Jeg har aldri kokt hummer, men har latt meg fortelle at det ikke er nødvendig å drepe dyret først. Det er helt smertefritt for hummeren å bli lagt i kaldt vann som så kokes. Hummerens kroppsfunksjoner svekkes suksessivt og smertefritt etterhvert som temperaturen øker.
Jeg ble minnet på dette fenomenet når jeg i dag leste følgende formulering av redaktør Anne Gustavsen i KS: "At Lederrådet ... bare ba om vedtak på å gå inn i en prøveperiode med de nye endringene, skapte en trygghet som resulterte i et nærmest "overmodent" ja."
Det omtalte vedtaket gjaldt Predikantkonferansens behandling av dokumentet STIP - Struktur og Tilsyn i Pinsebevegelsen. Dette temaet har vært gjenstand for debatt så lenge Pinsebevegelsen har eksistert. Det første store skismaet kom allerede i 1916, da T. B. Barratt ville ordne menighetene på "bibelsk" vis, med eldsteråd. Høvdingen Erik Andersen Nordquellle protesterte sterkt, og ville ikke vite av noe menneskelig råd i menighetene. Og dermed fikk vi en splittelse som resulterte i De Frie Venner og Pinsevennene.
Men Barratt satte en grense ved menigheten. All form for organisering over menighetene var ubibelsk og dermed utelukket. Og slik har Pinsebevegelsen, under tvil og debatt, praktisert dette fram til våre dager.
Men nå er den æraen over, og Pinsebevegelsen etablerer seg i disse dager med et overgripende nasjonalt hierarki. Dersom Barratt denne uken roterte i sin grav, så mener jeg han kan takke seg selv. Ved å gjøre Pinsebevegelsen "prestestyrt" gjennom Predikantkonferansen, gjorde han den samme historiske feilen som mange vekkelser før ham, inklusive det som skjedde i generasjonen etter apostlene i oldtiden, ved Ignatius av Antiokia i år 110 e. Kr. Resultatet av Ignatius´ lære, er det katolske hierarkiet som lever den dag i dag. Har man først etablert et hierarki, så lar det seg aldri fjerne.
Jeg har tidligere kommentert KS´ nedlatende omtale av anderledes tenkende innen bevegelsen. KS har alltid vært organet for det til enhver tid regjerende "partiet", og ser det ikke som sin oppgave å fremme en levende debatt. Denne gangen ga redaktøren oss dette gullkornet: Det er en kjent sak at jo eldre man blir, desto mer skeptisk blir man overfor forandringer.
De eldre og skeptiske som KS referer til, er predikanter som vil verne om Pinsebevegelsens opprinnelige organiske natur. Hvor dyptgripende de endringer som Pinsebevegelsen nå gjennomfører er, gir et forslag av min gode venn Egil Svartdahl, fremmet med retorisk treffsikkerhet, et godt innblikk i: Ansvaret for Sommerfestivalen på Hedmarktoppen bør være hos Pinsebevegelsens lederskap, ikke lærerkollegiet på Hedmarktoppen.
Hedmarktoppen er et av Pinsebevegelsens fellestiltak. Et fellestiltak er definert som et tiltak med lokal forankring og et nasjonalt representativt styre, det vil si et representantskap med delegater fra alle pinsemenigheter. Hedmarktoppen er således kontrollert av en generalforsamling med én delegat fra hver menighet. Generalforsamlingen velger så styre eller forstanderskap. Forstanderskapet på Hedmarktoppen utser så underutvalg, som for eksempel Stevneutvalget. Det er altså ikke slik som Egil Svardahl sier lærerkollegiet som har ansvaret for Sommerfestivalen, men en forsamling som representerer alle pinsemenigheter.
Nå har Stevneutvalget brukt sitt mandat til å ta noen kontroversielle grep med hensyn til datoer for den tradisjonsrike Sommerfestivalen. Dette vil Egil Svartdahl heretter skal styres fra toppen av det nye pinsehierarkiet.
Fordelen med den gamle og nå forlatte ordningen var nettopp at den tillott en organisk og ubyråkratisk vekst i Pinsebevegelsen. Her er Evangeliesentrene et godt eksempel. Evangeliesentrene er oppstått og styrt som et tradisjonelt fellestiltak, det vil si et lokalt initiativ med en nasjonal, representativ styring. Det har blant annet resultert i at Pinsebevegelsen har fått to konkurrerende sommerstevner, begge kontrollert av hvert sitt representantskap. Dette organiske og ustrukturerte prinsippet har vært Pinsebevegelsens varemerke og noe som har bidratt til dens riktignok noe viltre vitalitet.
Når det nye pinsehierarkiet er vel etablert, kan vi da vente oss også et oppgjør om Evangeliesenterets konkurerende sommerstevne?
Prøveordningen som KS lovpriser, burde kunne gi hummeren, i dette tilfellet Pinsebevegelsen, en smertefri død. Tilbake har vi et hierarki, et maktinstrument, blant annet for å skape orden i rekkene, eksemplifisert ved Egil Svartdahls forslag. Derfor var det også symptomatisk at Lederrådets første offentlige utrykning i fjor sommer gjaldt å sette den alltid i utakt marsjerende Jan Åge Torp på plass da han ytret seg med sin sedvanlige politiske ukorrekthet om temaet barneoppdragelse. At Jan Åge Torp uttrykker seg kontroversielt, er det ingen splittelseskraft i. Men et nasjonalt Lederråd som fra tid til annen vil handle og uttale seg kontroversielt, er langt mer risikofylt i så henseende. Mange tror at hierarki er et samlende prinsipp. Kirkelandskapet verden over med sine tusenvis av små og store hierarkiske kirkesamfunn, er et bevis på det motsatte.
De eldre pinsevennene som ikke vil ha forandring forstår én ting: I de hierarkiske kirkesamfunnene er Ånden erstattet med hierarkiet. De gamle blant dere skal ha drømmer, sier Guds Ord, og drømmen om organisk kristendom ledet av Ånden, har vært levende blant kristne til alle tider.
Hvorfor engasjerer jeg meg i dette? Det er desverre ikke fordi jeg tror utviklingen innen Pinsebevegelsen er mulig å snu. Et svar kan være at jeg etter 40 års tjeneste innen Pinsebevegelsen opplever at jeg har en del aksjer der.
Men mest av alt er det fordi jeg deler den opprinnelige drømmen om et organisk, ikke-hierarkisk menighetsliv. Og fordi jeg vil oppfordre pinsevenner i alle kirkesamfunn til å ta ut sin rett til å leve ut et slikt menighetsliv.
Innlegg
