fredag, september 19, 2008

Aril Edvardsen

Det er underlig at Aril Edvardsen er død. Han preget mye av tenårene mine, mest indirekte gjennom diverse Operasjon Ungdomsteam-aktiviteter, stevnene i Sarons Dal og Jesus-vekkelse-foreteelser. Siden har jeg nok ikke vært så berørt av han, men når jeg en sjelden gang hørte han tale, er jeg blitt både imponert og overbevist av hans "konsepter".

Jeg møtte Aril Edvarsen første gang i tidlige tenår. Husker godt en middag hjemme hos min kamerat Robert Erlandsen, sønn av forstander Tom Erlandsen, det måtte være rundt siste halvdel av 60-tallet. Aril og Tom samtalte om bøker, og Aril sa: "Jeg leser aldri romaner." Jeg minnes ikke at han begrunnet det. Jeg husker også at min venn Robert under det samme måltidet erklærte at lungemos var minkmat.

Jeg merket meg kontrasten. Min venn Robert trygg og frittalende i sitt eget hjem. Jeg taus i ruvende autoriteters nærhet.

Et annet minne jeg har er også fra tidlige tenår. Det var på den tiden pinsevenner debatterte registrering av menighetene for blant annet å få del i kirkeskatten. Aril må ha uttalt seg sterkt i mot, fordi en gammel pinsevenn stoppet meg på gaten og erklærte: "Jeg tør ikke gå i mot denne mannen og stemme for registrering".

Aril har vel aldri tatt taktiske hensyn, og gjorde seg nok ganske upopulær med dette utspillet. Dersom han blandet seg inn i pinsemenighetenes indre liv, ville Pinsebevegelsen ha innflytelse i Sarons Dal, var antageligvis mekanismen bak Sarons Dal-striden på 70-tallet.

Men Aril ville ikke være noe fellesstiltak. "Meg har Gud vist", var hans credo. Men til tross for Arils pondus og selvbevissthet, var han ikke ute på noen egotripp. Gjennom sitt unike konsept Innfødt Evangelist Misjon gjennomførte evangelisten fra Kvinesdal et bibelsk prinsipp: Ikke bare være evangelist, men lede andre inn i samme tjeneste. Dette og brevkursene han forfattet ble sammen med hans kampanjer et verktøy for etablering av tusenvis av menigheter i den tredje verden.

Det var aldri noen tvil om hvem som var sjefen i Kvinesdal, men Aril etablerte ikke noe eget nettverk av verken menigheter eller ledere. Slik sett reflekterte han noen av kjerneverdiene i pinsevekkelsen, nemlig de flate, organiske strukturene, og fikk spille en rolle i dens utbredelse verden over. Gjennom dette skiller han seg også fra mange av dagens hierarkiske apostler. I likhet med Paulus, bygde han en sterk ministry, men forsøkte ikke å bygge noe hierarki utover det. Sarons Dal forble et foretak med ett formål: Å støtte opp om Arils kall som verdensevangelist.

Aril er død. Men hans visjoner peker fortsatt inn i framtiden.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Pluriel og kjøleskap


Share/Save/Bookmark

tirsdag, september 02, 2008

Tidenes tegn: Trender og trusler

Stavanger er en by med en spesiell plass hos meg. Jeg "mistet" mine første tenårs bestekamerat, Robert, til Stavanger. Far hans, Tom Erlandsen, var forstander i pinsemenigheten i Sandefjord, og flyttet videre til Stavanger da jeg var 16 år gammel.

Forstander Erlandsen hadde også en stor plass i livet mitt. Der han var, var det alltid en spesiell atmosfære. Dette preget også mine forestilinger om hvordan det nå måtte være i hans nye menighet, Zion Stavanger.

Da jeg for ca. 35 år siden ved noen anledninger besøkte Stavanger og Zion, forandret inntrykket seg. Zion var ikke slik jeg hadde forestilt meg det. Alt virket gråere og dystrere, noe som selvfølgelig var en høyst subjektiv opplevelse etter å ha dannet meg på forhånd et glansbilde.

Her om dagen var jeg på nytt i Stavanger og fant fram til Zion i Kirkegaten, og kjørte sakte forbi. Nå hadde ikke lenger lokalet en grå farge, det var burgunderrødt, og det het ikke lenger Zion. Det het Pinsekirken 4u.

Men ellers var det det samme lokalet som må være bygget lenge før krigen, det var bare fargen og navnet som var forandret.

Min refleksjon i det jeg kjørte forbi gamle Zion var: Så dette forble altså rammen om denne menigheten, verken mer eller mindre. Etter kanskje 80 år, på samme sted, samme lokale. På tross av alle dyktige forstandere og alle vekkelsesmøter og alle former for aksjoner og kampanjer.

Og slik er det for de aller fleste frikirker i Norge. Den rammen for virksomheten som ble lagt lenge før krigen, er fortsatt den som gjelder. Bortsett fra at vi er blitt 100 ganger rikere og har råd til flere pastorer.

Her om dagen leste jeg en kirkevekstekspert som hevdet at kirkene i Europa og USA mister 57.000 medlemmer hver dag. Femtisyvtusen hver dag!

I Norge opplevde kristenheten vekst fra anslagsvis ca. år 1800 til 1930. Deretter har det vært en aksellererende tilbakegang.

Veksten fra 1800 til 1930 kom paralellt med demokratisering, industrialisering og urbanisering, det vil si store sosiale forandringer som gjorde folk mottagelig også for nye idéer på det religiøse området.

Tiden etter forrige århundreskifte har vært preget av en sterk utvikling innen levestandard, utdannelse og teknologi.

Hvordan ser framtiden ut for norske menigheter? Hva er det som vil prege utviklingen? Jesus sa: Himmelens utseende vet dere å tyde, men tidenes tegn kan dere ikke tyde.

Det er noen trender jeg vil trekke fram: Globalisering, P2P-kommunikasjon og post-modernisme.

Globalisering: Vi er i ferd med å få en felles verdenskultur. Selv det enorme og en gang isolerte Kina har åpnet seg for denne kulturen, i likhet med India og Russland.

P2P-kommunikasjon, (peer-to-peer) betyr kommunikasjon mellom likeverdige, hvilket i praksis betyr at enkeltindivider kan kommunisere og overføre store mengder informasjon til hvem som helst over hele verden via internett.

Postmodernismen betyr blant annet ingen automatisk aksept av objektive sannheter lenger, men søken etter hva som oppleves sant for individet.

Jeg tror at disse trendene vil fortsette å prege samfunnsutviklingen.

Hva vil være den største utfordringen for våre menigheter? Jeg tenker at ingen av disse trendene utgjør noen trussel. Dersom vi skal se på hva som vil være en trussel mot kristne menigheter, tenker jeg dette:

Velstandsutviklingen, utdanningssamfunnet og avkristningen.

Velstandsutviklingen spiser av vår tid. Rikdommen gjør oss travle og overfladiske.

Utdanningssamfunnet gjør at vi setter spørsmålstegn ved det vi tidligere holdt for sant, noe som gjør det mindre attraktivt å delta i tradisjonelt menighetsliv.

Avkristningen gjør blant annet at folk legger til side gamle moral- og plikt-begreper, og blir fremmedgjort i forhold til menighetslivet.

Hva skal vi så møte truslene med? Jeg tror at vi skal møte truslene med trendene. Liksom kristenheten utnyttet samfunnsomveltningene og demokratiseringen fra 1800 til 1930 til å danne tusenvis av demokratiske foreningsmenigheter, så må vi utnytte de nye trendene til å danne framtidens kristne fellesskap.

Globaliseringen og innvandringen fra andre land hører sammen. Allerede nå er innvandrere i ferd med å fornye kristenheten i Europa. Dette må utnyttes bevisst og strategisk.

P2P-kommunikasjon (internett) er i ferd med å endre verdenskartet. Vi må la disse mulighetene også endre vår måte å tenke menighet og kristent fellesskap på. Man behøver ikke lenger å bygge kirkesaler til ti-talls millioner kroner som utnyttes 3 % av tiden slik at pastoren kan avlevere sin preken. Mennesker i dag ønsker å hente informasjon og kunnskap på andre måter enn ved å sette seg ned å høre taust på lange prekener.

Den postmoderne kulturen kan hjelpe menighetene til å virkeliggjøre det allmenne prestedømmet og oppnå større personlig engasjement og tryggere fellesskap i mindre grupper. Menigheter som tilpasser seg dette, vil blant annet kunne endre sin ressursbruk drastisk.

Altså - vi kan bruke trendene til å avverge truslene. Vi kan bruke globaliseringen, P2P-kommunikasjonen (internett) og postmodernismen til å avverge truslene fra velstandsutviklingen, utdanningssamfunnet og avkristningen.

Hva er den største hindringen? Jeg tror at stolthet er den største hindringen for å gjennomgå denne kuren. Vi må være villig å kle av oss det som i dag gir oss prestisje og status i kristenghettoen og dukke oss "syv ganger i Jordan", for å bruke en allegori som bare gamle kristne forstår og som jeg kanskje ikke har hørt siden forstander Tom Erlandsens tid i Sandefjord.

Hva vil de gamle pinsevennene i Stavanger si til dette? Dersom de sier at åndsutgytelse er svaret, så er jeg enig. Dersom de presiserer, og sier at åndsutgytelse av den typen som skjedde i Azusa Street, er svaret, så er jeg fortsatt enig.

De verdier som preget åndsutgytelsen i Azusa Street (Los Angeles) i 1906, dersom man skal tro rapporter og memoarer, var ikke-hierarki (jfr. postmodernismen og P2P-kommunikasjon), anti-rasisme og lav sosial profil (jfr. globaliseringen).

Jesu menighet er allltid i behov av en slik åndsutgytelse. Tom Erlandsen brukte å framholde at før Azusa Street bad kristne over hele verden: "Herre send vekkelse, og begynn med meg!"

Det betyr: Vi behøver ikke å sitte å vente på såkalte visjonsbærere, pastorer eller andre geistlige.

Jesus sa: Der hvor to eller tre av dere er samlet i mitt navn, der er jeg mitt i blant dere.

Hva mer behøver vi? Just go for it!


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Bordet under vinduet i skumringen


Share/Save/Bookmark

søndag, august 24, 2008

Lakeland og Azusa Street. Åndsutgytelse med og uten hierarki

Vekkelsen i Lakeland har kollapset.

Debatten både mens den pågikk og nå i etterkant fikk meg til å sjekke litt nøyere hva som skjedde i Azusa Street, pinsevekkelsens vugge. (Se forrige post).

Selv om jeg mener å kunne påvise en viss likhet når det gjelder manifestasjonene i Azusa Street og Lakeland, finnes det likevel en forskjell som jeg legger stor vekt på.

Forskjellen ligger i den rollen predikanten Todd Bentley spilte. Den rollen Todd Bentley spiller i Lakeland, finner vi ikke igjen i Azusa Street. Mens Lakeland i stor grad var Todd Bentley, finner vi ingen tilsvarende forgrunnsfigur i Azusa Street.

Tvert i mot, Azusa Street-miljøet la vekt på det motsatte, nemlig at det ikke skulle være noen leder som sto alene i rampelyset. Den rollen som Guds redskap i Azusa Street, den enøyde afroamerikaneren William Seymour spilte, kan etter min mening ikke sammenlignes med Todd Bentleys, dersom vi skal tro rapporten jeg gjengir i forrige post.

Dessuten, den eneste memoaren fra personer som tilhørte miljøet i Azusa Street, nemlig Frank Bartleman, har en bemerkelsesverdig vektlegging på de ikke-hierarkiske verdiene som preget denne åndsutgydelsen:

Brother [William J.] Seymour was recognized as the nominal leader in charge. But we had no pope or hierarchy. We were "brethren." We had no human program. The Lord Himself was leading. We had no priest class, nor priest craft. These things have come in later, with the apostatizing of the movement. We did not even have a platform or pulpit in the beginning. All were on a level. The ministers were servants, according to the true meaning of the word. We did not honor men for their advantage, in means or education, but rather for their God-given "gifts." He set the members in the "Body".

...

We were delivered right there from ecclesiastical hierarchism and abuse.

Presteskapet har kommet inn i pinsevekkelsen senere gjennom et frafall, er Frank Bartlemans klare dom.

Åndsgytelse og ikke-hierarki hører sammen. Ånden utgytes over alle troende, ikke bare over et særskilt lederskap. Paulus advarer mot å gradere gavene. Vi er alle bare søsken som er satt til å tjene hverandre.

Derfor venter jeg på en fornyelse av grunnverdiene i de kristne fellesskapene. Intet mindre enn et paradigmeskifte. De første pinsevennene i Azusa Street hadde grepet dette.

Det har blitt diskuttert på den svenske bloggen Aletheia en påstand om at det var den katolske paven Leo XIII som ba fram pinsevekkelsen ved forrige århundreskifte. Dersom så er tilfellet, at paven ba om en åndsgytelse, synes jeg Gud ga ham et godt svar da han sendte den anti-hierarkiske Azusa Street-vekkelsen.

Men det var ikke bare paven som bad. Forløperen til pinsevekkelsen, den internasjonale hellighetsvekkelsen fra 1880 og framover, hadde dette mottoet: Herre send vekkelse, og begynn med meg! Wllliam Seymour var en del av den vekkelsen.

Jeg er glad for å kunne identifisere meg med Azusa Street og vil slutte meg til alle kristne som ber om åndsutgytelse!


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Humle


Share/Save/Bookmark

fredag, august 15, 2008

Åndsutgytelser i perspektiv

Todd Bentley

Todd Bentley

... de skriker og hyler hele dagen og til langt på natt. De løper, hopper og rister over hele kroppen, og roper av sine lungers fulle kraft, roterer rundt i sirkler, ramler omkring i støv og skitt, sparker og ruller bortover. Noen av dem svimer helt av og rører seg ikke på flere timer som om de var døde. Disse menneskene synes å være gale, mentalt forstyrret eller under trolldom. De påstår at de er fylt av ånden. De har en enøyet, ulærd neger som predikant som står på knærne mesteparten av tiden med hodet gjemt inne i en melkekasse. Han sier ikke stort, men fra tid til annen kan man høre ham rope "Omvend dere!", og han skal visstnok være den som driver det hele ... Om og om igjen synger de sangen "Trøsteren er her ...

Dette er en øyenvitneskildring gjort av en journalist i Los Angeles Times. Den kunne vært fra de senere års vekkkelser i Lakeland, Pensacola eller Toronto, men er fra ingen av stedene. Den er fra Azusa Street i Los Angeles for 100 år siden, og var starten på det vi kjenner som pinsevekkelsen.

I fjor feiret hele kristen-Norge 100-års jubileet for denne "galskapen". I år kritiserer mange av de som feiret i fjor når nøyaktig det samme skjer i dag i Lakeland (Florida), eller ser hoderystende på YouTube-videoer fra Toronto-vekkelsen. Når det er sagt, en åndsutgytelse har også en menneskelig side og det vil også være knyttet forkynnelse og lære til den, som det absolutt er nødvendig å prøve. Den siden av debatten rundt Toronto, Pensacola og Lakeland berører jeg ikke her.

Vekkelsen i Azusa Street startet i 1906 og avtok etterhvert til den opphørte i 1913. Sett bort fra det store antallet gjester fra hele verden, bestod menigheten av ca. 50 personer. Den enøyde afro-amerikaneren William J. Seymour bodde i Azusa Street og ledet menigheten der fram til han døde i 1922. Hans kone ledet deretter menigheten til de mistet lokalet i 1931. Og det var det.

Kilde: Wikipedia.

Men som vi vet, historien slutter ikke med det. Vekkelsen i Azusa Street hadde en sterk smitteeffekt, og nøyaktig det samme skjedde etterhvert over hele verden. Noen måneder etter at vekkelsen i Azusa Street startet, skjedde det samme i Christiania.

Åndelig henrykkelse behøver ikke nødvendigvis være et vakkert skue, (særlig ikke på video). Allerede i Det gamle testamente kan vi lese om hvordan åndelig henrykkelse framkaller forakt:

Da Herrens paktkiste ble ført inn i Davids-byen, så Mikal, Sauls datter, ut av vinduet. Hun fikk øye på kong David som hoppet og danset for Herrens åsyn, og hun foraktet ham.

Når Mikal treffer David etterpå, uttaler hun seg syrlig:

«Hvor ærefullt Israels konge oppførte seg i dag, da han viste seg naken for øynene på tjenestejentene til mennene sine, slik som lettsindige folk pleier å gjøre.» David svarte Mikal: «Det var for Herrens åsyn jeg danset, for ham som utvalgte meg framfor din far og hele hans ætt og satte meg til fyrste over Herrens folk, over Israel. For Herrens åsyn vil jeg danse selv om jeg gjør meg enda ringere enn jeg nå har gjort, og synker enda dypere i dine øyne. Men hos disse tjenestejentene som du snakker om, hos dem skal jeg vinne ære.» Mikal, Sauls datter, var barnløs like til sin dødsdag. 2. Sam 6.

Den hellige ånd ble utøst for to tusen år siden på pinsefestens dag. Allerede den gang ble de kristne beskyldt for å være fulle av vin. Siden har Gud fortsatt å øse ut av sin Ånd, og det har ført til overraskende og uventede virkninger. I dag påstås det å være 500 millioner pinsevenner i verden. I Azusa Street valgte Gud å bruke en fattig og handicappet afro-amerikaner. Av en eller annen grunn valgte han ikke å gå veien om Vatikanet eller paven eller noen av de andre kirkelige hierarkiene.

Åndsutgytelsene later ikke til å ta hensyn til kirkelige strukturer overhodet.

Jesus: Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.»
Share/Save/Bookmark

mandag, august 11, 2008

Hierarki-apostler

Som varslet i en annen post, har John Bevere talt under Europa-konferansen i Uppsala i sommer. I følge svenske Dagen, har han undervist om at det er hierarki mennesker i mellom i himmelen (takk til Bjørn Inge Midtgård for tipset), hvilket har vakt en viss oppsikt både i Dagen og på svenske kristenblogger (sjekk linker under artikkelen i Dagen).

Svenske Dagen antyder at dette er vanskelig fordøyelig i vår tradisjon. Min kommentar er at dette blir stadig mer fordøyelig etter som også det pinsekarismatiske lederskapet legger vekt på sin geistlige status. Dersom det er Guds vilje at det skal være hierarki i hans menigheter på jorden, så vil det vel også være hierarki i himmelen, hvor banalt det enn virker.

Pinsevekkelsens vugge, Asuza Street, var uttalt anti-hierarkisk. Pinseteologen Terje Hegertun, sier at pinsevekkelsens grunnverdier er anti-hierarkiske, fordi Ånden er utgydt over alle troende. Dette igjen er enkelt å koble til Luthers "oppdagelse" av det allmenne prestedømme.

Dermed har vi en linje fra pinsefestens dag i Apostlenens Gjerninger, via reformasjonen til Asuza Street, en linje som går utenom de kirkelige hierarkiene.

Dette er vår tradisjon, en tradisjon som hierarki-apostlene Peter Halldorf, Ulf Ekman og John Bevere har liten forståelse for.

Og for å legge ytterligere et perspektiv på dette: De eneste som tok imot Barratts budskap om Åndens dåp, var den såkalte Frie Bevegelse med over 200 forsamlinger, ledet av Erik Norquelle. Den Frie Bevegelse var i stor grad anti-hierarkisk og ikke-institusjonell.

I 1916 vendte Barratt seg mot den ikke-institusjonelle formen disse menighetene hadde, og sammen med Lewi Pethrus gikk han inn for å danne institusjonelle menigheter etter såkalt "bibelsk mønster".

Dette førte til splittelse i omtrent samtlige Frie Forsamlinger, hvorpå mange Frie Venner organiserte seg i pinsemenigheter. På den måten ble den eneste bevegelsen som tok i mot Barratts budskap ødelagt. Den siste Frie Forsamling ble splittet og omorganisert til en pinsemenighet i 1948. Etter det har Pinsebevgelsen i Norge stagnert.

Barratt var aldri i Asuza Street. Lederen for Den Frie Bevegelse, Erik Nordquelle, heller ikke. Men Nordquelle var preget av de samme ikke-hierarkiske og ikke-institusjonelle verdier som preget Asuza Street. Selv om Barratt ikke dannet et vanlig kirkesamfunn, gikk han aldri ut av den tradisjonelle pastor-rollen som han hadde med fra metodistkirken. Barratt dannet i praksis modell for den karismatiske, multi-talentfulle predikanthøvdingen som pinsekarismatikere stadig er på jakt etter.

Dette tenker jeg er noe av bakteppet for at pinsekarismatikere i dag tar imot karismatiske hierarki-apostler uten motforestillinger.

Jesus sa: Men dere skal ikke la noen kalle dere 'rabbi', for én er deres mester, og dere er alle søsken. Og dere skal ikke kalle noen her på jorden 'far', for én er deres Far, han som er i himmelen. La heller ikke noen kalle dere 'lærere', for én er deres lærer: Kristus. Den største blant dere skal være deres tjener


Share/Save/Bookmark

Google Maps, Mac og TomTom

Når du klikker på Send nederst til høyre i inforuten kan du sende kartinfo direkte til din TomTom eller Garmin GPS.

Alt henger sammen med alt, sa engang Gro Harlem Brundtland. Uten å teste de filosofiske dybdene i utsagnet, synes jeg uansett det kan være både morsomt og nyttig å oppleve at ting henger sammen, som for eksempel Google Maps, Mac-en og min TomTom One XL.

Saken er at det er mulig å søke på alt mulig som har en adresse i Google Maps, for eksempel hoteller i Haugesund, klikke på det som jeg tilfeldigvis har booket meg inn på, og få Google Maps til å sende kartplasseringen til min TomTom via programmet TomTom Home.

På den måten kan jeg fra Mac-en på forhånd legge inn som favoritter på TomTom-en alle steder jeg har tenkt å besøke på en reise.

Kluet er en liten link nederst til høyre i info-ruten i Google Maps (se ill.) som heter Send, hvorpå du velger GPS og den typen du har, hvorav TomTom og Garmin er valgbare. Når du klikker Send, starter TomTom Home automatisk opp, og ber deg koble TomTom til Mac-en. Så er det bare å følge instruksene. OBS! Husk å klikke på Fullført i TomTom Home-programmet for hver adresse for å få denne til å lagre seg på TomTom-enheten.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Månen og Color Line

IMG_5468.JPG
Color Line
Foto: Are Karlsen


Share/Save/Bookmark

onsdag, august 06, 2008

Profeten Aleksandr Solsjenitsyn

707solzhenitsyn.gif


Aleksandr Solsjenitsyn

Aleksandr Solsjenitsyn er død. Jeg leste hans store verk Gulag-arkipelaget sammen med andre av hans bøker. Med profetisk kraft avslørte han undertrykkelsen i sitt eget land, som han elsket. Han oppfylte det Jesus sa: Ingenting er tildekket som ikke skal bli avdekket, og ingenting skjult som ikke skal bli kjent.

Dramaet rundt hans eget liv som opposisjonell var en viktig del av nyhetsbildet i mange år. Det handlet om profeten mot makten.

Dagens kommentatorer sier at hans forfatterskap og systemkritikk alene førte til at Sovjetunionen smuldret opp og falt.

Jeg bøyer meg like mye for Aleksandr Solsjenitsyns mot, moralske styrke og vilje til offer, som for hans unike forfatterskap.


Share/Save/Bookmark

torsdag, juli 24, 2008

Husmenigheten: Dåp


Siste søndag i juni hadde vi vår første dåp i husmenigheten. Det var Lillian som ble døpt. Hun ble en kristen i fjor høst, og har snakket om dåp helt siden da. Vi ble enig om at dåpen skulle skje på ei strand.

Over 30 personer deltok i samlingen, som varte i 7-8 timer, inklusive grilling etterpå. Det kom ca. 15 personer fra Lillians familie, venner og naboer. Og 6 personer fra andre fellesskap, inklusive en husmenighet i Bærum. Og mange av husmenighetens egne deltakere, selvfølgelig. En rekke av de som deltok bekjenner seg ikke som kristne.

Vi møttes alle på jernbanestasjonen i Sandefjord. Lillian vakte oppsikt i sin hvite dåpsdrakt. En av vennene hennes rakk ikke toget til Sandefjord, og tok like godt drosje fra Larvik. En annen av deltakerne i husmenigheten som har hatt det vanskelig i det siste og ikke deltatt på flere måneder, kom tilfeldigvis forbi og sluttet seg spontant til oss.

Dåpen foregikk på Tangen, en idyllisk badestrand noen kilometer utenfor Sandefjord. En nær slektning av Lillian som lå syk i en alvorlig infeksjon, ringte mens vi var underveis og spurte etter veien fordi han nå følte seg plutselig mye bedre. Lillian og Vidar, fetter av Lillian, hadde bedt for ham tidligere på dagen.

Vel framme på Tangen, samlet vi oss ute på grassletta. Vi hadde en fin samling med bibelord, hilsener og bønn. Datteren til Lillian fortalte spontant om den store forandringen som skjedde i hjemmet da Lillian ble frelst.

Vidar, fetter av Lillian, og Kjell, begge fra kaféen Timeout i Filadelfia Oslo, var til stor hjelp for Lillian da hun ble frelst. Disse to var med oss denne dagen. Vi mintes også mor til Lillian som er død, og som ble kalt Grethe Frels Meg av gutta på gata i Larvik, fordi hun var så ivrig etter å vitne for dem og vise dem omsorg. Jeg har tidligere skrevet en egen post om henne.

Etter dåpshandlingen reiste vi alle hjem til vår hage, hvor vi grillet og hygget oss i mange timer.

For meg ble denne dagen en virkeliggjøring av mange av mine drømmer om hva en husmenighet kan være. Men jeg ber Gud om mer - mye mer.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Saker and ting


Share/Save/Bookmark

søndag, juli 06, 2008

Hvetekornet

Den hellige ånd talte til oss om hvetekornets død og spiring til nytt liv, under dåpen vi hadde sist søndag. Et par dager senere fikk jeg vite at Tore Lende døde samme dagen.

For meg ble Jesu´ ord om hvetekornets død og rike frukt, noe som kastet et guddommelig lys ikke bare over dåpen vi opplevde, men også over Tores liv.

For Tore levde et liv som vitnet om dødens betydning for å bære frukt.

Jesu´ ord om hvetekornets død, tilhører ikke populær-visdommen. Døden er et tabubelagt emne, fordi den vitner om lidelse og det ultimate nederlag.

Om nettopp det Jesus her taler, vitner Tores liv. Fordi på den andre siden av Tores lidelser og nederlag, vokser det fram nytt liv. Ikke bare én gang, men flere ganger.

Under begravelsen, kom jeg enda litt nærmere innpå det herlige miljøet som vokste fram rundt den karismatiske husmenigheten hjemme hos Anny og Tore på 70-tallet, et miljø med avleggere over store deler av Norge. Men vi vet at etter noen år oppstod det en maktkamp i dette miljøet, som endte i etablering av tradisjonelle menigheter.

Slik jeg tolker begivenhetene, deltok ikke Tore i denne maktkampen. Å utøve makt og kjempe for sine privilegerier, var ikke forenlig med Tores verdier. Jeg opplever det slik at Tore i denne situasjonen lot en smertefull død gå over sitt liv.

Tore erfarte ennå en død: Døden som forretningsmann. Hans selskap gikk konkurs og han pådro seg en stor personlig gjeld til Staten, den desidert verste kreditor som finnes. Staten ettergir aldri gjeld. Tores situasjon var både stigmatiserende og deprimerende.

Men han reiste seg til et nytt liv. da han tok utdannelse som sosialpedagog, og gikk dypt inn i både faget og det faglige miljøet. Det skjedde en gjensidig befruktning mellom Tore som sosialpedagog og Tore som teolog, og han så kanskje i et klarere lys det som engang skjedde med miljøet rundt husmenigheten, samtidig som hans verdimessige standpunkter ble enda tydeligere.

Jeg tror at Tores liv vil som hvetekornet gi nytt liv og nye muligheter for Guds rike. Tore har fått formidle erfaring og verdier til en stor gruppe som ønsker å se bibelske menighetsfellesskap vokse fram i Norge. Slik jeg ser det er hva Tore har formidlet forutsetningen for bærekraftige menigheter.

Tore Lende er død. Men han bærer rik frukt.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Dåp


Share/Save/Bookmark

onsdag, juli 02, 2008

Tore Lende er død

Tore Lende døde søndag 29. juni. Han etterlater seg et stort tomrom som intet menneske alene kan fylle.

Tore var visjonæren, profeten, filosofen, teologen og gründeren. Han hadde interesser, kunnskaper og gaver over et bredere område enn noen annet menneske jeg har kjent. Jeg fikk inntrykk av at han under frokosten også konsumerte et par bøker. Den som har vært innom nettsiden hans, lende.no, forstår hva jeg mener.

Tore var uforutsigbar, fordi han hentet inspirasjon og impulser fra et mye større beite enn folk flest.

Åndelig sett vokste han opp på bedehuset på Undheim. Det vet jeg på grunn av de utallige kommentarene han har lagt igjen på denne bloggen, hvor han har skrevet om et tema som interesserte oss begge, nemlig husmenigheter.

I disse kommentarene har han blant annet fortalt den delen av historien om miljøet på Undheim, som ikke har kommet med i de offisielle annaler. Her, i et ikke-hierarkisk, organisk og vitalt kristent fellesskap, ulikt det mange forbinder med bedehusmiljøene, ble Tores åndelige liv så og si satt på sporet.

Deler av dette fellesskapet kom etterhvert under innflytelse av den karismatiske vekkelsen og Sarons Dal. Tore fikk på 60-tallet kontakt med et amerikansk miljø hvor tanken på husmenighet begynte å modnes. Og så på 70-tallet utkrystalliserte det seg et slikt fellesskap på Bryne, en husmenighet. I datidens åndelige klima var dette en nokså kontroversiell foreteelse.

Tore har hele livet vært en såmann. Han har vært mer opptatt av å så enn av å høste personlige fordeler av det han sådde. Men så har da til gjengjeld mange andre fått høste, enten det har vært i form av åndelige eller materielle verdier.

Selv arbeider jeg i et konsern som heter Wenaas. Dette selskapet har i dag en avdeling for tekstiltrykk, Norges største i sitt slag, som Tore Lende i sin tid etablerte. Denne etableringen, som førte til Tores økonomiske ørkenvandring i mange år på grunn av en uoverkommelig gjeld til Staten, gir i dag både lønnsomhet og arbeidsplasser til mange mennesker. Tore hadde erfaring fra forretningsvirksomhet innenfor en rekke bransjer.

Selv om Tore ikke fikk høste så mye av hva han sådde i denne verden, tror jeg han er godt posisjonert til å høste i den kommende.

Jeg har bare kjent Tore i to og et halvt år. Det er få mennesker jeg har lært så mye av som han. I Bibelen er det en profetdisippel som ba etter sin lærers død: Herre, gi meg en dobbel del av hans ånd. Jeg er ikke sikker på om jeg våger å be den bønnen.

Men jeg opplever at kjernen i det Tore sto for og levde for, skal leve videre. Den dagen Tore døde, opplevde vi et høydepunkt i vår husmenighet i Sandefjord, som er på 10-12 personer. Da hadde vi vår første dåp, som foregikk på ei strand. Over 30 personer var med oss til samlingen ute på Tangen, halvparten av dem var ikke bekjennende kristne. De fikk høre vitnesbyrd om hva Gud gjør. Etterpå deltok alle i et kjærlighetsmåltid i vår hage som varte til langt på kveld. Vi opplevde en sterk atmosfære av Gud og ledelse av Den hellige ånd den dagen. Jeg tror Tore hadde frydet seg sammen med oss.

Tore hadde en formaning til oss som stadig gikk igjen: Det er ikke menighet det først og fremst handler om. Det er Kristus!

Tore Lende ble 63 år gammel. Begravelsen finner sted fredag 4. juli kl. 13 fra Soma Kapell i Sandnes.

Jeg lyser fred over Tore Lendes minne.


Share/Save/Bookmark

torsdag, juni 26, 2008

Beskyttelse mot gjenytelse

John-Bevere
John Bevere
Foto: Hillsong

John Bevere lærer at for å stå under Guds beskyttelse må du adlyde din pastor betingelsesløst. Ulydighet mot din pastor er det samme som opprør mot den Gud som har delegert myndighet til din pastor. Hermon Forlag distribuerer hans teologi, og Ulf Ekman serverer John Bevere på Europakonferansen i sommer.

Noe av det som kjennetegner en mafia, er at den tilbyr beskyttelse mot godtgjørelse. Det sjokkerende er at dette prinsippet gjør seg gjeldende i en kristen teologi som kalles Covering. Kristne tilbys beskyttelse mot visse gjenytelser, - et fenomen som har vært debattert ganske grundig på denne og andre blogger.

Grunnen til at jeg tar dette opp igjen, er at den fremste talsmannen for denne teologien, John Bevere, er annonsert som taler på Livets Ords Europakonferanse i Uppsala i sommer.

John Bevere lærer at betingelsen for å stå under Guds beskyttelse er å stå som medlem i en kristen menighet og være betingelsesløst lydig mot pastoren. Å være lydig mot sin pastor er det samme som å være lydig mot Gud, siden alle pastorer har fått delegert guddommelig autoritet. Likeledes vil ulydighet mot pastoren, være det samme som ulydighet mot Gud, ifølge John Bevere.

Denne læren lå til grunn for de usunne forholdene som utviklet seg i Levende Ord og som bidro til Enevald Flåtens fall.

John Bevere gir i sin bok noen sterke eksempler på de ulykker som har rammet kristne som har vært ulydige mot sin pastor. Også Enevald Flåten kunne i følge Vårt Land fortelle sine menighetsmedlemmer om tilfeller hvor det hadde gått dårlig med folk som ikke hadde fulgt hans råd.

Vårt Land kjørte for en tid tilbake en artikkelserie om menigheter hvor denne læren angivelig ble praktisert. Men ingen ledere var villige til å vedstå seg dette. Også den nye pastoren i Levende Ord, Olav Rønhovde, som i en årrekke var ansatt under Enevald Flåten, distanserte seg i et intervju i Vårt Land 24. september i fjor:

Han sier at han hadde lite innsikt i forståelse av beskyttelse og underordning, som i større grad ble fremmet i samtaler enn fra plattformen.

Men dersom du er interessert i å høre hvordan denne teologien også ble forkynt fra talerstolen i Levende Ord, kan du lytte til dette lydklippet:

Colin Urquhart i Levende Ord søndag 23. april 2006

John Beveres bok "Under Guds beskyttelse" markedsføres av Hermon Forlag og er omtalt av Sjur Jansen. Kanskje den til og med fortsatt selges i Levende Ord Bergen?

Og kanskje også medlemmer i Levende Ord vil reise til Uppsala i sommer hvor Ulf Ekman vil servere dem John Beveres forkynnelse?

Det står om Jesus at han fikk inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter.

Paulus sa: For jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn blant dere, og de skåner ikke flokken. Ja, blant deres egne skal det stå fram menn som farer med falsk lære for å få dratt disiplene med seg.

Kristne ledere som lover Guds beskyttelse mot betingelsesløs lydighet mot seg selv, er etter min mening "glupske ulver som ikke skåner flokken". En mafia.

Hvordan skal vi tolke det at alle ledere distanserer seg, men likevel stiller seg likegyldig til at læren spres i form av bøker og konferansetaler? Er de kristne i våre menigheter egentlig "forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter"?

Finnes det en forbindelse mellom de ulike tendensene i vår tid: Covering, hierarki og mystikk (tidligere omtalt på denne bloggen)? Ja, om ikke annet kan vi konstatere at Ulf Ekman er en leder som fremmer alt dette.

Men Gud er ikke leder for en mafia. Han lar sine velsignelser regne over både rettferdige og urettferdige, ifølge Jesus. Det Han har å gi, er noe vi mottar av nåde, ikke som beskyttelse mot en gjenytelse fra vår side.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Engsmelle


Share/Save/Bookmark

tirsdag, juni 24, 2008

Norges mest demokratiske pinsemenighet

På tross av lederskapets erklærte overbevisning om demokratiets farer, og i strid med Åge Åleskjærs direkte advarsel om at en demokratisk menighet er som en by uten murer, har Filadelfia Vennesla gått fra å være Norges minst demokratiske pinsemenighet til den mest demokratiske gjennom vedtektsendringene nå i juni.

Da pastor Gunnar Jeppestøl, som altså innførte pastorstyrt menighet i Vennesla, ble leder for Pinsebevegelsens Lederråd, var det nok få som trodde at trenden med pastorstyrte menigheter skulle brytes.

Etter gjennomførte vedtektsendringer i Levende Ord og Filadelfia Vennesla, er det stort sett bare Åge Åleskjærs egen menighet, OKS, og Kristent Fellesskap Bergen av de store frimenighetene som mangler elementære demokratiske ordninger.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Narvik


Share/Save/Bookmark

fredag, juni 13, 2008

Self organized behavior

Det er ikke langt mellom gullkornene på nettet. Bloggen Mike Schellman Public Notebook med den interessante undertittelen Christianity 3.0, har en liten juvel av en post som heter Self Organized Behavior: Birds Do It.

Han spør: Har du lurt på hvordan evangeliet fant veien til Roma før Paulus kom dit? Og illustrerer svaret med denne videoen:

Mike Schellmans kommentarer, kan være vel verdt å lese.

En av Sjur Jansens siste poster, Forskjellen på lederbasert menighet og tjenerbasert menighet berører temaet.

Bloggen Eskils Tanker tangerer temaet i posten Teologi og nye menigheter.

Eskil skriver: Forskningsprosjektet ”naturlig kirkevekst” viste at det er en negativ sammenheng mellom teologisk utdannelse og menighetsvekst. Altså at en menighet som har en pastor med teologisk utdannelse har mindre sannsynlighet for å vokse, enn hvis pastoren ikke har slik utdannelse.

Eskil drar følgende slutning: Jeg tror dette problemet skyldes at mange teologer begynner å jobbe i feil type menigheter - nemlig de som har lite potensial for å vokse.

Jeg vil nok trekke en annen slutning, som går på rollemønstre og kommunikasjon. Er du en velutdannet teolog, er sjansen stor at du vil vise det i din tjeneste. Det både passiviserer menigheten og gjør at din kommunikasjon av evangeliet kan bli teoretisert.

Tydelige ledere har lett for å resultere i utydelige menigheter. Det er viktigere at vanlige troende gis mulighet til å gi famlende uttrykk for sin tro, enn at dyktige ledere og teologer dominerer det kristne fellesskapet med sine utlegninger.

Det handler om å myndiggjøre de troende. Myndiggjorte troende fyllt av Ånden - kan fuglenes koordinerte flukt over himmelen være en illustrasjon på det?


Share/Save/Bookmark

Husmenigheten: Husly

I forbindelse med vår siste samling i husmenigheten, fikk jeg høre to historier som beskriver noe av den nøden som finnes i vårt velstående land.

I Sandefjord finnes det et lavterskel, korttids botilbud for vanskeliggstilte. Hver St. Hans stenger denne institusjonen for sommeren, og beboerne må ut. En av deltagerne i husmenigheten fortalte om hvordan det var å finne seg improvisoriske bosteder.

En annen av deltakerne, som på et tidspunkt måtte ha hjelp av psykiatrien, opplevde at tilbudet opphørte om sommeren. Når gruppa samlet seg igjen, hadde fire av deltakerne tatt selvmord i løpet av sommeren.

Begge disse historiene beskriver nød som vanlige mennesker, også kristne, har vanskelig for å identifisere seg med, fordi de gruppene som rammes er stigmatiserte og marginelle.

Jeg kjente at jeg fikk dette lagt på mittt hjerte igjen: Det ligger i genene til Jesu´ menighet å lindre menneskers nød. En sunn menighet som "vokser opp til Han som er hodet", vil helt naturlig vokse inn i slike oppgaver. Hva dere har gjort mot en av mine minste, har dere gjort mot meg.

Jeg fortalte husmenigheten om hvordan jeg for 10-12 år siden hadde vært med å ta initiativ til en sosial middagsservering hver søndag i pinsemenigheten i Sandefjord. Tiltaket ble møtt med advarsler om at vi ikke hadde ressurser til å gjennomføre noe slikt. Men middagsserveringen har fortsatt til denne dag, lenge etter at mitt engasjement er opphørt.

Jeg leste nylig denne tilstandsrappporten om husmenighetene i Kina: Preaching, prayer, evangelism, healing and caring for the sick, visitation, and practical support ministries (such as clinics, old people's homes, ministries to HIV/AIDS victims and drug addicts, and disaster relief) all flourish.

William Carey, en av de store inspiratørene bak den moderne misjonsbevegelsen, ble kjent for dette mottoet før han reiste til India på slutten av 1700-tallet: Forvent store ting av Gud! Våg store ting for Gud.

Å gi vår tids forkomne husly og omsorg er en så "stor ting" at det overgår selv vår rike nasjons ressurser. Det vil også overgå våre ressurser som menighet. Men er det ikke typisk Gud å be oss om å gjøre mer enn hva vi har ressurser til?


Share/Save/Bookmark

lørdag, mai 31, 2008

No name, no leader

IMG_4834.jpg
Colin Winfield
Foto: Are Karlsen

Les eller last ned Colin Winfields undervisning om lederskap i menigheten her:

Who is leading the Church?

PDF: Who is leading the Church?

En bekjent av meg, Colin Winfield, sa i en epost nylig dette om den menigheten han tilhører: We have no name and no Leader but Jesus.

Jeg tilhører også en no name - no leader-menighet. Det finnes i alle fall ytterligere to slike i Norge, kanskje flere.

At det nå begynner å vokse fram no name - no leader-menigheter er for meg usannsynlig stort og et verk av Herren. Er det noe kristne menigheter verden over har felles, uansett hva som ellers skiller dem, så er det at de har et navn og en leder. Men hadde menighetene i Bibelen det?

Hvorfor er no name - no leader så viktig? Fordi det berører en lang rekke forhold som griper dypt inn i en menighets natur. Å sette navn på en menighet er et resultat en av en ikke-bibelsk institusjonalisering av menigheten. Det vil også normalt gi menigheten en særskilt identitet som skaper skiller kristne i mellom. Menighetens identitet skal ikke ligge i noe annet navn enn Jesus, fordi menigheten er Hans kropp. Som kristne skal vi ikke samles i noe annet navn enn Jesus.

En menighet uten navn vil være en ikke-institusjonell menighet, uten eiendom. Den vil heller ikke være en juridisk person. En slik menighet er kun et enkelt fellesskap som i prinsippet kan samles hvor som helst.

En no name-menighet vil ikke bygge sin innflytelse på jordiske og materielle verdier, i form av flotte kirker og store forsamlinger. En no name - no leader-menighet vil alltid være fattig og liten - ikke fordi den ikke vokser, men fordi den hele tiden vil måtte dele seg når den vokser.

Å ikke ha en annen leder enn Kristus, gjør at de kristne i større grad må forholde seg til Kristus som leder. Siden alle er tjenere på samme nivå, foregår det heller ingen gradering i et slikt fellesskap. Gradering av mennesker gjennomsyrer hele atmosfæren i mange menigheter. Jeg tror at det er en vederstyggelighet for den Hellige Ånd.

Og siden vi ikke bygger menigheten som en institusjon, så behøver vi heller ikke noe administrativt lederskap. Alle avgjørelser tas i fellesskapet.

No name - no leader er slik de aller første menighetene i Bibelen var. Dersom du vil ha litt mer undervisning som beskriver utviklingen fra Bibelens menigheter til dagens foretakskirker, så les dette: Four Tragic Shifts In The Visible Church

No name but Jesus. No leader but Jesus.

Jeg opplever at det er dette Herren kaller oss til nå!


Share/Save/Bookmark

lørdag, mai 24, 2008

Prøv åndene

Bibelen oppfordrer oss til å prøve åndene. Jeg kan lite om demoner - det er et begrep jeg sjelden bruker. Men det kan ikke være noen tvil om at Kirken er utsatt for angrep som er ment å svekke den.

Hva er en sunn og sterk menighet? Jeg er redd at kriteriene for det er annerledes enn hva vi gjerne skryter av i menighetssammenheng. En menighet kan synes å være sterk, rik og ha store ressurser, men likevel være svak.

La meg nevne de åndene jeg mener svekker Kirken:

Den elitistiske ånd som gjør at man legger avgjørende vekt på menneskers dyktighet, evner og kunnskaper. Det er de flinke som synes i fellesskapet, - de som er dyktige til å synge, spille, preke og så videre. Gudstjenesten blir de dyktiges arena.

Den seremonistiske ånd, som erstatter alles spontane deltagelse i gudstjenesten med liturgi og seremonier. Vektleggingen på perfekte formuleringer og prestasjoner fortrenger Åndens tale til menigheten.

Den institusjonalistiske ånd - er en ånd som forvandler menigheten til en institusjon og fortrenger søskenfellesskapet. Den som søker menigheten møter en upersonlig institusjon, ikke et fellesskap. Menighetens ressurser går med til å drive institusjonen og man mister oppdraget av syne.

Fetisj-ånden - som får oss til å tro at symboler, gjenstander og bygninger er hellige og har en åndelig virkning, og får oss til å fokusere og bruke tid og ressurser på dette.

Dominans-ånden - gjør at det faller naturlig at ett menneske dominerer fellesskapet gjennom sin posisjon, sine egenskaper, kunnskaper, erfaring og personlighet.

Den tradisjonalistiske ånd, som gir Kirkens tradisjoner en guddommelig, ufeilbarlig status. Kirken blir mer fokusert på sin fortid enn på å tjene menneskene i den aktuelle sammenheng.

Dette tenker jeg er ånder vi som kristne må være villige til å ta et oppgjør med for at menigheten skal få det rette fokus: "For i alle tilfelle å frelse noen".


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Lys i mørket


Share/Save/Bookmark

søndag, mai 18, 2008

Den nye kristendommen: Religiøst hierarki, mystikk og meditative teknikker

Den protestantiske kristenheten er for tiden inne i noe jeg vil kalle en periode av reformatorisk revisjonisme. Med det mener jeg at man søker tilbake til religiøse tradisjoner, metoder og filosofier som reformasjonen og vekkelsesbevegelsene tok et oppgjør med.

Alt frafall i kristenheten starter med lederskapet. Nå går jeg lenger enn det og mener at bare opprettelsen av et lederskap i Kirken, i seg selv er et frafall fra Jesus som Herre. Kristus kaller ikke ledere, han kaller tjenere.

Men når lederskapet er på plass, kirkebygningen er reist og menigheten sitter taus framfor sine ledere, da starter forfallet for alvor. For å samle folket, må man lokke med religiøse aktiviteter, aksjoner, evenementer og kvasi-vekkelser. Dette har frikirkeligheten vært utstatt for i årtier allerede. Statskirken derimot, med sitt sugerør i statskassen, har råd til å leve med at folket ikke kommer.

Men før eller siden blir også frikirke-folket utmattet og desillusjonert. Og blir sittende hjemme.

Og nå synes neste bølge å komme i form av mystikk og meditative teknikker. Denne bølgen har sin sterke talsmann i blant andre den svenske pinsevennen Peter Halldorf, som tilbyr retreater basert på mystikk hentet fra de såkalte ørkenfedrene og fra ortodoks tradisjon.

Her på berget er det pastor Bjørn Olav Hansen, en mye brukt skribent og taler i pinsekarismatiske sammenhenger, som er talsmann for nødvendigheten av geistlig hierarki og middelaldersk mystikk.

På bloggen sin annonser han nå at han vil tilby kurs og seminarer i "åndelige øvelser", blant annet meditative teknikker, basert på materiale utviklet av den i vide kretser anerkjente amerikanske organisasjonen Renovaré, ledet av grunnleggeren Richard J. Foster. Det har reist seg kritiske røster mot Renovaré i flere land, som hevder at organisasjonen har innlemmet ubibelske metoder og filosofier. Blant annet hevdes det at man tar i bruk Zen-Buddhistiske meditasjonsteknikker som kombineres med romersk-katolske tradisjoner, for å oppnå det som dr. Foster kaller helhet.

Idéen om at vi må bruke spesielle meditative teknikker (pusteøvelser, mental fokusering, og så videre) for å komme i kontakt med Gud, er elementer vi finner i flere religioner, men som ikke har noe med kristendom å gjøre.

Bjørn Olav Hansen og hans medarbeidere kommer sikkert til å selge mange slike kurs og seminarer, fordi dette overensstemmer med dype kulturelle strømninger. Interessen for mystikk finner vi igjen i New Age og verdirelativismen er typisk for vår postmoderne tid.

- Vi behøver å lære av alle de ulike kristne tradisjonene, hører jeg pastorer si, det er berikende.

Under reformasjonens hete dager, ble mange kirker rensket for ikoner, statuer, malerier, utsmykninger, gull, glitter og stas og malt hvite innvendig. Store kulturelle verdier gikk tapt for verdier som disse kristne syntes var viktigere: Et enkelt fellesskap med fokus på Jesus Kristus.

Gjennom 40 års aktivitet i ulike kristne sammenhenger har jeg erfart og tatt konsekvensen av dette: Der hvor to eller tre er samlet i Hans navn, der er Han midt i blant oss. Helst sammen med fattige og marginaliserte, og uten pastor, kirkebygning og annen staffasje.

Jo enklere, jo bedre.

Slik mener jeg det kristne fellesskapet er beskrevet i Bibelen. Uten religiøst hierarki, mystikk og meditative teknikker.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Mannskoret Hvalkjæften


Share/Save/Bookmark

mandag, mai 12, 2008

Husmenigheten: Fødselsdag

Pinsen er kristnes store mulighet til en skikkelig fest, fordi den er alle kristne fellesskaps fødselsdag. Er ikke fellesskapene våre grunn til feiring?

Neste år vil jeg foreslå for husmenigheten vår, at vi benytter pinsen til å feire fellesskapet. Egentlig feirer vi fellesskapet med Jesus og hverandre hver gang vi samles. Jeg tilhører en kristen tradisjon som aldri har lagt særlig vekt på høytider. Og siden husmenigheten vår har ordinære samlinger på tirsdager, blir høytidene lite markert hos oss.

Men hvorfor ikke benytte pinsen til å sette fellesskapet vårt i det store perspektivet og lage en fest?

Grunnen til at jeg tror at vennene i husmenigheten ville blitt med på en slik feiring, er den glede og trofasthet de viser i forhold til felleskapet. Det får jeg stadig bevis på. Mange i vår husmenighet har en vanskelig bakgrunn, og liten erfaring med kristent fellesskap fra før av.

Av og til kan det være snakk om ekstraordinære samlinger, som for eksempel å besøke andre grupper eller dåp, og så videre. Dersom jeg har antydet at slike tilstelninger kanskje kunne erstatte den ordinære samlingen den uken, så har dette blitt avvist straks. Den faste samlingen må ikke røres, men man kan godt legge til en ekstra samling. Jeg gleder meg over den iveren de viser etter å samles.

Siden jeg er initiativtager til menigheten, bærer jeg på et spesielt ansvar. Det er opplest og vedtatt at husmenigheter er kortlivede. Dessuten har vår menighet intet lederskap og ikke noe eget lokale å samles i. Vi har ingen vedtekter. Vi har heller ingen musikere i vårt fellesskap, ingen som spiller et eneste instrument. Og ingen av oss kan synge heller. Jeg har vært med i menighet i over 40 år og kan mange sanger. Men jeg kan ikke holde på en tone, og egner med ikke som forsanger. Så det betyr at vi synger ikke sammen, en gang.

Vi har ikke noe annet enn et enkelt fellesskap med Jesus og hverandre i våre hjem. Nå har vi holdt på i over tre år. Men hvor lenge vil dette vare, tenker jeg av og til. Hva slags fundament har denne menigheten?

Noen ganger har jeg ikke anledning til å være med på samlingene. Men det viser seg å ha liten betydning. Selv om jeg ikke er med flere ganger på rad på grunn av andre forpliktelser, så går samlingene sin gang. "Vi skal gjøre som du har lært oss", får jeg høre.

Under siste samling, fikk min uro meg til å spørre: - Dersom jeg av en eller annen grunn blir borte, kommer dere til å fortsette med samlingene? Svaret kom nesten mer kontant enn jeg kunne ønske meg: - Selvfølgelig!, kom det unisont fra flere. Jeg fikk nesten en følelse av å være litt innbilsk. Hva tror du om deg selv?

Paulus skrev: For Guds rike består ... i rettferdighet, fred og glede i Den hellige ånd ... Så la oss strebe etter det som tjener til fred og til å bygge opp fellesskapet.

Pinsens budskap er ikke bare budskapet om Åndens individuelle gjerning i den enkelte troende, men om et nytt og revolusjonerende fellesskap som er preget av rettferdighet, fred og glede i Den hellige ånd.

Slik opplever vi det i vår husmenighet. Derfor er det grunn til feiring!

Pinsefeiring.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Varmekabler


Share/Save/Bookmark

torsdag, mai 08, 2008

Jeg takker Gud for Luther. Og Barratt.

IMG_1348-1.JPG
Dag Selander
Foto: Are Karlsen

Jeg har ikke noe bilde av verken Luther eller Barratt. Det nærmeste jeg kommer er min venn, den svenske lutherske presten Dag Selander.

Luther og Barratt har mye til felles. De var to reformatorer, som brakte med seg store forandringer.

De har begge hvert sitt motto som klart og tydelig beskriver deres visjon.
Luther: Skriften alene.
Barratt: Fram til urkristendommen.

Men de har også det til felles at deres anliggende ikke lenger møtes av den samme entusiasme, som det en gang gjorde. Både lutheranere og pinsevenner kan sies å ha fått "second thoughts". Begge disse mottoene viser seg å stå stadig svakere blant de som i dag skulle vært deres etterfølgere.

Når det gjelder den protestantiske reformasjonen som Luther var en viktig eksponent for, så opplever vi for tiden revisjonistiske tendenser. Mange protestanter mener at "Skriften alene" blir for snevert, og åpner for at Tradisjonen må tillegges mer vekt.

Min innvendig går ut på at det er lett å overse at det ofte er en diskontinuitet mellom Skriften og Tradisjonen. Dr. theol Per-Axel Sverker sa om dette i en samtale: - Oldkirken hadde de samme sykdommer som dagens kristenhet har.

Den som sidestiller Tradisjonen med Skriften som kilde for sitt åndelige liv, risikerer å drikke av forurenset vann.

I fjor ble Barratt feiret av norske pinsevenner, uten at hans radikale motto "Fram til urkristendommen" ble nevnt. Den visjonen synes å være lagt på hyllen der i gården for lengst.

Det er et sterkt slektskap mellom Luthers "Skriften alene" og Barratts "Fram til urkristendommen". Det essensielle momentet for begge er nærhet til Jesus.

Kriteriene for å velge de tekstene som skulle inngå i Bibelen, den såkalte kanon, var nærhet til Jesus. Nærhet både i form av forfatterens direkte eller indirekte relasjon til Jesus og nærhet i tid for fatterskapet og hvor tidlig de ble tatt i bruk av de første menighetene.

Videre tenker jeg at Barratts "Fram til urkristendommen" er en videreføring av Luthers "Skriften alene", fordi vår kilde til kunnskap om urkristendommen er Skriften. Den nærhet til Jesus og hans lære som urkirken var preget av, gjør den til et forbilde for kristne til alle tider.

Mange av de første kristne hadde personlig kjennskap til Jesus og hans undervisning. Derfor er det viktig å legge merke til deres måte å leve på og praktisere det kristne fellesskapet. Bibelen gir oss førsteklasses kunnskap om urkristendommen.

Både Luthers reformasjon og Barratts vekkelse (som riktignok bare var en europeisk variant av den verdensvide pinsevekkelsen) må videreføres under stadig fornyelse. Den revisjonisme som vi er vitne til i dag, er å oppgi vunnet territorium.

Barratt sa på sitt dødsleie: Det er mer land å innta.

Det tror jeg på!


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Pave Pius X


Share/Save/Bookmark

mandag, mai 05, 2008

Svermeren

Her om dagen fikk jeg følgende attest av en pastor i en kommentarutveksling på nettet: Are Karlsen gir seg svermeriet i vold ...

Med tanke på alle de som opp gjennom kirkehistorien har blitt kalt svermere, så tar jeg det som en ære. Men det ble fulgt opp av en påstand som jeg tok litt tyngre: ... og frikobler seg fra Det nye testamentes tydelige undervisning om den struktur og orden Gud har gitt sin Kirke på jord.

Dermed gav pastoren uttrykk for noe som jeg er redd flere tenker: At "maset" om ikke-hierarki er noen fikse idéer som har lite med Bibel og kristendom å gjøre.

Mitt syn er at ikke-hierarki er så tydelig i Skriften, at dersom man ikke ser dette, så er det fordi kirkehistorien og tradisjonen forsyner oss med gale forestillinger om hva Bibelen lærer.

Sjur Jansen har påvist at den eneste holdbare måten å forstå Bibelens ordninger på, er ikke-hierarkisk. Dersom man forsøker å forstå Bibelen hierarkisk, så støter man på et vilniss av selvmotsigelser.

Men man behøver ikke bare være en vanlig bibelleser som Sjur for å forstå dette. Man kan også være en forsker. Professor ved Misjonshøgskolen, Ove Conrad Hanssen, sier i boken "Felles Adgang" på side 77:

Vi har sett at hyrdebegrepet brukes som en betegnelse på personer som andre steder kalles eldste og tilsynsmenn. Det ligger også nær å anta at det korresponderer med uttrykk som forstandere i Rom 12.8, 1 Tess. 5,12 veiledere. Vi ser altså at det i nytestamentlig tid ikke var ukrystallisert noen felles teknisk term for det som vi i dag kaller kirkens embete. Snarere virker som om det åndelige lederskap i lokalmenighetene er blitt utøvet av en gruppe eller et collegium. Heller ikke i de såkalte pastoralbrevene (1 og 2 Tim, Titus) synes det å foreligge noen hierarkisk ledelse.

Professor Ove Conrad Hanssen står selvfølgelig ikke alene om sitt syn. Faktisk så tror jeg hans syn er ganske ukontroversiet blant bibelforskere. Robert Banks ved Fuller Seminary hevder det samme. Det gjør også min venn dr. theol. Per-Axel Sverker.

Det underlige er at den protestantiske kristenheten, inklusive frikirkene, stadig øker sin hierarkisering. Den store interessen for den førreformatoriske oldkirken og dens ordninger er ett av tegnene på dette. Vektlegging på pastorens autoritet er ett annet. Disse strømningene møter ingen eller svake motforestillinger. Både den katolske kirke og vår egen statskirkes geistlige hierarkier sees mer og mer på som selvfølgelige normer.

Dermed er vi i ferd med å tape territorium vi som kristne erobret i forbindelse med reformasjonen.

Svermer eller ikke, det som er viktig for meg er å ha et solid bibelteologisk fundament. Derfor er det godt å ha konservative teologer med på laget når vi forsøker å påpeke det åpenbare, nemlig at biskopen ikke har klær, for å låne et bilde fra et kjent eventyr. Heller ikke pastoren, presten, prosten, kardinalen eller paven har klær, det vil si en bibelsk begrunnelse for sin hierarkiske plassering.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Gatemusikanter


Share/Save/Bookmark

søndag, april 27, 2008

Join the Revolution! (Oppdatert)

IMG_1352-1.JPG
Dag Selander
Foto: Are Karlsen

Jeg møtte Dag Selander, prest i Svenska Kyrkan, på en pizzarestaurant utenfor Jønkøping og fikk blant annet høre om de autonome (selvstendige) husmenighetene som han startet på den svenske vestkysten på 70 og 80-tallet.

Visjonen om ikke-hierarkiske menigheter framstår fortsatt for meg som halsbrekkende revolusjonært. Så revolusjonært som jeg tror Gud har ment at hans menighet skal være og som urkirken var.

Derfor har det også vært like overraskende og sjokkerende gledelig hver gang jeg har møtt et menneske som har delt min visjon.

Den første store oppturen var når jeg for noen år siden oppsøkte min gamle lærer ved Örebro Teologiska Seminarium, dr. theol. Per-Axel Sverker, og oppdaget at han hadde den samme visjonen. Selv om det burde ikke overrasket meg hadde jeg husket bedre viktige deler av hans undervisning. (Det var faktisk litt flaut).

Så møtte jeg igjen min "gamle" kollega fra Filadelfia (Oslo), Sjur Jansen. Det viste seg at han også hadde samme visjon. Så kom husmenighetsveteranen Tore Lende med sin erfaring og sine kunnskaper.

Så vil jeg nevne Turid og Anny på Gjøvik som ga meg bekreftelse og betydde mye for meg i en gitt fase. I tillegg til Bent, Ivar, Ragnhild, Geir og andre som har deltatt i verdifulle samtaler i bloggemiljøet vårt. Og for ikke lenge siden Dag Åsbjørn Johansen og menigheten i hans og Mariannes hus.

Den siste store oppturen var når jeg denne uken i Jønkøping møtte den pensjonerte presten i Svenska Kyrkan, Dag Selander.

Dag sa dette da jeg traff han: - Å lese deres (Sjurs og min) blogger ga meg en bekreftelse på mine egne erfaringer og min egen teologi. Jeg ble grepet av den karismatiske vekkelsen på 70- og 80-tallet og startet flere autonome (selvstendige) husmenigheter på den svenske vestkysten og måtte tåle mye kritikk for det.

Videre sa han: - Jeg synes ordet ikke-hierarki er flott. Det er beskrivende for det kristne fellesskapet.

Dags blogg finner du her!

Ikke-hierarkisk menighetsliv er ikke bare revolusjonerende i teorien. Det oppleves også revolusjonerende for oss som får lov å være en del av det. Vitnesbyrd om det hører vi ofte i vår egen husmenighet.

Men OBS! Ikke-hierarkisk menighetsliv handler ikke først og fremst om organisasjonsmodell. Det handler om verdier (se min verdiliste i høyrespalten).

Join the Revolution!

(Join the Revolution har jeg lånt av bloggeren Jonas Lundstrøm som skriver om ikke-hierarkisk menighetsliv blant annet i denne posten).


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Færder


Share/Save/Bookmark

torsdag, april 17, 2008

Hvordan beskytte Kirken mot sine egne medlemmer?

Et av de kritiske spørsmålene i den vedtatte kirkereformen har vært Kirkens krav om å kunne velge sine egne biskoper. Det er greit, sier Staten nå, men da ønsker vi at Kirkens ledelse skal være forankret i et fungerende demokrati som involverer alle medlemmer.

Demokrati er en selvfølge i samfunnet, ellers. Men i Kirken er dette ingen selvfølge, fordi Kirken, sies det, er primært styrt av Skrift og Bekjennelse. Kirkens basis er ikke medlemmene, men den åpenbarte sannhet i Skriften.

Men denne åpenbaringen er ingen statisk størrelse, den må tolkes og anvendes, - forvaltes. Og hvem som skal ha ansvaret for denne forvaltningen, og hvilke kriterier som gjelder for utvelgelsen av disse, er det en viss uenighet om innen kristenheten.

Ytterpunktene her er kanskje den katolske kirke som på den ene side hårdnakket holder fast på den såkalte suksesjonen, altså en sammenhengende kjede av ordinasjoner med håndspåleggelse helt fra apostelen Peter til dagens katolske biskoper.

Så har vi mange varianter av dette prinsippet, fram til det andre ytterpunktet som er oss ikke-hierarkiske husmenighetsfolk som sier at den bibelske prestetjenesten og læreansvaret ligger hos alle menighetens medlemmer, altså det allmenne prestedømmet.

Dette er ikke så ytterliggående som det høres ut, fordi den som først utmeislet det teologiske grunnlaget for dette synspunktet, var Martin Luther. Men Luther tenkte etterhvert også mye om det "særskilte prestedømme", og det fikk lov til å utvikle seg til et rigid system som ga et skarpt skille mellom leg og lærd, mellom vanlige kristne og ordinerte geistlige.

Til og med i den ellers så egalitære pinsevekkelsen, er dette skillet i mange menigheter nedfelt i mandatet til eldsterådet. Eldsterådets viktigste oppgave er i følge mange å ivareta læren. Læren vil normalt ikke bli demokratisk behandet i en pinsemenighet.

Dette fordi man har ikke den tillitt til vanlige medlemmer at de vil være i stand til å ivareta læren.

I statskirken er biskopene suverene i lærespørsmål. Bispemøtet har fått i oppdrag å bevare kirkens enhet, men har ingen myndighet over den enkelte biskop. Det er nettopp det vi har sett i den senere tid, når enkelte biskoper helt suverent går sine egne veier for eksempel i homofilisaken.

Her har biskopene i selv det sosialdemokratiske Norge en suveren makt og autoritet til å definere læregrunnlaget i sitt bispedømme.

Svært mange aktive kirkemedlemmer føler likevel den nylig vedtatte kirkeordningen som en trussel: Dersom Kirken skal styres demokratisk, hva da med alle de medlemmer som ikke føler seg forpliktet på Bibelen og kan ha høyst ulike private grunner for sine standpunkter. Hva vil skje når disse får en demokratisk innflytelse over Kirken?

Eller sagt på en anne måte: Hvordan beskytte Kirken mot sine egne medlemmer?

At Statskirken har spesielle utfordringer på grunn av sin maktsyke medlemsopptakelse gjennom et initieringsrite (du er ikke fullverdig menneske før du er båret fram i kirken og blitt døpt), er greit nok. Men i prinsippet alle kirkesamfunn beskytter seg mot sine egne medlemmer. Det er noe som liksom tilhører Kirkens egenart, men strider etter min mening helt åpenbart mot Guds Ord.

Men holder begrunnelsen for å gjøre det? Er vanlige kristne mer tilbøyelig til å gå inn for læremessige forandringer enn et kirkelig lederskap? Hva sier historien oss?

Etter min mening viser historien oss at vanlige kristne er langt mer konservative enn kirkelige ansatte i lærespørsmål. I middelalderen var Kirken opptatt av å forfølge såkalte kjettere. Men det viser seg at de fleste kjettere var mennesker som opponerte mot det kirkelige lederskapets korrupsjon og misbruk av makt.

Noe det kirkelige lederskapet har vært særlig flink til, har vært å endre læren slik at deres egen rolle og status økes på bekostning av vanlige medlemmer. I menighetene i dag blir rollen til de ansatte stadig mer tydelig og dominerende, mens "det allmenne prestedømme" i praksis har mistet sitt innhold.

Polariseringen mellom kirkelige ansatte og vanlige medlemmer kommer tydelig fram i et foredrag Geir Hellemo, rektor på Det praktisk-teologiske seminar, holdt under Konferanse om Kirkelig demokrati og valgordninger 20.-21. september 2007:

Men hvordan kan vi si at det er prestene som skal ha til oppgave å forkynne evangeliet for menigheten, samtidig som vi lar dem som skal motta forkynnelsen, bestemme hva som skal forkynnes. .... Men i forlengelsen vil jeg anta at heller ikke lekfolk er helt bekvemme med tingenes tilstand, om en et øyeblikk skulle våge å kjenne etter. For det kan da ikke være bare hyggelig å skulle mene så mye om slikt som en egentlig ikke har noe særlig greie på.

Dette er en av hans uttalelser som sier mye om hva slags selvforståelse et kirkelig lederskapet utvikler.

Jeg har spurt "Hvordan beskytte Kirken mot sine egne medlemmer?"

Men historisk sett har dette vært et mye viktigere spørsmål:

Hvordan beskytte Kirken mot det kirkelige lederskapet?


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Free Tibet!


Share/Save/Bookmark

mandag, april 14, 2008

Kirken som ikke ble bygd

Jeg låner overskriften fra det nye, fine bladet for statskirken i Sandefjord. Den henspeiler på et forslag av arkitekt Arnstein Arneberg fra 1958 til kirke på Vesterøya. 10 år senere ble en mer moderne arbeidskirke bygget.

Kirker som ikke bygges, virker for de fleste defensivt. Men etter min mening kan kirker som ikke bygges, like gjerne være en del av en offensiv strategi.

Som for eksempel denne: La oss i stedet for å bygge kirker, bygge menigheter!

La oss i stedet for å bygge kirker i stål og betong, bygge Guds tempel av levende stener, som Bibelen taler om.

Noen ganger får jeg en følelse av at det virker banalt å lese Bibelen for å finne ut hva den legger vekt på når det gjelder menighetsliv. Mange hevder at i dette henseende står ikke Bibelen på egne ben. Vi må også se på tradisjonene. Men hvor er Kirkens oppdrag forankret, om ikke i Bibelen?

I Bibelen lærer vi etter min mening at Kirkens apostoliske, profetiske og evangeliske oppdrag er å forkynne evangeliet for fattige. Jeg ser for meg en "ny" kirke hvor dette oppdraget er flyttet fra dens perifere aktiviteter, inn i dens primære fellesskap og fokus.

For å fylle sitt oppdrag og forkynne evangeliet for fattige og marginaliserte mennesker, behøver ikke Kirken verken kirker eller kirkelige ansatte. Den behøver ikke annet enn mennesker fylt av den Hellige Ånd.

Fraværet av kirker og kirkelige ansatte utgjorde ingen hindring for Kirken i sine første århundrer. Hvorfor ikke gjøre som Bibelen viser oss, nemlig å bruke våre egne hjem som base for det kristne oppdraget? Bibelen snakker om å bygge Guds hus av levende stener, ikke av stål og betong.

Hva er det som hindrer oss i å realisere dette?

Noe av det som kanskje mest tapper Kirken for kraft, er dualismen, som gjør at vi flytter gudstjenesten fra våre hjem til kirken og fra hverdagene til søndagen. Dette er fremmede verdier for Skriften.

"Kirken som ikke ble bygd!" representerer en Kirke med et nytt fokus! Derom er det ingen tvil.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: London Eye


Share/Save/Bookmark

mandag, april 07, 2008

1000 ikke-hierarkiske husmenigheter i Norge

Det var min visjon. Min idé. Tanken var en del av meg selv. Å starte ikke-hierarkisk husmenighet i Sandefjord.

Etter tre år er den blitt et selvstendig fellesskap som fungerer godt uten min tilstedeværelse. Gud har sendt sine gaver. Han har sendt mennesker med nettopp de tjenestegaver husmenigheten behøver for å vokse og utvikle seg.

Det oppleves nærmest som en slags fødsel at det som var en del av meg, nå i stedet er blitt noe jeg er en del av. Det var en aning forvirrende å registrere det. Dersom jeg legger fram et forslag i husmenigheten, blir det vurdert, samtalt over, og konklusjonen kan gjerne bli et kompromiss.

Men det er ikke slik at Herren bare strør sand på våre visjoner. Husmenigheten i Sandefjord var aldri min visjon, idé eller tanke. Den var hans helt fra starten av. Og selvfølgelig har ikke jeg født noen menighet. Den er født av Ånden, og er en del av Jesu´ menighet som omfatter alle kristne.

Mitt håp er kun å få nåde til å være en tjener for menighetens Herre.

Vår husmenighet er et faktum. Og vi har en liten gruppe ikke-hierarkiske husmenigheter i Norge. Det har gått 3 år.

Skal vi be Herren om 1000 ikke-hierarkiske husmenigheter i Norge?

Finnes det fødselshjelpere?


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Joggeren


Share/Save/Bookmark

lørdag, mars 29, 2008

DNA

Hvilke verdier har du?

Et menneskes verdier er dets mentale DNA. Det er de som styrer dets valg og handlinger.

Det er ingen andre enn oss selv som er ansvarlig for våre verdier, selv om de fleste er sterkt påvirket av foreldre og samfunnet rundt oss.

Slik er det også med oss som kristne. Gud holder den enkelte av oss ansvarlig og ønsker å formidle sine verdier direkte til den enkelte gjennom Ordet og Ånden.

En menighets verdier tenker jeg er summen av dens medlemmers verdier. Personlig opplevde jeg at min menighets verdier og mine egne verdier mer og mer skilte lag. At menighetsfellesskapets verdier stod i motsetning til de verdier jeg selv ønsket skulle være bestemmende for menighetens prioriteringer, handlinger og utvikling.

Menigheten kan beskrives som en organisme som styres av sine verdier, sitt åndelige DNA. Menighetens verdier ligger ofte til grunn for beslutninger og prioriteringer. For det man gjør og det man unnlater å gjøre.

De faktiske verdiene er viktigere enn visjoner, strategier og handlingsplaner. Til syvende og sist er det de reelle verdiene som styrer og som avgjør utviklingen i menigheten.

Bloggen Eskils tanker hadde nylig en interessant post med tittelen Hvorfor ni av ti husmenigheter dør. Også bloggen SimpleChurch Journal har en post om desillusjonerte husmenigheter, Re-Thinking House Church

Grunnen til at jeg legger så stor vekt på verdier, er nettopp det faktum at jeg mener at det er i verdiene en menighets framtid ligger. Å flytte en menighet fra ett hus til et annet, behøver ikke å forandre stort. Å skalere ned en tradisjonell menighet slik at den passer inn i et privat hjem, kan bli en tråkig historie på sikt.

Mine samtaler med en rekke husmenighetsfolk fra 70- og 80-tallet (se posten Knut Frohm - husmenighetstalsmann fra 1975) bekrefter også at årsaken til at husmenighetene den gang gikk til grunne, var spørsmål rundt lederskap, et særlig viktig verditema for de ikke-hierarkiske husmenighetene i dag.

Eskil holder en knapp på hierarkiet, og mener at det er mest bibelsk.

Å bytte verdier er ingen enkel operasjon. Åge Åleskjær sa en gang at "ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt", med henvisning til en menighets karakter. Konteksten var misfornøyde kristne som i det lengste håpet at menigheten deres skulle forandre seg. Åleskjær ga dem ikke mye håp om akkurat det.

Å bytte grunnmur på et hus er åpenbart krevende, for ikke å si umulig eller meningsløst. I stedet bygger man et nytt hus.

Den menighet som ble født på pinsefestens dag for 2000 år siden, hadde med seg sterke og tydelige verdier. Disse opprinnelige verdiene har til alle tider overlevd blant de kristne, selv om mange av de i liten grad har vært eller er synlige i de institusjonelle menighetene. Det er utenfor de hierarkiske, institusjonelle kirkene at de bibelske verdiene har overlevd, jfr. haugianer- og bedehusvekkelsene, med flere.

Mange hierarkister forakter vekkelseskristendommen og det allmenne prestedømme. For min del tror jeg at den nye ikke-hierarkiske husmenighetsbevegelsen er en videreføring av mange av vekkelseskristendommens verdier.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Fire glass


Share/Save/Bookmark

søndag, mars 23, 2008

Kristus er reist opp fra de døde og gitt all makt i himmel og på jord!

Kristus er reist opp fra de døde og gitt all makt i himmel og på jord!

Derfor gjør vi mennesker til hans disipler - ikke våre.

Derfor er han vår Herre - ingen andre.

Derfor danner vi fellesskap - ikke hierarkier.

Derfor bygger vi menigheter av levende stener - ikke kirkebygninger.

Derfor forkynner vi Kristus og han korsfestet - intet annet.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Blefjell


Share/Save/Bookmark

søndag, mars 16, 2008

Menigheten i ditt hus

IMG_7862-1.JPG
Dag Åsbjørn Johansen
Foto: Are Karlsen

Dag Åsbjørn Johansen er med i en husmenighet som er opptatt av apologetikk og kommunikasjon med unge gjennom dans.

Det er hyggelig at det vekker begeistring når jeg beskriver livet i vår husmenighet.

Det vekker også begeistring hos meg når jeg hører om framgang i andre husmenigheter, som når Sjur forteller om menighetsvekst eller når Ruben forteller i en kommentar om livet i det miljøet han er en del av i Bergen.

Eller som når jeg her om dagen møtte Dag Åsbjørn Johansen på en restaurant i Sandvika utenfor Oslo, og fikk høre den fantastiske historien om husmenigheten han tilhører.

Dag Åsbjørn og Marianne har praktisert hjemmeundervisning av sine barn gjennom hele deres skolegang. Begge jobber i tillegg i det offentlige skoleverket. Dag Åsbjørn er koreograf og instruktør i showdance og har utviklet et program som er blitt populært i SFO på mange skoler rundt Oslofjorden.

Og så har de i tillegg definert sin egen kjernefamilie som en menighet. Barna er nå blitt voksne, har fått seg en utdannelse og er yrkesaktive. Og har giftet seg eller fått kjæreste. Hva da med husmenigheten som var kjernefamilien?

Dag Åsbjørn fortalte om hvordan svigerbarn, svigerforeldre og andre familiemedlemmer har sluttet seg til det åndelige fellesskapet deres. Og hvordan de i det siste har opplevd en spesiell berøring av Den Hellige Ånd.

Dag Åsbjørn er opptatt av kommunikasjon med ungdommer. Han har startet et stort prosjekt som går ut på å koreografere Johannes Åpenbaring.

- De unge er opptatt av kampen mellom det onde og det gode, sa han, slik som du ser det i for eksempel action-filmene. Det er mye action i Johannes Åpenbaring.

Dag Åsbjørn og andre familiemedlemmer er også opptatt av apologetikk (kristendomsforsvar) og deltar gjerne i debatter eller holder foredrag. De har lagt ut en flott hjemmeside om dette, realmission.no.

Det er interessant at det avtegner seg et stort mangfold blant husmenighetene i Norge.

Spennende!


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Frokost


Share/Save/Bookmark

lørdag, mars 15, 2008

Husmenigheten: Små virkemidler - stor virkning

- Gi meg Guds Ord! Dette høylytte sukket er typisk for stemningen i husmenigheten.

Jeg sa opp min stilling i en tradisjonell menighet for å starte husmenighet. Ikke på grunn av en idé om husmenigheter, men på grunn av en overbevisning om verdier (se listen til høyre).

Av den grunn gikk jeg til narkomilljøet i Sandefjord for å finne noen som ville dele et slikt fellesskap med meg. I dag, tre år etter, har vi et levende miljø av forhenværende og aktive rusmisbrukere som samles ukentlig. Nylig fikk vi også følge av den første med en tradisjonell menighetsbakgrunn.

For fjorten dager siden ga en av deltakerne uttrykk for å befinne seg i en krise både trosmessig og i forhold til rus. Fellesskapet tråkket til med Guds Ord, formaninger og oppmuntringer. Og forbønn. Ikke med håndspåleggelse, men den enkle varianten der vi alle ble sittende på våre plasser.

Og sist gang kom vedkommende tilbake og fortalte:
- Jeg har svevd på skyer de siste 14 dagene. Jeg har rent fysisk kjent en hånd rundt skulderen min, slik at jeg har måttet se meg til siden for å sjekke.

Jeg har ikke kunnet delta på flere av samlingene våre i år på grunn av andre forpliktelser. I påskeuken arrangeres et stort spleiselag hjemme hos Lillian. Det får jeg heller ikke med meg. Men det gleder meg stort at fellesskapet er så sterkt at min tilstedeværelse ikke er nødvendig.

Vi har ingen møteleder og ingen prekener. Men vi har likevel ikke problemer med å holde fokus. Jeg har aldri i min 40-årige karriere i menighet opplevd en så sterk hunger etter Guds Ord. Og en så sterk begeistring over å samles.

Slik tror jeg det blir når man overlater lederskapet til Den Hellige Ånd. Da blir gjerne virkemidlene enkle.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Helsinki


Share/Save/Bookmark