ForetakskirkeFoto:
Are Karlsen
Min analyse sier at de førende verdier i det rådende kirkelige paradigmet er makt, lederskap og hierarki.
|
Aril Svartdahl hevder i en kommentar at bloggen bruker mye spalteplass på å svartmale en viss organisasjonsform. Med dette signaliserer Aril hva han synes om det som skrives her på bloggen.
Jeg synes det er litt smålåtent av Aril å karakterisere bloggens anliggende som svartmaling. Jeg gjør intet mindre enn et forsøk på å identifisere og analysere et kirkelig paradigme med utgangspunkt i en verdianalyse. Det sentrale i denne debatten er verdier. Først når verdiene er definert, kan man avgjøre hvilke føringer de legger på organisasjonsformen.
Min analyse sier at de førende verdier i det rådende kirkelige paradigmet er makt, lederskap og hierarki. Det er vanskelig å tenke at Aril kan synes at det er dette som er svartmalingen, fordi er det ikke lederskap i menighetene han som leder av Lederskolen ønsker å fremme?
Dette paradigmet har jeg tillatt meg å kalle foretakskirken.
Men det skal innrømmes at foretakskirkens verdisett ikke står høyt i kurs hos meg og andre som skriver her på bloggen. Fordi vi mener at det slett ikke er det verdisettet vi finner i Skriften.
Jeg har kommet fram til at Bibelen snakker om alles deltagelse (det allmenne prestedømme) basert på de førende verdiene forsoning, tjenerskap og gjensidig underordning. Og riktig, med disse verdiene i bunnen ender vi opp med en organisasjonsform som ser nokså anderledes ut enn den som gjelder idag. Jeg kaller det husmenigheter.
Av responsen å dømme, er det tydelig at de tankene som framkommer på bloggen oppleves som relevante for mange kristne. Men det er få pastorer og forkynnere som velger å delta i samtalen. Og det er påfallende at når de først kommenterer, så er det stort sett for å fortelle hvor destruktiv debatten er og at den burde opphøre.
Flere opplever dermed en slags flashback fra det tradisjonelle menighetslivet, hvor kritikk ofte blir møtt med fordømmelse. Som igjen strider mot en sentral bibelsk fellesskapsverdi: Prøv alt!
Opplever frikirkelige pastorer debatten som truende fordi den rokker ved fundamentet for egen identitet, karriere eller økonomiske sikkerhet? (Da jeg framholdt dette første gang, utløste det en heftig debatt i posten Er jeg en del av Emergent Movement?)
Desto mer oppmuntrende er det å konstatere hvordan lederskapet i OASE forholder seg til disse spørsmålene. I vår arrangerte OASE en konferanse i Bergen om husmenigheter, med den høyt profilerte husmenighetstalsmannen Wolfgang Simson, behørig dekket her på bloggen i mars.
I siste Korsets Seier sier lederen for OASE, Einar Ekerhovd, blant annet dette: Som mangeårig prest i Den norske kirke og trygg luthersk teolog må jeg innrømme at vi har ikke helt grepet Luthers store anliggende om det almenne prestedømme. Det er er aldri for sent. Nå er kanskje tiden inne at vi prester trer litt til side og slipper folket til.
Når hørte vi sist slike toner i det pinsekarismatiske miljøet?
Det er ikke vanskelig å konstatere at både det allmenne prestedømmet og fellesskapet har trange kår i våre menigheter. Årsaken er det verdisystemet jeg mener å ha avdekket. Fordi dette er verdier som motvirker det allmenne prestedømmet.
På 1800-tallet oppstod en motvekt mot foretakskirken, gjennom bedehusbevegelsen. Det allmenne prestedømmet ble konkretisert, og man fikk vennesamfunnet. Store deler av frikirkeligheten ble preget av disse strømningene. Men det finnes bare små rester av disse verdiene tilbake.
Og dette er bloggens egentlige mål, å inspirere kristne til fellesskap og å praktisere det allmenne prestedømmet. Ikke minst de 75 % av dem som har valgt å ikke forholde seg til menighet. Mange av dem føler seg som tapere i forhold til menighetsliv. Jeg tror det er nødvendig at noen forteller dem at det finnes et alternativ.
De pinsekarismatiske menighetene lærer om Åndens fylde i den enkelte troende. Her burde det allmenne prestedømmet ha de aller beste livsvilkår. I stedet har det vokst fram en form for elitisme som gjennomsyrer menighetene. Neste år feirer Pinsevekkelsen i Europa 100 år. Hvor finnes den kritiske refleksjonen?
Jeg har et forslag til jubileumskommittéen: Gjør som OASE-bevegelsen. Kall Wolfgang Simson til en konferanse, og sett igang den samme debatt i Norge som nå preger store deler av amerikansk kirkeliv, jfr. George Barnas bok Revolution. Hva kristenheten i Europa behøver, er en fornyelse av de kirkelige strukturer basert på bibelske verdier.
Eller gjelder også her ny vin i nye skinnsekker? Er det mulig for de tradisjonelle menighetene å gjennomgå en slik fornyelse, for ikke å snakke om revolusjon?
Svartmaling
Innlegg
