tirsdag, mars 14, 2006

Husmenigheten Schanchesgate 14 Sandefjord: Det finnes ingen billig vekst

flyttelass
Bygge menighet
Foto: Are Karlsen

Å bygge menighet kan være å gi tid til fattige. Bildet skal illustrere hjelp med flytting.

Dietrich Bonhoeffer skrev om den billige nåden. Er dagens pastorer på utkikk etter den billige menighetsveksten?

Min gode venn og pastor Einar Nymoen gjorde meg en gang oppmerksom på kirkeanalytikere som hadde funnet ut at årsaken til den sterke veksten i den internasjonale pinsevekkelsen, var at man forkynte evangeliet for fattige. Mange menighetsledere tror at vi kan kjøpe oss menighetsvekst. Bare menigheten får mer penger, så vi kan ansette flere pastorer og ledere, så vil veksten komme. Det er et bedrag. I vår del av verden er det lite som er så billig som penger. Menighetsvekst koster mye mer enn større kirkelige budsjetter.

Menighetsvekst koster kjærlighet og tid for fattige mennesker. Når jeg framhever i mine samtaler med kristne ledere at vi er kalt til først og fremst og nå ut til de fattige blant oss, får jeg høre advarende: - Jaaa, men ikke bare ...

Når jeg henviser til Paulus, som sier "det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe", så kommer det: - Jo, men det var også noen velstående enker som kom til troen ...

Jeg noterer meg at enkelte lederne kun er opptatt av balanse når man snakker om hvor viktig det er å gå til de fattige. At temaet i liten grad står på dagsordenen i våre eldsteråd og styrer, later ikke til å bekymre i samme grad.

Jesus sa: Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det rike som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt ... Jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.

Å forkynne evangeliet for fattige er ikke noe som er overlatt til våre personlige preferanser, eller til de godhjerta som brenner spesielt for dette. Det ligger sentralt i det oppdraget Jesus har gitt til sin menighet.

Jesus er ikke særlig populær blant oss kristne. Det blir for sterk kost. Vi smiler litt brydd og sier: "Eehh, det han egentlig mener er at ..."

Når jeg nå framhever hva vi gjør i Husmenigheten Schanchesgate 14 Sandefjord, så får jeg si som Paulus: - Er jeg blitt gal, ettersom jeg skryter slik?

Jeg gjør det kun for å framheve at jeg tror ikke at koselige cellegrupper eller husmenigheter, for den saks skyld, er en quick fix for menigheter i tilbakegang. Her kommer skrytet:

Denne helgen var vi bedt hjem til familien til en nær slektning av en av de narkomane i husmenigheten. Jeg vet at dette blir effekten av å forkynne evangeliet for fattige. Det skaper den samme credibilitet som hjalp de første kristne til framgang.

Dagen etter, mandag, hjalp jeg denne narkomane å flytte til en ny og bedre leilighet. Det var bare ett lite billass med noen enkle eiendeler. Jeg tenkte: Dette er å bygge menighet. Vedkommende skal inn til soning denne uken, og ønsker å bruke soningen til å forberede et rusfritt liv. Mannen hennes, som også tilhører husmenigheten sitter også inne. Han har vært rusfri i ett år. Jeg har jevnlig kontakt med han. Jeg har i det siste hentet han to ganger for permisjon. Om noen uker skal han på permisjon med overnatting, og han har spurt om å få bo hos oss. Det gleder meg stort. Jeg håper at mine superbrennende Jesus-disipler Kjell og Vidar fra Filadelfia, Oslo, kan komme og bo hos oss den samme helgen. Det gjelder å bruke nettverket av Jesus-disipler.

Senere på kvelden, da det var tid for møte i husmenigheten, kom to alkiser og en med psykiske problemer. Til slutt kom det en narkoman som nettopp var sluppet ut av fengslet. Han ville vi skulle snakke om framtiden. Jeg laget potetstappe og kjøttboller. Alkisene ble dårlige og ble kjørt hjem (før vi spiste, altså). Den narkomane hadde fått sterke beroligende piller, og hadde vanskelig for å holde seg våken. Vi leste litt fra Bibelen og ba sammen til slutt. Det ble en tidlig kveld og greit var det, for jeg var dødssliten.

Men Herren viste meg velsignelsene og hva han var i ferd med å gjøre i menneskers liv. Jeg kunne legge meg sliten og lykkelig.

Menighetsvekst kommer ikke billig. Ikke engang i en husmenighet. Dessuten handler det om verdier. Verdier gitt oss av Jesus.

Skal alle gjøre som oss i vår husmenighet? Nei, selvfølgelig ikke. Har du barn som bor hjemme? Da har du ikke noe valg - det er barna du må satse på. Og kanskje nabobarna. Og barna til dine venner. Dann en husmenighet av barneforeldre og lag et barneparadis.

Barn krever et like stort offer fra oss kristne som alkiser og narkomane. Eller enslige, - mødre. Multihandicappede.

Sa jeg offer? Det er snakk om pasjon - den pasjon Den Hellige Ånd gir.

Technorati Tags: ,


Share/Save/Bookmark

2 kommentarer:

Pastor Torp sa...

Jeg liker din pasjon, din lidenskap, Are! Evangeliet er for de fattige. Selv arbeider vi i Skippergata i Oslo der prostituerte er på nesten hver kvadratmeter. Vår store utfordring er å elske dem til Jesus, og bringe dem inn i våre hjem. Vi arbeider etter en litt annen modell enn det du forfekter, nemlig en cellemenighet. I prinsippet tror jeg imidlertid at vi snakker om de samme sterke idealene. Det er hjertet og kjærligheten som gjelder. Fortsett ned din pasjon, Are!

Tore Lende sa...

Fra "profet" Tore Lende
Jeg har lest at de første kristne aldri ga seg selv titler. Hos grekerne var det vanlig at det på gravstøttene sto en yrkestittel. f.eks Gullsmed etc.. Men på de kristne graver har de bare funnet navnet og f.eks. "bror Paulus"
Skulle gjerne hatt litt mer dokumentasjon på det.