tirsdag, januar 31, 2006
søndag, januar 29, 2006
Fram til urkristendommen
Fram til urkristendommen må være en av de sterkeste paroler en kristen bevegelse noensinne har valgt. Den var kanskje så sterk at den kunne virke hoverende dersom den ble oppfattet som et karakterstempel Pinsebevegelsen satte på seg selv.
Men som en målsetting, noe å strekke seg etter, er den en god parole. Derfor finner jeg det påfallende, om enn ikke uventet, at Pinsebevegelsen idag ikke er særlig opptatt av denne parolen. Dermed føyer Pinsebevegelsen seg pent inn i rekken av vekkelser opp gjennom historien som stivner og blir til "saltstøtter".
David Østby holdt et innlegg under Pinsevennes predikantkonferanse 2003 med temaet Pinsebevegelsen i en ny tid (gjengitt i Dagen, del I og del II) uten å nevne parolen Fram til urkristendommen med ett ord.
Spørsmålene blir: Hvor lenge lever en bevegelse i fornyelse? Eller hvor lenge representerer den en fornyelse?
De tilløp vi har sett til fornyelse innen Pinsebevegelsen de senere år, har vært justeringer innenfor relativt snevre rammer. Hierarkiene er forlengst etablert, strukturene er fastlåst, lederskapets fokus er fiksert og rollemønstrene er lagt.
Martin Ski sier i boken Fram til urkristendommen: "... man kan ... si at pinsevekkelsen i seg samlet de verdier fra urkristendommen, som spredt og med jevne mellomrom kom fram i dagen der vekkelsene brøt ut, men som hverken luthersk eller frikirkelig vekkelseskristendom tok vare på og lot leve videre i sin midte, dels av manglende kunnskap om de åndelige fenomener, dels av motvilje og for en stor del av - frykt."I hvilken retning må vi idag gå for på nytt å bevege oss mot urkristendommen? Finnes det andre bevegelser som representerer en fornyelse? Hva har skjedd etter pinsevekkelsen?
Med min begrensede kirkehistoriske kunnskap kan vi nevne følgende fornyende bevegelser etter pinsebevegelsen:
- Den karismatiske vekkelsen - som påvirket alle kirkesamfunn
- Jesus-vekkelsen - en ungdomsvekkelse som oppstod utenfor kirkesamfunnene
- Trosbevegelsen - som var en aksentuering av visse sider ved pinsevekkelsen
- Den internasjonale husmenighetsbevegelsen - som er en videreføring av Jesusvekkelsen
- Emergent Movement - som er en tverrkirkelig fornyelse av gudstjenestelivet
Av disse bevegelsene er de to siste fortsatt under utvikling og utbredelse. Husmenighetsbevegelsen og Emergent Movement vil komme til å påvirke menighetslivet i stor grad. Det som kjennetegner begge er et oppbrudd fra hierarkiene, strukturene, tradisjonell lederskapstenkning og rollemønstre.
Spesielt den internasjonale husmenighetsbevegelsen er opptatt av å hente ut forbilder fra urkristendommens menighetsliv i sin vektlegging på enkle samværsformer i hjemmene. Slik jeg ser det er det denne bevegelsen som idag viderefører parolen Fram til urkristendommen.
Technorati Tags: den karismatiske vekkelsen, emergent movement, husmenighet, jesusvekkelsen, trosbevegelsen
lørdag, januar 28, 2006
fredag, januar 27, 2006
På nattbordet
På nattbordet
Foto: Are Karlsen
Pinsevekkelsens historie ligger på
nattbordet for tiden.
Mitt søndagsskolekort
Foto: Are Karlsen
Inne i bind I av "Fram til
urkristendommen" fant jeg
frammøtekortet fra 1965
I min søken etter røtter og verdier, kom jeg på at i mitt barndomshjems bokhylle fantes et verk som het "Martin Ski: Fram til urkristendommen", et bokverk som kom ut på 50-tallet - til pinsevekkelsens 50-års markering.
Jeg reiste hjem til mine foreldre og spurte mamma:
- Har dere fortsatt de bøkene av Martin Ski som het "Fram til urkristendommen"?
- Ja, men da må du se i bokhylla ovenpå - og ta med deg lys.
Jeg tok med meg lys og gikk opp for å sjekke. Der fant jeg både dette verket og flere andre bøker om pinsevekkelsens første år. Nå ligger de på nattbordet.
Jeg mente jeg kun hadde sett dette verket i mitt barndomshjems bokhylle - aldri lest det. Men da jeg begynte å bla i bind 1, falt det ut et stjernekort - eller frammøtekort som det egentlig hette - fra søndagsskolen fra 1965 med mitt navn på. Det lå på et av de siste kapitlene. Det må vel bety at jeg i en alder av 11 år startet å lese dette verket av Martin Ski. Da er det vel på tide å fullføre det nå - 40 år etter.
Jeg har lest noen kapitler. Martin Ski setter pinsevekkelsens frambrudd i en historisk kontekst. Han nevner en rekke interessante personligheter fra 1800-tallet som jeg får lyst til å sjekke nærmere. Da er det veldig kjekt å kunne søke på internett - og finne forskningsstoff, hovedoppgaver og studentoppgaver som omtaler både Lammers og Olaus Nielsen, to lutherske prester og teologer som rundt 1850 setter spørsmålstegn ved både kirkeordning, presterollen og barnedåp. Olaus Nilsen går varmt inn for husmenigheter og det almenne prestedømme. Intet nytt under solen.
Technorati Tags: framt til urkristendommen, martin ski, pinsevekkelsen
Dagbok
Jeg har nylig renset flere titalls malerkoster fra husprosjektet i sommer/høst. Jeg brukte Jotuns Penselrens (- helt fantastisk produkt). Råd: Sett kostene inn med Penselrens til slutt.
Det Store Ryddeprosjektet er innledet med garasjen. Neste etapper er rydding av garasjeloftet, kjelleren og loftet. Etter årtier med god plass til å lagre alt mulig, kommer det til å ta måneder før jeg er ferdig.
Slik ser en pakke Prior Kyllingbiter ut etter å ha vært 30 min for lenge i stekeovnen i 225 grader.
- Nei, nå vil jeg ta bilde av deg, sa Sjur da jeg traff han til lunch på MacDonalds på Skøyen sist fredag.
Det Store Ryddeprosjektet er innledet med garasjen. Neste etapper er rydding av garasjeloftet, kjelleren og loftet. Etter årtier med god plass til å lagre alt mulig, kommer det til å ta måneder før jeg er ferdig.
Slik ser en pakke Prior Kyllingbiter ut etter å ha vært 30 min for lenge i stekeovnen i 225 grader.
- Nei, nå vil jeg ta bilde av deg, sa Sjur da jeg traff han til lunch på MacDonalds på Skøyen sist fredag.
Technorati Tags: rydding
torsdag, januar 26, 2006
Frigjøringen
Å oppleve frigjøring, er en herlig følelse.
Å bli fri, skaper glede. Gir krefter.
Frigjøring kan også skape tvil og frykt: Er min frihet egoistisk? Hva bruker jeg friheten til?
Som kristen, opplever jeg at jeg behøver frigjøring fra et religiøst system som definerer meg som tilhører eller bruker av kirkelige tjenester.
Et religiøst system som forventer at jeg primært "tjener indirekte" ved å komme på gudstjeneste for å gi i kollekten slik at andre kan få lønn for å tjene. Eller vaske gulvet i kirkerommet slik at vi kan holde gudstjenester for å gi i kollekten slik at andre kan få lønn for å tjene.
Som forventer "kvasitjenester" som å samles uten fellesskap, og høre på en preken for to tusen femhundre og tjuetredje gang. (Omtrent det antall prekener jeg har hørt).
Jeg vil ha "the real thing". Jeg har lest om "the real thing", jeg har smakt på "the real thing" og jeg vil ha mer av "the real thing"!
Jeg har smakt fellesskap. Jeg har smakt på å tjene mennesker direkte, face to face. Dekke behov med de gaver jeg har. Jeg har opplevd hvordan frie tjenester i nettverk gir dynamikk.
Jeg har opplevd at kristendom ikke er kirke, kirkebenk og prekestol. Kristendom er noe som gjennomsyrer hele livet og kristne samlinger er noe vi gjør midt i livet, midt i hverdagen og midt i hjemmet.
At kristne samlinger består av fellesskap, kjærlighet, fred og glede i den Hellige Ånd hvor alle kan delta med sine liv, sine erfaringer og sine gaver. Hvor vi virkeliggjør Jesu kropp og den enhet Jesus snakker om, "for at verden skal tro at Gud sendte Jesus". (Johannes evangelium 17,20-21)
Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen. ... Dere, søsken, er kalt til frihet. La bare ikke friheten bli et påskudd for det som kjøtt og blod vil, men tjen hverandre i kjærlighet.
(Paulus´ brev til galaterne 5, 1-16)
Technorati Tags: frigjøringen, hverdagen, jesu kropp, preken
onsdag, januar 25, 2006
Veien
Er det ut å snakke om røtter?
Vi er contemporary
og snakker om relevans.
Men hvor kommer vi fra?
Hvilken vei har vi gått?
Hvordan var det tenkt fra starten av?
Jeg vil kjenne den opprinnelige retningen,
før jeg velger veien videre.
La meg se kursen fedrene satte.
Lær meg Jesu vei.
Technorati Tags: fedrene, røtter, veien
tirsdag, januar 24, 2006
Nordquelle og jeg
Erik Andersen Nordquelle (1858-1938)
Foto: Asbjørn Froholt
Lewi Pethrus og T. B. Barratt
Foto: Pingstrørelsens Informationscentrum
Lewi Pethrus treffer Barratt i Oslo i 1907
og samtaler om åndsdåpen.
Ivrige lesere av min blogg har registrert at jeg er opptatt av våre røtter som pinsevenner, hvilke verdier vi engang hadde og dermed hvilke verdier vi har forlatt eller er i ferd med å forlate.
Denne interessen fører til at jeg fra tid til annen dykker ned i historisk materiale. Og i går kveld kom jeg over interessant stoff delvis i form av utdrag av en hovedoppgave om De Frie Evangeliske forsamlinger skrevet av Asbjørn Froholt.
Der fant jeg informasjon om pinsevekkelsens tidlige historie som jeg antar ikke vil bli spesielt vektlagt under det forestående 100-års jubiléet. Først det alle pinsevenner vet:
- Pinsevekkelsens far og apostel i Norge og Europa, T. B. Barratt, ble åndsdøpt i New York i 1906 og pinsevekkelsen var et faktum i Norge.
- Barratt var metodist, og forsøkte å fortsette å være det tiltross for angrep og motstand. Hans store tanke var at Åndens dåp var en erfaring for alle og at den ville forene de kristne.
- Først i 1916 tar Barratt initiativ til en egen pinsemenighet, Filadelfia Oslo.
Så kommer 10.000-kroners spørsmålet: Hvor befant pinsevekkelsen seg fra 1906 til 1916?
Svar: Hos De Frie Venner!
Den Frie Bevegelsen ble etablert i Oslo i 1899 av Erik Andersen Nordquelle (1858-1938) i Forsamlingen Møllergaten 38. Denne bevegelsen spredte seg raskt i vekkelsesmiljøer over hele landet. Erik Andersen Nordquelle hadde en åndsopplevelse i 1891, som var bakgrunnen til at han gikk ut av Misjonsforbundet. Da Barratt kom tilbake fra USA med sin åndsopplevelse, møtte han stor motstand i alle kirkesamfunn. Men Den Frie Bevegelsen tok imot Barratts erfaring og åndsdåpslære med åpne armer.
I 1916 var det 200 forsamlinger i Den Frie Bevegelsen over hele landet og alle var preget av pinsevekkelsen. Men så begynte krigen som varte fra 1916 til slutten av 40-tallet.
Den Frie Bevegelsen viste seg å være litt for fri for Barratt, for å si det mildt. Erik Andersen Nordquelle hadde forkynt og lagt inn noen verdier i Den Frie Bevegelsen som ikke var akseptable for Barratt:
- Overhodet ingen organisering av menighetene.
- Det skulle forresten ikke hete menighet (det begrepet var forbeholdt den universale menighet), det skulle hete forsamlinger.
- Forsamlingene skulle ikke ha lederskap eller forstander.
- Forsamlingene skulle ikke ha medlemsskap eller medlemsregister.
- Forsamlingen skulle ikke ha annet navn enn gateadressen (derav Forsamlingen Møllergaten 38).
- Man ble ikke “medlem” ved dåp og man måtte ikke være døpt for å kjenne tilhørighet.
- Årsak til alt dette: Ikke danne nytt kirkesamfunn, kun vennesamfunn for kristne som hadde funnet friheten og hvilen i Kristus.
Barratt og Lewi Pethrus utmyntet et felles menighetsyn: Menighetene skulle organiseres med eldsteråd, forstander og medlemsprotokoll. Dåp med full neddykning var forutsetning for medlemsskap. I mellomkrigstiden ble det sendt ut skarer av evangelister med oppdrag å ordne menighetene etter de nye retningslinjene.
Dette skapte splittelse i så å si samtlige av de 200 forsamlinger i Den Frie Bevegelsen. Striden stod om både menighetsordningen og synet på åndsdåpen. De tidlige pinsevennene lærte at åndsdåpen med tunger som tegn var kvalifiserende til tjeneste. Det vil si, talte du ikke i tunger, fikk du ingen tjeneste i menigheten.
Barratt skrev i 1925: “Men de løse forhold som råder blant en masse frie kristne, vil aldri skape og bære en dyp åndelig revolusjon fram til seier. Det er de tett sammensluttede tropper, med ett mål, én tanke, én felles plan, som når fram. De andre vil forsvinne i den store massen. De spredes når deres leder forsvinner. Slutt deg til en helt ut bibelsk menighet.”
Flesteparten av vennene i Den Frie Bevegelsen sluttet seg til de "bibelske" pinsemenighetene, og det ble rapportert i Byposten (idag Korsets Seier) om store framganger og mange som ble vunnet. Sannheten er at veksten ikke bestod i bare genuine omvendelser - det var mange kristne som konverterte. Noe som stemmer med den manglende dynamikken pinsevekkelsen kunne oppvise når potensialet for konverteringer var utnyttet.
Den Frie Bevegelsen ble til De Frie Evangeliske Forsamlinger (DFEF) eller De Frie Venner som de kalles idag. Bevegelsen består av 70 forsamlinger og har ca. 10.000 medlemmer. Idag er nyansene i synet på åndsdåpen i forhold til Pinsebevegelsen usynlige og DFEF er en like godt organisert bevegelse som Pinsebevegelsen.
Men fortsatt kan en under debatten om framtidig ytterligere organisering eller ikke av DFEF høre "la oss ikke atter legges under trelleåket, la oss ikke bevege oss mot Egypten, men mot Kanaan, ..."
Altså, vennesamfunnene i Den Frie Bevegelsen var utrolig mer radikale enn jeg kjente til. Mange av verdiene de stod for, kan jeg absolutt slutte meg til.
Når det gjelder forholdet mellom DFEF og Pinsebevegelsen idag, har jeg følgende konkrete forslag til resolusjonskverna under Predikantkonferansen i jubileumsåret:
"Til De Frie Evangeliske Forsamlinger: Unnskyld!"
Den resolusjonen vil omgående føre til at vi får 70 nye pinsemenigheter.
Technorati Tags: De Frie Venner, DFEF, Nordquelle, pinsebevegelsen, T. B. Barratt
Techno-demo av Google Video
Nå kan hvem som helst laste opp video til Google Video og hvem som helst kan bruke det til mye forskjellig - f. eks. legge det ut på bloggen slik jeg har gjort her.
La meg presentere pastor Martin Alphonse som taler i 1 time 1 min 46 sekunder den 5. oktober 2005 i India International Church.
Jeg lar meg imponere - av enda flere muligheter til kommunikasjon og spredning av informasjon. Og at det er en kirke fra den tredje verden som er blant de første til å utnytte dette forundrer ikke.
Eller denne musikkvideon fra en live lovsangskonsert i The Rock Church in Salt Lake City, USA med Steele Croswhite & The Rock Band.
Eller denne Jesus-filmen på arabisk! Den varer i 2 timer.
Det betyr at jeg må snart lage min egen videosnutt som jeg laster opp og legger ut på bloggen. Dette er bare helt rått! Og så enkelt for hvem som helst å ta i bruk!
Technorati Tags: google video
søndag, januar 22, 2006
Scoooooop - igjen!
For andre gang i løpet av få uker havner jeg opp i begivenheter som avisene gjerne skriver om. Og siden jeg alltid har kamera med meg og fortsatt har fotodilla, tar jeg selvfølgelig bilder.
Denne gangen var jeg midt oppe i en smule dramatikk da T-banen fra Nationalteatret til Majorstua fikk stopp midt i tunnelen. Jeg oppholdt meg stående i en stappfull bakerste vogn. Først kom det to-tre kraftige smell med skarpe lysglimt - såpass kraftige at vi rykker til. Den neste "eksplosjonen" fører til at toget stanser og lyset går. Og så begynner vognen å fylles med røyk. En viss uro spredte seg og vinduer ble åpnet. Det var et langt togsett, og ingen kommunikasjon framover. Vi bruker mobiltelefon for å varsle om situasjonen i bakerste vogn.
Etter noen minutter ble døren til neste vogn låst opp. Og etter 45 minutter var brannvesenet på plass i tunnellen og evakueringen kunne starte. Det hele forløp med stor ro. Etter en gåtur på 100 meter kunne vi gå ut gjennom den nedlagte Valkyrien stasjon.
De tre bildene du ser her ble trykket av Dagbladet igår. Jeg fikk en bra pris for dem. I desember tok jeg bilde av Jens Stoltenberg og Bob Geldof sittende i trappa i lobbyen på Grand Hotel. Det ble slått stort opp i Dagbladet over to sider.
DAWN-konferansen 2006 - mennesker jeg møtte
Vidar Bjerkseth
Foto: Are Karlsen
Vidar Bjerkseth er gammel
klassekamerat fra Handelsgymnaset.
Nå er han tilsynsmann for
27 metodistmenigheter.
Å reise på konferanse er like mye å treffe mennesker, som å høre på foredrag.
Torsdagskvelden var det stormøte i Filadelfia. Det er alltid en fest for meg å komme tilbake dit og slå av en prat med gamle stridskamerater.
På selve DAWN-konferansen traff jeg selvfølgelig mange, men det var spesielt morsomt å møte to av mine tidligere ansatte fra Areka Data, begge som plantere av menighet: Jan Christian Helsvig som for noen år siden plantet Vintreet i Sandefjord, og Roar Djupvik som er i ferd med å plante en Frikirke i Sandefjord.
Og så var det hyggelig å få prate med Vidar Bjerkseth, min tidligere klassekammerat fra Sandefjord Handelsgymnas. Vidar og jeg var nok det man kan kalle kristne superaktivister, - blant annet startet vi evangeliseringshuset "Arken" i ekte Jesusvekkelse-stil. Vidar var metodist, tok etterhvert presteutdannelse og er idag tilsynsmann for 27 metodistkirker på Østlandet.
Og så var jeg så heldig å få overnatte hos Maren og Mark på Majorstua. Det er super-hyggelig å få komme hjem til dem.
Og ikke minst var det berikende å tilbringe deler av fredagskvelden sammen med pastor Torsten Mentzoni på Fridays. Torsten var i sin tid med i samme gjeng som vår Ann Beate. Torsten og jeg hadde en fortrolig samtale, som naturlig nok også dreide seg om de analyser og konklusjoner jeg har trukket når det gjelder menighetsliv.
DAWN-konferansen 2006 - hva jeg hørte
Øystein Gjerme
Foto: Are Karlsen
Øystein Gjerme holdt en energisk og
strukturert presentasjon av oppstarten av
Bergenskirken for et og et halvt år siden.
Magnar Mæland
Foto: Are Karlsen
Magnar Mæland er generalsekretær i
Det Norske Baptistsamfunn
Et panel av menighetsplantere
Foto: Are Karlsen
(DAWN er akronym for Discipling A Whole Nation, selve ordet betyr soloppgang på engelsk).
Jeg hadde gleden av å delta på deler av den 5. DAWN-konferansen. DAWN er en internasjonal bevegelse med opprinnelse på Filippene. Strategien er å vinne mennesker for Kristus ved å plante menigheter. Den første konferansen ble avholdt i Norge 1996, og siden den gang er det plantet 250 menigheter i Norge.
Det var utrolig spennende å komme til Templet (Frelsesarméen) i Oslo, og møte en nesten full sal av mennesker som var opptatt av menighetsplanting. Likeså var det fascinerende å høre innlegg og intervjuer med en rekke mennesker som står midt oppe i det.
Samlingene var preget av tro og latter. Det var mye suksess å glede seg over, men også herlig selvironi over mindre vellykkede framstøt.
Et av høydepunktene var å høre generalsekretær i Det Norske Baptistsamfunn Magnar Mæland på saftig jærdialekt holde et fengslende foredrag om etniske menigheter i Norge. Det er ca 100 av dem, med halvparten i Oslo. De verdier han la til grunn for arbeidet med etniske menigheter i Det Norske Baptistsamfunn, stemte vel overens med hva jeg fikk være med på i Filadelfia, Oslo.
Det var også fascinerende å høre om en fornyet adventkirke i Oslo som hadde et kafé-format på samlingene sine.
Løsrevne sitater fra et par innlegg:
- Ikke legg vekt på mye aktiviteter. Sats på fellesskap. Lev menighet!
- Vi oppdaget at det manglet et vesentlig element i vår strategi: Bill Hybels.
- Jeg visste ikke hva strategi var da vi startet. Nå vet jeg det, og vet at vi ikke skal ha det.
Technorati Tags: dawn, menighet
DAWN-konferansen 2006 - hva jeg ikke hørte
Husmenighet i Sveits
Foto: Reinhold Scharnowski
Dette er husmenigeten til lederen
for DAWN Europe, Reinhold Scharnowski.
Med forbehold om at jeg ikke hørte alt - men jeg hørte ikke ordet "husmenighet" nevnt en eneste gang. Dette til tross for at DAWN Europe skriver på sin hjemmeside:
Om Europa skal bli dekket av menigheter, vil tradisjonelle pastor-ledete menigheter ikke være i stand til å gjøre jobben alene. "Flytende menigheter" - menigheter som er små og fleksible nok til å trenge inn i alle samfunnets områder som olje i en motor - er hva som behøves. Og normale mennesker som du og jeg behøver å innse at våre hjem, kontorer og klasserom kan forvandles til menigheter. Revolusjonært? Det vil ikke vare så lenge. Husmenigheter er i ferd med å bli den "tredje kraft" i det verdensvide kirkelandskapet.
Lederen for DAWN Europe, Reinhold Scharnowski lever selv i husmenighet.
Et annet spennende begrep "der ute" er "organisk kirke", i motsetning til våre tradisjonelle foretakskirker. Det hørte jeg heller ikke på konferansen.
Jeg regner med at på neste DAWN-konferanse vil vi høre mye om dette.
På den annen side, på konferansen "Å være menighet i det 3. årtusen" i Bergen i fra 4. mars, vil du garantert få høre om husmenigheter.
Technorati Tags: dawn, husmenighet
torsdag, januar 19, 2006
Sitter på toget på vei til DAWN 2006
Jeg sitter nå på toget på vei til DAWN-konferansen 2006. Jeg forventer å møte mennesker som tenker nye tanker om menighet. Bildet er fra Tønsberg stasjon.
Sitter på toget på vei til DAWN 2006
Foto: Are Karlsen.
onsdag, januar 18, 2006
Jula er over - leve vinteren!
tirsdag, januar 17, 2006
Plukk fra avisbunken
Forskere har kartlagt oppførselen til alle som befant seg i Twin Tower 9/11 og sammenholdt det med erfaringer fra andre store katastrofer. Tallene viser at 15% reagerer umiddelbart og prøver å komme seg i sikkerhet, 15% blir hysteriske og resten, 70%, blir sløve og mer eller mindre handlingslammet. De som klarer seg best er de som har satt seg inn i rømningsveiene på forhånd. De handler mer eller mindre automatisk basert på kunnskap de allerede har. Den menneskelige hjerne fungerer dårlig i ekstreme stressituasjoner og har vanskelig for å forholde seg til ny informasjon. Mange av de som blir drept i katastrofer dør på grunn av handlingslammelse.
Kilde: Time Magazine
På 1800-tallet ble egyptiske damplokomotiv i en periode fyrt med mumier. Opp gjennom historien ble det gravlagt millioner av mumier i Egypt, og fortsatt finner man mumier i stort antall. Siden mange mumier er innsatt med asfalt-stoffer, er de et utmerket brensel.
Kilde: Vårt Land
Technorati Tags: 11. september, mumie
mandag, januar 16, 2006
Hoffet
I forbindelse med valget på ny pave, påtar den kjente katolikken Janne Haaland Matlary seg å opplyse den norske offentligheten om hvordan den katolske kurien - av det franske court som betyr hoff - er bygd opp og fungerer.
Kurien består av "en pave, et hundretall kardinaler, mange tusen biskoper og hundretusener av prester, og under dem igjen, diakoner og lektorer". Dette er bygd opp som et rent militært hierarki (av kun menn, selvsagt, som lever i sølibat) med "beordringsplikt". Det betyr at de som er en del av dette "hoffet" må være forberedt å på to dagers varsel flytte til et hvilket som helst sted på kloden og utføre et hvilket som helst arbeide, ifølge Matlary. (Jeg antar at dette praktiseres med en viss form for lempe og dialog med den enkelte, for at ikke systemet skal bryte sammen.)
I den katolske kirke blir kurien omfattet av stor respekt, både fra kirkens medlemmer og verden utenfor. Den katolske kirke representerer en enorm tiltrekningskraft i form av sin størrelse, makt, historikk, tradisjoner og praktfulle seremonier. Jeg tenker at "evangeliets dårskap" er effektivt kamuflert av overdådighet på alle områder: Arkitektur, utsmykkede kirkerom, iøynefallende presteskruder og høykulturelle seremonier. Selv kirkekritiske, norske journalister blir helt provinsielt underdanige i møte med denne prakten.
Luther ønsket et oppgjør med alt dette. For eksempel katolske kirker som ble reformerte, ble rensket for all utsmykking og malt helt hvite innvendig. Men Luther ble tvunget til å beholde presteskapet, hvilket han egentlig ikke ønsket. Og dermed var det gjort. Presteskapet sørget etterhvert for å få tilbake den kirkelige skruden, noe som også folkereligiøsiteten krevde.
Og da er jeg tilbake til en av mine kjepphester: Mange frikirker har vært igjennom samme utvikling, og fått sin kurie. Og til og med Pinsebevegelsen er godt på vei. Pastorer heter øverste nivå i pinsebevegelsens kurie. Og rundt dem bygges det et tydelig hierarkisk hoff av kirkelig ansatte av ulike kategorier.
Dette hoffet tapper etter min mening Jesu menighet for ressurser. Både materielle og åndelige. 90% av hva menighetsmedlemmene gir i kollektene, går til å drifte hoffet. Og for å forsvare sin eksistens og sine privilegier, sørger hoffet for å legge beslag på så mange oppgaver og tjenester som mulig, særlig de mest synlige knyttet til plattform og gudstjenestene.
Min mening er at de kvaliteter hoffet bidrar med i form av profesjonalitet ikke står i forhold til de sentrale verdier som går tapt med tanke på fellesskapet, det allmenne prestedømmet og mangfoldet i Jesu kropp. Jeg er redd hoffet bidrar til å drepe det kristne fellesskapet og svekker dermed menighetene.
Technorati Tags: det almenne prestedømme, kurien
søndag, januar 15, 2006
"Ledere med visjoner"
I Korsets Seier Uke 2-2006 kunne jeg lese dette i artikkelen "Ledere med visjoner" på side 9:
"Lederskapet bærer ansvaret for tilstanden i menigheten. Som pastoren, så folket. Han er Herrens sendebud. ... En leder og forkynner bør stå i Herrens fortrolige råd, og derfra hente budskap som han gir til folket".
Denne måten å tenke om pastorens rolle i menigheten, er ikke av ny dato. Korsets Seier og andre tilsvarende publikasjoner er fulle av slikt.
Men jeg finner aldri noen som reiser spørsmål ved en slik lære. Og sannsynligvis vil ingen andre skrive et kritisk ord om disse utsagnene.
Men det ønsker jeg å gjøre. Jeg vil begrunne min kritikk av de siterte utsagnene med læren om Det almenne prestedømme som er en del av vår arv som evangeliske kristne. Jeg oppfatter at læren om det almenne prestedømmet er blitt lagt fullstendig på hylla av våre pastorer. De løfter pastoren opp til stratosfæriske høyder, og gir ham en overdimensjonert plass i de kristne fellesskapene. Den plass denne type pastor krever, er etter min mening ødeleggende for Jesu menighet. De blir som gjøkungen i fugleredet.
Hvilken plass gis Bibelens mangfold av tjenestegaver? Hvor blir det av Paulus forutsetning om at alle skal ha noe å bidra med i de kristnes samlinger, når menigheten omtales som "folket" som skal få lov å sitte ned å høre hva Gud har sagt til pastoren, "Herrens sendebud"? Hvor blir det av Paulus´ lære om menigheten som Kristi kropp når pastoren gis en slik dominerende rolle i fellesskapet?
Hva er alternativet? Er det mulig å snu utviklingen? Nei, jeg tror ikke det er mulig å snu utviklingen i tradisjonelle menigheter. Den har allerede pågått i flere tiår, og "folket" har satt seg i benkeradene for godt. Og pastoren er så avhengig av den rusen han får av sin posisjon som eier av talerstolen, at det må en avrusning, rehabilitering og ettervern til som ingen pastor i Norge ennå har gjennomgått.
Men det finnes noen som gjør oppbrudd. Den anerkjente kirkeanalytiker George Barna beskriver i sin siste bok "Revolution" den nye kirkevirkeligheten i USA, som han mener er en revolusjon. Det er en virkelighet som ikke er preget av Saddleback eller Willow Creek, men som er preget av oppbrudd fra institusjonelle, hierarkiske og pastor-dominerte kirker. Mange forlater menighetslivet, men mange etablerer seg også i ulike former for husmenigheter.
Denne utviklingen vil også prege kirkebildet i Norge i årene som kommer.
Technorati Tags: pastorrollen
torsdag, januar 12, 2006
Fellesskap
Marianne og Wenche
Foto: Are Karlsen
Marianne og Wenche leker på stranda. Nå
er de "damer".
Fredrik og Hans Martin i farta
Foto: Are Karlsen
Fredrik og Hans Martin er idag 23 og 24
år gamle.
Sandefjordsgjengen på stranda
Foto: Are Karlsen
Fellesmåltid
Foto: Are Karlsen
Hans Martin, Marianne og Eivind
Foto: Are Karlsen
Lia Fjellcamping har diverse faciliteter,
som slalombakke med heis, varmestue
med kiosk og fint sanitæranlegg.
Hans Martin
Foto: Are Karlsen
Campingvogna vår
Foto: Are Karlsen
I starten hadde vi vinterfortelt. Senere
kom fast tilbygg.
Jeg fant fram 13-14 år gamle PhotoCDer i jula. Bildene er fra våre "feriekolonier". I flere år ferierte vi sammen med venner fra Pinsemenigheten Salem i Sandefjord på den idylliske campingplassen Bödagården på Öland utenfor den svenske østkysten - ikke lenger ut enn at det er bro over.
Min bror Fred og hans Gunn hadde rekognosert ett år i forveien, og årene etter tok de initiativ og dro med seg opp til 10-15 familier fra menighetene i Sandefjord og Tønsberg som bodde i campingvogn, hytte (på området) og telt.
På campingplassen var det et kapell med samlinger hver kveld pluss aktiviteter på dagtid for barna. I tillegg fant gjengen vår på ulike aktiviteter som store fellesmiddager (ute selvsagt), utflukter med barna og gocart-kjøring - da menn ble gutter. Bödagården lå på en av Ölands fantastiske strender, så dovent strandliv var hovedaktiviteten.
Denne feriekolonien var en spontan aktivitet som betydde mye for vennskap mellom både barn og voksne, og var en fantastisk måte å dele fellesskap på. Verdien av slike initiativ kan nesten ikke overvurderes. Noe av det beste var at det var åpent for alle å slutte seg til.
Gunn og Fred gjentok sin "pionervirksomhet" når det gjaldt vintercamping. Idag er det 15 familer fra det samme miljøet som har campingvogn på Lia Fjellcamping på Blefjell, noe som har pågått siden slutten av 80-tallet. Og stadig er det en ny familie som slutter seg til.
En stor barneflokk har sterke minner fra høst-, vinter- og påskeferie med masse friluftsliv og innekos. Vi har vært priviligert når det gjelder mulighet for fellesskap med våre venner!
onsdag, januar 11, 2006
Menighet for vår tid
Hvordan skal vi som menighetsfellesskap fullføre vårt oppdrag i vår tid?
Hva er det som er så spesielt med vår tid?
Èn sak som er spesiell for vår tid, er at evangeliet nå har vært forkynt i over 2000 år. Kristendommen har vært i vårt land i over 1000 år. Og det er ca. 500 år siden reformasjonen kom med en fornyet evangelisk kristendom.
Og det er ca. 200 år siden Gud fylte Hans Nielsen Hauge med den Hellige Ånd og vekkelsene begynte å ryste Norge. Det er 100 år siden den charismatiske pinsevekkelsen kom til Norge.
Og hva så? Jo, under 5% av befolkningen er aktive i et kristent fellesskap. Mens 30-50% er troende.
Disse tallene forteller meg at det er menighetene, dvs. vi kristne som svikter. Min bedømning etter 40 års fartstid i menighet er at menighetene er blitt eksklusive, sosiale klubber for de mest vellykkede iblant oss og med enormt høye dørterskler. I stedet for å virke inkluderende, er våre menigheter blittt ekskluderende.
Menighetene virker til og med ekskluderende på de som har vært innenfor i årevis. Stadig fler blir hjemmesittere. Når livet går imot, når krisene kommer, da er ikke menigheten det naturlige stedet å vende seg.
Hva er vår viktigste oppgave i vår tid? Etter min mening er det å begynne å inkludere. Å inkludere mennesker er menighetens viktigste oppgave. Hvordan? Ved å dyrke fram tjenester og strukturer som legger til rette for det.
Et fellesskap er ikke et kristent fellesskap før det er inkluderende. Det gjelder enten det er en menighet eller det er en cellegruppe eller husmenighet. Tegnet på at det er snakk om et kristent fellesskap er at det er konstant inkluderende.
Sålangt har jeg mange med meg. Men nå kommer nedturen: De som flokker seg rundt Jesus er nå som dengang de fattige og de forkomne. Det er samfunnets såkalte marginaliserte som står i kø for å bli inkludert. Og det er de vi i første rekke må ønske velkommen. Og det er de som er testen på om våre fellesskap er kristne fellesskap eller interesseorganisasjoner for de sterke og vellykkede. Det handler om kjærlighet.
Det er de narkomane, de psykisk syke, de med utviklingshemminger, de ensomme, de ressurssvake som står først i køen. Når vi lærer å inkludere disse, vil menighetene vokse. For da vil menighetene bli et hyggeligere sted å være. Da vil ikke så mange bli hjemmesittere når livet går imot. Det ligger en sann ydmykelse i dette, som våre ledere vender seg bort fra. De søker seg bort fra Bakgata og til Storgata. Det er de store arenaer som teller. Jo nærmere maktens sentrum, jo bedre.
Resultatet av vår mentalitet foreligger i oppslutningen om våre menigheter. Derfor må det en omvendelse til. En omvendelse fra søken etter storhet til å stige ned. Slik som Jesus engang gjorde. Det handler om sinnelaget. Holdninger. Jesu sinnelag.
Menighet for vår tid vil si å elske i betydningen "være inkluderende". For alle.
Technorati Tags: menighet, sinnelag
tirsdag, januar 10, 2006
Magazinet og min muslimske nabo
Abraham
Foto: Are Karlsen
Abraham er stamfar til både jøder og
arabere. Og Paulus sier: "I Guds øyne
er han vår far, for han trodde ham som
gjør de døde levende og byr at det som
ikke er, skal bli til."
Den kristne avisen Magazinet velger å trykke bilder av profeten Muhammed som virker støtende på muslimer. For å forsvare trykkefriheten, som man sier. Det er de samme bildene som Jyllandsposten skapte internasjonal krise ved å publisere.
Jeg river meg i håret. Burde kanskje kledd meg i sekk og aske, også.
På seksti-tallet trykket de norske tabloid-avisene for første gang karikaturtegninger av Jesus. Da ble det rettssak eller trussel om rettsak. Etterhvert har vi kristne måttet finne oss i at Jesus og den kristne tro blir offentlig hånet.
Og fordi kristendommen blir hånet i Norge, så mener Magazinet at muslimer må finne seg i at også islam og profeten Mohammed blir hånet. Av en kristen avis! En for meg fullstendig uakseptabel logikk.
For ikke å snakke om en uakseptabel etikk.
Slik er de kristne, vil muslimene si. Og slik er muslimene, sier nordmenn. Hva vil min muslimske nabo tenke om meg, nå? Greit, jeg må be han inn på kaffe igjen, og sjekke om det er noe som må repareres.
Å få han til å forstå Magazinets kristne, demokratiske motiver for å trykke karikaturtegningene av Muhammed, vil jeg ikke prøve på engang.
Technorati Tags: islam, mohammed, Muhammed, trykkefrihet
søndag, januar 08, 2006
Er husmenighet et alternativ?
Etter 40 år som frivillig medarbeider og ansatt i menighet, gjorde jeg opp status for tre år siden. Jeg måtte innse at de verdiene jeg stod for og arbeidet for, så ut til å få dårligere og dårligere kår i menighetene. Utviklingen gikk for meg i feil retning.
Jeg kunne også konstatere at mange menighetsmedlemmer gjorde motstand mot enhver forandring og ikke gikk av veien for å skape konflikter. Jeg innså at de verdier jeg mente menigheten måtte bygge på, ikke hadde en sjanse i de etablerte menighetene.
Jeg stilte meg selv spørsmålet: Skal du bruke resten av livet ditt på å arbeide innenfor dette systemet?
Jeg konkluderte med at jeg ville gjøre oppbrudd. Jeg ville bidra til å opprette nye fellesskap som bygget på verdier jeg fant i Guds Ord.
I forbindelse med min oppsigelse av stillingen i Filadelfia, Oslo, forklarte jeg for Egil Svartdahl hva jeg ønsket å vie mitt liv til.
- Det du beskriver er husmenighet, det, Are, sa Egil, og refererte til sitt besøk i Kina og de kinesiske husmenighetene. På det tidspunktet likte jeg ikke begrepet "husmenighet". Det hadde aldri hatt noen god klang hos meg. Og jeg likte ikke at Egil rubriserte mine visjoner som husmenighet.
Men etterhvert som mine tanker har modnes, har jeg innsett at det er husmenighet det dreier seg om for meg. Mine egne reservasjoner mot begrepet "husmenighet" gjør at jeg har stor forståelse for alle som ikke finner tanken på husmenighet særlig attraktiv i utgangspunktet.
Husmenighet blir for de fleste for intimt, for smått, for primitivt. Særlig når man med husmenighet forstår en vanlig menighet som bare er krympet i størrelse. For meg er ikke husmenighet en ordinær menighet som er krympet. Husmenighet bygger for meg i stor grad på andre verdier.
Sjur Jansen som var informasjonsleder i Filadelfia, Oslo, har gjennomgått noen av de samme prosesser som jeg har gjort. Han fortsetter å skrive om dette temaet på sin website Bygge Mennesker i artikkelen "Derfor er husmenigheter løsningen":
Jeg er, som alle andre, vant med tradisjonelle menigheter. Derfor er ikke husmenighet noe jeg tiltrekkes av på forhånd. Men jeg kommer ikke unna at argumenentene peker kraftig på husmenighet som løsning. Over hele verden er fenomenet husmenighet på vei frem.
Er du travelt opptatt med "viktig" menighetsarbeid, tror jeg ikke du kan overbevises om nye rammer. Du må kjenne på en fortvilelse over at dagens rammer gjør det vanskelig for kjærligheten å arbeide. Du må høre person etter person si at "jeg ble ikke sett, derfor sluttet jeg i menigheten" eller "lederen har aldri tid til meg". Først da er du klar til å lete etter nye rammer.
Sjur fortsetter med å sette opp en matrise med 25 ulike utfordringer våre menigheter har og kommer med forslag til løsning på disse. Sjur beskriver disse utfordringene på en unik måte, rett på sak og i et enkelt, forståelig språk for alle.
Mange vil ha stort utbytte av å lese Sjurs artikkel.Technorati Tags: husmenighet
fredag, januar 06, 2006
Behov for fornyelse av menigheten?
Sjur Jansen
Foto: Are Karlsen
Jeg siterer Sjur igjen i denne posten.
Her møter han meg til lunch i august 2005.
Etter min mening er menighetslivet i skrikende behov av fornyelse. Menighetene har i de senere årene utviklet seg til å bli et religionsvesen med et profesjonelt presteskap og stort sett mistet fellesskapsaspektet. Mange kristne opplever en stor frustrasjon i forhold til både menighetens liv og sitt eget kristenliv.
Mange nekter å oppgi visjonen om at menigheten skal være en arena for fellesskap, nærhet og et mangfold av tjenester. Hva hindrer en slik fornyelse?
Det er to forhold som hindrer en slik fornyelse etter min mening:
1. Den delen av menigheten som forventer et gudstjenesteliv som primært ivaretar deres egne kulturelle interesser. Man ønsker gudstjenester med en høystemt atmosfære av gedigen sang, en god preken i en ryddig forsamling av anstendige mennesker. Og deretter gå hjem til sin egen søndagsmiddag for så å møte til gudstjeneste neste søndag.
2. Pastorer som primært er opptatt av sin egen rolle som predikant-artister. Disse pastorene konstaterer at menighetens ønske om forandring spriker i alle retninger, og faller selv ned på å tilfredsstille tradisjonelle forventninger til pastorrollen, som med tiden blir mer og mer lik prestens.
For mange kristne, meg selv inkludert, blir denne situasjonen så desperat at man vender seg bort fra tradisjonelt menighetsliv og søker til fellesskap i mindre grupper. Noen, som meg selv, går så langt som til å kalle disse gruppene husmenigheter.
Sjur Jansen beskriver noe av denne desperasjonen i sin uhyre interessante artikkel Hvilken struktur er bra for menigheten?:
"Men da jeg gikk til bunnen av problemstillingen, kom jeg frem til mer radikale ordninger. Hvorfor være avhengig av kaffemaskinen til menigheten? Hvorfor være avhengig av kirkens vestibyle hvor det ofte er dobbeltbookinger av utstillinger og småarrangementer? Hvorfor være avhengig av ledere som sjelden har tid til å snakke? Hvorfor være avhengig av det store apparatet?
Alt går glattere hvis man tar i bruk hjemmene til smågruppesamlinger. I hjemmene har man alt man trenger. Man har rom, kaffemaskin, ikke noe byråkrati, osv. Og man er nødt til å samles i små grupper, det er ikke plass til storsamlinger. I hjemmene slipper man også unna mikrofoner, dyre orgler og slikt."
Jeg anbefaler denne artikkelen av Sjur. Den vil sette igang prosesser.
Technorati Tags: husmenighet
torsdag, januar 05, 2006
Husmenigheter opp gjennom historien
Min gode venn Sjur Jansen har forsket litt i temaet husmenighet, og skriver dette i artikkelen Selv Luther ville ha husmøter:
"I de par-tre første århundrene var det vanlig at kristne samlet seg i hjemmene. Da man begynte å bygge kirker, kom det protester. Men kirkebyggerne vant over husmenighetene.
Likevel klarte aldri kirkebyggerne å slå helt ut alle husmenighetene. Det har vært husmenigheter gående til alle tider, virker det som. På 1500-tallet var det for eksempel en tysk husmenighets- bevegelse. Man har bevart enkelte skrifter og sanger fra denne bevegelsen:
De hadde ingen faste møteplasser. De fikk en gutt eller jente til å løpe med beskjed om hvilket hjem de skulle samles i neste gang. Da de møttes, lærte de hverandre ved å spørre hva ulike bibelvers hadde å bety for dem i deres hverdagsliv. De hjalp hverandre til personlig vekst. De delte nattverden hjemme, og hadde en åpen dør.
Dette høres akkurat ut som en moderne beskrivelse av hva husmenigheter i dag står for.
Til og med Luther var positiv til hjemmemøter. Dette ga han utrykk for i German Liturgi. Han så for seg tre typer samlinger:
Latinsk messe
Gudstjeneste på tysk
Hjemmemøte
I hjemmemøtene kunne man gjerne ha dåp og nattverd, mente Luther, som aldri fikk satt i gang slike møter selv om hadde veldig lyst. Han var vel en litt for travel leder, han også."
I vårt land blir husmenighet for en stor del sett på som et uferdig improvisorium man kan ha i spesielle situasjoner. Det mange ikke tenker på, er at Det Nye Testamentes menigheter var husmenigheter. Mange av Paulus formaninger når det gjaldt menighetens liv er kun mulig å praktisere i husmenighet. Det er spennende å registrere at stadig fler innser dette.
Ellers har Sjur på sin website Bygge Mennesker en rekke nye, interessante artikler:
Hvilken struktur er bra for menigheten?
Over og ut med ledertrening i menigheter?
Hyrder bør lukte sau
Technorati Tags: husmenighet
tirsdag, januar 03, 2006
Er du fornøyd med kroppen din?
Mange kristne mangler bevissthet om hva det vil si å være et lem på Jesu kropp. Det tror jeg fører til mye misnøye. Misnøye med sitt eget kristenliv og misnøye med menigheten.
I stedet for en bevissthet om hva det vil si å være lem på Jesu kropp, er vi stappet full av individualisme. Våre kristne idealer er basert på at vi som enkeltindivider skal være supermennesker - ikke at vi skal være et lem på et legeme.
Et lem har som kjent en begrenset funksjonalitet. Det kan ikke klare så mye på egen hånd. Slik jeg opplever vårt ideal er: Gå ut i verden og vinn mennesker for Gud.
Vi ser på oss selv som soldater som skal ut og vinne krigen på egen hånd. Men Bibelen lærer at vi er avhengig av kroppen vi er en del av. Av samarbeidet og støtten fra andre kristne.
Det er i fellesskapet jeg er hel som kristen. Det er i fellesskapet - Jesu kropp - vi er i stand til å utføre det vi er kalt til - å vinne verden.
Fordi det er bare selve fellesskapet som kraftfullt er i stand til å vitne om Kristus.
Når Jesus ba for sine disipler, sa han blant annet:
Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg.
Jesus sier her at enheten, fellesskapet, mellom de kristne, vil føre mennesker til tro. Det er når Jesu kropp, - når enheten, blir en realitet blant oss kristne, at vitnesbyrdet om Jesus kan formidles med kraft. Det er i den rammen vi først og fremst skal tjene. Det er der våre medmennesker skal få møte Jesus.
Paulus sa:
Dere er Kristi kropp, og hver enkelt er dere hans lemmer.
Er du fornøyd med kroppen din?
Technorati Tags: kristi kropp
søndag, januar 01, 2006
2006!
Jesus åpnet bokrullen og fant stedet der det står skrevet:
Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg
til å forkynne godt budskap for fattige.
Han har sendt meg for å rope ut
at fanger skal få frihet
og blinde få synet igjen,
for å sette undertrykte fri
og rope ut et nådens år fra Herren.
Så rullet han bokrullen sammen, rakte den til synagogetjeneren og satte seg. Alle i synagogen stirret spent på ham. Han begynte da med å si: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.»
Technorati Tags: nådens år
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
