturen: De som flokker seg rundt Jesus er nå som dengang de fattige og de forkomne. Det er samfunnets såkalte marginaliserte som står i kø for å bli inkludert. Og det er de vi i første rekke må ønske velkommen. Og det er de som er testen på om våre fellesskap er kristne fellesskap eller interesseorganisasjoner for de sterke og vellykkede. Det handler om kjærlighet.
Det er de narkomane, de psykisk syke, de med utviklingshemminger, de ensomme, de ressurssvake som står først i køen. Når vi lærer å inkludere disse, vil menighetene vokse. For da vil menighetene bli et hyggeligere sted å være. Da vil ikke så mange bli hjemmesittere når livet går imot. Det ligger en sann ydmykelse i dette, som våre ledere vender seg bort fra. De søker seg bort fra Bakgata og til Storgata. Det er de store arenaer som teller. Jo nærmere maktens sentrum, jo bedre.
Resultatet av vår mentalitet foreligger i oppslutningen om våre menigheter. Derfor må det en omvendelse til. En omvendelse fra søken etter storhet til å stige ned. Slik som Jesus engang gjorde. Det handler om sinnelaget. Holdninger. Jesu sinnelag.
Menighet for vår tid vil si å elske i betydningen "være inkluderende". For alle.
Technorati Tags: menighet, sinnelag
Innlegg
13 kommentarer:
Veldig viktig og riktig det du skriver der. Jeg tror du har rett i mye av dette. Men samtidig tror jeg at mange er "skap-kristne" på samme måte som mange er "skap-homser", og av nøyaktig samme grunn. Man tør ikke stå frem som den man er i frykt for samfunnets fordømmelse eller ubehagelige spørsmål.
Da er det lettere å tro at man gjør det bra som kristen hjemme. Det er ingen som ser at du folder hendene under dyna om kvelden.
Når det er sagt. Hvem har vel ikke hyttet mot himmelen? Hvem har vel ikke lovet på tro og ære til en Gud de håper er der? Hvem har vel ikke bedt om et tegn som aldri kommer? Det er ikke lett å tro på en allmektig skaper, når Han aldri viser seg.
Det er nå hva jeg tror da.
Takk Alf Ivar! Jeg tror du beskriver noe mange kjenner seg igjen i.
(skjedde noe galt her... prøver igjen)
"...menighetene er blitt eksklusive, sosiale klubber for de mest vellykkede iblant oss og med enormt høye dørterskler. I stedet for å virke inkluderende, er våre menigheter blittt ekskluderende."
veldig enig. er så lei av alle disse tradisjonene vi gjemmer oss bak hele tiden. Kan vi ikke bare konsentrere oss mer om Jesus, hva han sa og hva han sier...og ikke bli så opphengt i alt mulig annet.
Dere vet at herskerne over folkeslagene har fullt herredømme over dem, og de som er store, utøver makt over dem".
Men slik skal det ikke være blant dere. For den som vil være stor blant dere, han skal være deres tjener. Og den som vil være den første blant dere, han skal være deres slave -
slik som Menneskesønnen ikke kom for å la seg tjene, men for Selv å tjene, og for å gi Sitt liv" matt20:25
det er en tid for alt... og nå tror jeg tiden er inne for å bøye kne og be, være ydmyke, og tjene andre.
Inkludering er en viktig holdning. De beste rammene for denne holdningen i et menighetsfellesskap, er husmenighet.
Men en husmenighet kan ikke makte alt. Ulike husmenigheter har ulik kompetanse og ulike ressurser. Ikke alle husmenigheter kan ta i mot narkomane.
Jeg er i tenkeboksen når det gjelder dette, og har ikke så mange svar å komme med foreløpig: http://www.byggemennesker.no/ikkealt.html
Are, finner du en tipsbase som deler erfaringer, så si gjerne ifra.
Takk igjen, Sjur!
Den beste tipsbasen syns jeg er HouseChurch Blog http://sojourner.typepad.com/house_church_blog/.
De folka har holdt på i noen år, og i høyrespalten finner du en del ressurser.
Jeg ønsker ikke å oppfattes dogmatisk eller moralistisk i mine sterke meninger om innholdet i våre fellesskap. Jeg har ikke mye å vise til. Veien må bli til mens vi går.
Forskjellen mellom institusjonelle kirker og husmenigheter, er at husmenigheter vanligvis vokser relasjonelt. Folk fra gata kommer ikke tilfeldigvis innom.
Det gjelder også i forhold til mennesker med ulike lidelser. Det gjør at inkluderingen skjer på en naturlig og trygg måte.
Barn og ungdom er en omsorgsoppgave i seg selv. Det kan være naturlig at familer med barn og ungdom slår seg sammen, og tilpasser fellesskapet til disse.
I min siste post Fellesskap beskriver jeg noen aktiviteter for den gruppen. Men det finnes selvfølgelig mye annet som kan gjøres. De aktivitetene man gjør sammen på en slik måte, kan være det flotteste barne- og ungdomsarbeid som finnes.
Når det gjelder grupper som narkomane, psykisk syke og utviklingshemmede, så er det vel noen basiskunnskaper som kan være bra, men de er ikke vanskelig å tilegne seg. Største hinderet er frykt og fordommer.
Den såkalte HVPU-reformen inneholdt blant annet nedleggelse av institusjoner for psykisk syke for at de skulle bo blant folk flest. Jeg vet at reformen er omstridt, men fagfolkene oppdaget at institusjonenes resultater var dårlige, og at kontakt og omgang med friske mennesker var en forutsetning for helbredelse i mange tilfeller.
Jeg er enig med deg når det gjelder behandling av lidelser. Da må vi spille på andre ressurser. Også offentlige instanser om nødvendig.
Til Alf Ivar: Da vil jeg gjerne invitere deg til kristkirken i Bergen, så kanskje du får se eller merke noen tegn på ifra herren.
Til Are: Jeg er også kristen =)
ta en titt innom siden min å legg igjen noen kommentarer da
Medaljens bakside:
For de av oss som har vært med i relativt et relativt suksessfullt husfelleskap i snart 20 år tegner det seg også noen negative sider:
1. Det blir veldig eksklusivt. Evangeliet skal være tilgjengelig for alle, men blir begrenset at man må kjenne de rette menneskene.
2. Det blir på sett og vis autoritært. Selv om det i seg selv ikke er noen problem med autoriteten som håndheves er det personen som har husmenigheten hos seg som legger alle premissene for hvordan ting skal gjøres, og er du ikke enig så er det ikke mye å gjøre, for det er jo ikke ditt hjem.
3. Man ser styrkene av å samles hvor man virkelig kan praktisere en menighet slik Paulus skisserer den i Galaterbrevet.
Man ser også alt det man kan gjøre i en litt mer institusjonell sammenheng som også er positivt.
Bla. kan man på mange måter få flere delaktige.
Dette har ihvertfall jeg sett på veldig mange måter.
4. Miljøet blir veldig smalt. Og da F. eks spesielt ungdomsmiljø som du nevner.
Hva er da løsningen?
Jeg har lagt merke til at veldig mange som sokner til husmenighetsbevegelsen og kaller seg det ikke nødvendigvis er så ortodokse på det som du fremstiller.
De har derimot en tanke om at hovedtyngen i menigheten skal ligge i smågruppene, men at man samles jevnlig (ukentlig eller månedlig) til fellessamling innenfor et rimelig geografisk område.
Man har også fellestiltak hvor ikke husmenigheten i seg selv er svaret via tankegangen at Guds folk er ETT.
Det er jo også forsvarlig utifra å se på den første menigheten at selv om man hadde en slik struktur så både sammarbeidet man om diverse fellestiltak, og samlet seg også iblant til større sammenkomster.
Jeg tror altså det er rom for både de store, og de små felleskapene, hvor hver del gjør det som de gjør best.
Spennende å høre fra "Anonymous". Det er viktig å høre på erfaringer fra folk som har levd i husmenighet.
Jeg har tidligere i posten Husmenighetsromantikk hatt en link til en artikkel av Frank Viola som har studert husmenigheter i 30 år:
http://www.ptmin.org/movement.htm
Der var det også mange negative erfaringer.
Jeg skulle gjerne visst noe mer om sammenhengen "Anonymous" kommer fra og hvordan husmenigheten var organisert. Når han skriver "Det blir på sett og vis autoritært. Selv om det i seg selv ikke er noen problem med autoriteten som håndheves" - så lyser det noen blå lamper for meg.
Hvorfor er det ikke noe problem med autoriteten som håndheves? Kan det ikke være nettopp det som er problemet? De tilløp til husmenigheter som jeg kjenner til i Norge har hatt klare både hierarkiske og autoritære trekk. Og samtlige har gått fra å være husmenigheter til å bli institusjonelle menigheter. Noe jeg mener er uavvendelig med en hierarkisk struktur.
Jeg har heller ikke sett eksempler på institusjonelle kirker hvor lederskapet klarer å legge hovedtyngden i smågruppene. Jeg ser ikke bort fra at det finnes, og skulle svært gjerne ha mulighet til å studere en slik menighet.
Den mest "ekstreme" siden ved mine synspunkter er imidlertid ikke vektleggingen av husmenigheter, men av en ikke-hierarkisk struktur. Kan noen vise meg en ikke-hierarkisk menighet?
HOLDNINGER OG ORDNINGER: Man er ikke i mål bare ved å si "husmenighet". Også husmenighetens holdninger og ordninger er viktig.
UTADVENDTHET: Tradisjonelle menigheter forsøker å være utadvendt ved å ha kule arrangementer, konserter og slikt.
Men rammene ved slike arrangementer betyr dessverre nakkefellesskap. Ikke samtale og relasjoner. Løsningen er utadvendte husmenigheter, se lenger ned.
TYNGDEPUNKT: Hvis man har som holdning at det er viktig med samtale, så vil man prioritere små fellesskap høyt. I typiske virkegrensmenigheter er det vanskelig å få til denne prioriteringen.
Dette skyldes at de tradisjonelle menighetene gjerne ledes av evangelister eller lærere. Og de liker å preke og arrangere. Derfor blir også resten av menigheten preget av dette.
Da blir alle virkegrenene og aktivitetene 1. prioritering. Husgrupper underlagt virkegrensmenigheten blir bare 2. prioritering. Husgruppene blir bare en av mange virkegrener.
Alternativet er husmenighet hvor alle tjenester underordnes hverandre. Altså at evangelisten ikke står i en særstilling som preger hele menigheten. Slik kan små fellesskap og samtale bli vektlagt. Men man er ikke i mål. Man må også være utadvendt. Man kan ikke spre kjærlighet ved å være innadvendt.
Dette er et godt eksempel på at det er viktig det er å først finne holdningene, og deretter lage ordninger som bygger på holdningene.
En av holdningene bør altså være at man ønsker å være utadvendt. En annen holdning bør være at man ønsker å bruke samtaler og relasjoner. Og at man ser enkeltmennesker. Og at man ønsker å spre kjærlighet. Så må man slå disse holdningene sammen til en ordning, for eksempel slik:
Uke 1: Hjemme: Husmenighet (bygge oss)
Uke 2: Hjemme/borte: Servicehall (bygge andre)
Uke 3: Hjemme: Sosial samling (bygge person-nettverk)
Uke 4: Gymsal/kirke: Storsamling av husmenigheter (bygge menighetsnettverk)
I alle disse ukene er det menighetens grunnleggende fellesskap som operer, ikke en eller annen virkegren. Man har vekslet inn kor og menighetsblad, som er virkegrener med enveiskommunikasjon, med samtaler og relasjoner. Man er utadvendt. Man ser enkeltmennesker. Man gir kjærlighet.
FLAT STRUKTUR: Når det gjelder ordningen internt i husmenigheten, tror jeg det er best at man starter husmenighet sammen med noen, og at man veksler på hvilket hjem man er i fra uke til uke. Da får ikke huseieren psykologisk makt.
Tja, det er ikke helt det jeg mener med atoritært.
Det har alltid vært åpenhet for innspill, aller har stilt likt, det har alltid vært lagt vekt på de sosiale osv.
Poenget er for det første at det gjerne bygges opp rundt en person selv om det ikke er meningen.
Det kan selvsagt løses ved å ha det i forskjellige hjem, men jeg har erfaring med det også.
Og den erfaringen er at mange da bare kommer når det er hos den ene personen.
Altså blir alt alltid knyttet mer eller mindre rundt personen(e) som eier hjemmet.
Det blir da også begrenset med det i og med at det begrenses til hva huseier vil ettersom at det tross alt er hans\hennes hjem og må passe til den personens livsmønster.
Det som også gjør det veldig snevert er at husmenighet er 100% relasjonsorientert.
Det betyr at en person som ikke føler seg hjemme med folka, men med troen ikke vil finne noe felleskap, mens det ikke hadde vært fullt så relasjonsbundet med offentlige, annonserte møter.
Det blir rett og slett for snevet.
Men jeg er enig i at en menighet bør være flatt styrt, og basere seg på kjærlighet og enkeltindividene.
Jeg tror alikevel det lar seg gjøre best med et lokale. Da er det riktignok best om det er et lokale man har tilgang på 24\7, og alle føler tilhørighet og eierskap til. (alle har nøkler osv.)
Jeg ser altså fordelene med husmenighet, og mener at der jeg har vært med har hatt alle de positive sidene dere skisserer.
Alikevel har det en del negative, snevre og begrensende sider.
Det er foresten bare å stille meg mer konkrete spørsmål om dere har noe dere lurer på av min erfaring med et velfungerende husfelleskap gjennom 20 år. (som til tider samlet sikkert 50 stykker, og idag samler et sted rundt 20.)
Mye av frafallet derifra skyldes foresten nettopp behovet blant de som gikk der for en mer institutisjonalisert menighet. Ikke minst mht. menighetsarbeid.
Men det er interessant. Jeg er engasjert i et menighetprosjekt nå som på mange måter restartes, og vi har valgt at hovedfokuset skal være kjærlighet og felleskap fremfor noe annet. Og først og fremst betone det sosiale, og de små kjærlighetshandlingene.
Om dere vil ha mer håndfast informasjon kan vi ta det over mail. (bare si ifra at dere vil det, og så mailer jeg dere.)
Foresten interessant at det har vært husfelleskapet som har blitt ingangsdøren til de institusjonelle menighetene, og ikke menighetene selv...
Det er særdeles nyttig det du har å bidra med!
Jeg vil svært gjerne ha en mail fra deg!
Mange takk!
Til Anonymous: Sett meg gjerne på epostlisten. Jeg vil lære mer.
Legg inn en kommentar