(Dette er manus til en tale jeg holdt i min far, Ingvald Karlsens begravelse 22. januar i Salem (Sandefjord). Overskriftene er lesehjelp. Til tross for at talen her presenteres utenfor sin naturlige sammenheng, velger jeg å legge den ut).
Det jeg nå har tenkt å si, vil jeg si for det meste i jeg-form, fordi jeg har hentet alt ut fra mitt eget hjerte. Men jeg vet at jeg kunne sagt nesten alt i vi-form på vegne av mine tre brødre.
Dødsleiet
Jeg fikk lov å sitte ved pappas dødsleie. Mine øyne så at livet hans ebbet ut, men det jeg opplevde var en kjempe som ikke bare fylte sengen, men som også fylte rommet med sin personlighet, sine verdier og sitt livsverk.
Erobrer
Pappa var en erobrer. Sin største erobring noensinne gjorde han allerede som 26 åring, da han vant vår mammas hjerte.
Da pappa stod der som 26-åring, med den skjønne og sterke Josefine Johanna, bedre kjent som Lillemor, ved sin side, vendt mot livet, tror jeg at han følte: Nå kan ingen ting stanse meg.
Pappas alvorlige handicap som følge av polio allerede som 19-åring opplevdes aldri å redusere ham, - det bidro tvertimot til hans storhet.
Sammen var pappa og mamma så uendelig sterke.
Bilder fra barndommen
- Slutten av 50-åra i leiligheten vi hadde over butikken vår på Unneberg. Pappa sitter bak den store Aftenposten. Der fant han nye forretningsmuligheter og der annonserte han etterhvert sine eiendomsprosjekter. Og jeg kunne også, liggende på gulvet over Aftenposten, så smått begynne å stave meg ut i verden.
- Begynnelsen av 60-åra. Pappa kommer en dag inn på kjøkkenet til mamma og forteller om muligheten for å kjøpe en konfeksjonsfabrikk. Jeg husker mammas positive respons.
Dette er et bilde som er preget av sommer, solskinn, kjøkkenhage, sterke farger, spenning og forventning. Pappa og mamma strutter av energi. Jeg er en gutt på 8-9 år. Pappa er rik. Og mamma er vakker.
- 60 åra: Pappa elsket å ta oss med på bilturer på søndagene, og for oss unger åpnet verden seg. Den imponerende Breviks-brua. Verdens Ende med dyreparken. Eller vi fikk være med på forretningsreise på Sørlandske Hovedvei til den fryktinngytende storbyen Oslo.
- Søndagene på 60-tallet viste at alt var på plass i vår kjernefamilie: Frokost med kokt egg, vi brødre pene i tøyet og velkjemmet hår, gudstjeneste i gamle Salem og derpå søndagsmiddag med brun saus.
Spor etter pappa
Pappa holdt et høyt tempo som forretningsmann. Han satte opp 50-60 bygg, ofte i kompaniskap med slektninger og venner, han eide og drev flere titalls firmaer over kortere eller lengre perioder med full kontroll på økonomi og papirer, samtidig som han engasjerte seg sterkt her i Pinsemenigheten Salem og i Pinsebevegelsen på landsplan med en rekke tillitsverv.
Hans første virksomhet i Sandefjord, kolonialbutikken som han etablerte på Unneberg i 1957, solgte han allerede på begynnelsen av 60-tallet. Den flyttet etter noen år til Hasle og fikk navnet Rico, og flyttet for ikke så mange år siden igjen noen hundre meter og ble til Meny på Hasle.
Etter hvert konsentrerte pappa seg om Ary Konfeksjon, som siden 80-tallet har vært drevet av vår bror Fred. Ary er blitt en viktig avdeling i et stort internasjonalt konsern og opprettholder arbeidsplasser både i Norge, Sverige og Polen.
Denne kirken som nå pappa begraves fra, var han med å lede byggearbeidet på. Den er reist med dugnadsinnsats og frivillige gaver fra menighetens medlemmer.
Verdier etter pappa
- De sterkeste inntrykkene jeg sitter igjen med etter pappa er fra hjemmet. Et vanlig hjem består ofte av far og mor og barna. Men vårt hjem bestod av far og mor, barna og alle gjestene. Gjestesengene hos oss ble ikke bare benyttet unntaksvis eller i nødsfall. Vi kunne ha gjester som ble boende hos oss i måneder av gangen fordi de visste at de var både velkommen og ønsket. Dessuten trakk gjestene andre gjester, så stua ble full. Pappas humør, elleville spillopper, gjestenes historier, måltidene, generøsitet og kjærlighet bidro til en atmosfære som jeg for alltid vil bære med meg.
Dersom jeg skal nevne et bibelord over livet til pappa, tror jeg det må være dette: Vær gjestfrie! Det var kanskje på ingen andre områder i livet hvor pappas folkekjærhet, gavmildhet, raushet, humør og spillopperier så samlet kom til uttrykk som nettopp i gjestfriheten.
Jeg opplevde at ikke bare Salem, men også hjemmet var en arena for pappa og mammas gudstjeneste, gjennom deres bønner, oppdragelse av oss fire guttene og ikke minst gjennom gjestfriheten. Det var snakk om en integritet som formet oss.
- Når det gjelder et annet sterkt inntrykk fra pappa, vil jeg vise til bildet på framsiden av programmet. Der sitter pappa foran bøkene sine. Han leste mye, alt fra kristen litteratur via de store klassikerne til politiske memoarer. Han hadde kunnskaper og perspektiv som gjorde ham til en interessant samtalepartner. De fleste av oss kjenner hans humor og kvikke replikker. Men han kunne like gjerne være den taust observerende.
Pappa var en menneskekjenner. Personlig opplevde jeg at han virkelig kjente meg, og at han forstod meg og at han alltid støttet meg. Å si at pappa i den sammenhengen var overbærende blir ikke riktig valør. Han var ikke bare overbærende. Han forstod og viste forståelse, også for mine særegenheter.
Noen ganger under oppveksten kunne han nok gi uttrykk for at han savnet en mer klassisk dannelse og oppdragelse hos brødrene Karlsen. Men saken var at den fikk vi aldri. Og som han selv ville ha sagt: Du får ikke blod av en trebukk.
Bortsett fra en streng moralsk og kristen oppdragelse, fikk vi frie tøyler, full tillit og mye ansvar. Og den sterkeste faktoren: Det eksempelet han selv har vært for oss.
Uendelig mye mer burde være sagt, og mye mer vil bli sagt i løpet av denne dagen.
Nå vil mine brødre komme fram og vi vil sammen stå en stund ved pappas båre.
Pappa (20.03.1926 - 14.01.2008)
Innlegg
