mandag, mai 28, 2007
Jeg tror på Den Hellige Ånd, de helliges allmenne, organiske samfunn
søndag, mai 27, 2007
Ny verdi i listen: Én om gangen taler - ikke kun én taler
Jeg vurderer å føye til en ny verdi til verdi-listen til høyre: Én om gangen taler - ikke kun én taler.
Verdien "én om gangen taler", er et nokså greit prinsipp. Det er sjelden greit at folk snakker i munnen på hverandre.
Paulus fant grunn til å understreke dette prinsippet i sitt brev til menigheten i Korint: For dere kan alle tale profetisk, men én om gangen, slik at alle kan lære og alle bli oppmuntret.
Idag er denne formaningen overflødig. Kommer man inn i en kristen gudstjeneste i dag, er denne regelen byttet ut mot en annen: Kun én taler.
Formaningen fra Paulus´ side sier noe om hvor vesensforskjellig dagens kristne samlinger er i forhold til de samlinger de første kristne hadde.
Det er Sjur Jansen som har satt meg på disse tankene. Sjur hevder - og jeg slutter meg til - at de første kristne hadde samlinger som ikke var ledet av andre enn den Hellige Ånd, og at det skjedde at inspirasjonen kunne ta overhånd. Istedet for å avsette den Hellige Ånd som leder, og innsette en pastor, minnet Paulus om den enkle regelen: Èn om gangen!
Jeg er med i mange sammenhenger der verdien "én om gangen taler" praktiseres. For eksempel når jeg er sammen med venner i godt lag. Vi har det hyggeligst når én om gangen taler. Og når alle deltar likeverdig i samtalen.
Minst hyggelig er det når bare én snakker hele tiden. Dersom det hadde vært slik bestandig ville vennefellesskapet gått i oppløsning.
Motverdien "kun én taler" er en del av et verdisystem, en struktur - kall det gjerne paradigme - som er fremmed for Bibelen. De bibelske menighetene var ikke som dagens menigheter hierarkiske organisasjoner dominert av et presteskap.
Hvorfor er det så viktig å understreke dette? Jo, fordi det dreier seg om vår evne til å formidle evangeliet og se Guds Rike komme. Dersom vi skal kunne frelse Europa i vår levetid, må vi for det første praktisere Guds Rikes verdier og for det andre ha den samme dynamikk som Bibelens husmenigheter, og som for eksempel de kinesiske husmenighetene, som i løpet av 50 år har vunnet over 100 millioner kinesere for Jesus.
Bibelens kristne samlinger var preget av Åndens dynamiske ledelse og alles likeverdige deltagelse. Skal Europa frelses, må vi søke den samme dynamikken.
Derfor synes jeg verdien "Én om gangen taler - ikke kun én taler" fortjener sin plass i listen.
søndag, mai 20, 2007
Vil Oddvar Johansen ha husmenigheter til Norge?
Er tidligere redaktør av Korsets Seier, Pinsebevegelsens organ, Oddvar Johansen, så begeistret for de kinesiske husmenighetene, at han vil ha dem til Norge?
Siste utgave av KS, UKE 20, inneholder en fire-siders reportasje fra de kinesiske husmenighetene. I egenskap av feltsekretær for Asia-misjonen, fikk Oddvar besøke den kinesiske husmenighetsbevegelsen for å forberede en norsk støtteaksjon til etablering av 30 bibelskoler for kinesiske evangelister. I en av artiklene beskriver Oddvar sitt møte med evangelisten Mirjam, 20 år og analfabet, som allerede hadde grunnlagt 100 menigheter.
Hadde jeg kunnet, ville jeg tatt henne med til Norge for å inspirere oss til menighetsplanting, utbryter Oddvar i sin artikkel.
Vet Oddvar at det finnes 20-30 husmenigheter i Norge, og at tallet øker?
Antallet norske husmenigheter kommer til å eksplodere, etterhvert som det går opp for folk at enhver kristen har full frihet og full autorisasjon fra Herren selv til å starte husmenighet. Men det hadde kanskje gått raskere om Oddvar og andre predikanter hadde begynt å forkynne dette frihetens evangelium. Set my people free!
Eller mener man at norske kristne er av en så dårlig kvalitet at de ikke er i stand til å fungere i husmenigheter? I Iran må en kristen være forberedt på å starte husmenighet etter å ha vært kristen i 3 måneder. I Norge er man ennå ikke moden etter 30 år som kristen og hørt 1500 prekener.
Jeg ønsker husmenighetsevangelister fra Kina, India, Pakistan, Iran, USA og Tyskland velkommen til Norge. Og jeg tror de kommer!
Men vi har allerede sett noen eksempler på at det er ikke alltid dette med import fungerer. Lær et nytt ord: Kontekstualisering. Ragnhild Schancke har nylig vært i Pakistan og sett at nesten 100.000 pakistanere ble kristne i løpet av fire hete kampanje-dager. Årsaken var blant annet den norske evangelisten Bjørnar Heimstads evne til å kontekstualisere evangeliet inn i en muslimsk kultur.
Hvordan kan vi kontekstualisere evangeliet inn i den norske kulturen?
Da kommunistene overtok makten i Kina, ble de vestlige misjonærene kastet ut. I løpet av flere hundre års misjon, var det noen få tusen kristne i Kina. I de seksti påfølgende årene, har antallet kristne i Kina øket til over 100 millioner, skal vi tro de siste beregningene.
En av de store inspiratorene bak denne framgangen er kinesernes egen teolog, Watchman Nee, og hans lære om menighetens natur og oppbygging, - eklessiologi som det heter på det teologiske fagspråket. Resultatet ble et organisk nettverk av husmenigheter, kontekstualisert inn i den kinesiske virkeligheten. Denne bibelske formen for menigheter har siden blitt eksportert til en rekke land, for eksempel India og Iran.
Vi må gjerne importere husmenighetsevangelister fra hele verden. Og ikke minst la oss inspirere av dem. Men uansett må evangeliet kontekstualiseres inn i vår egen virkelighet. Kineserne måtte gjøre jobben selv. Kanskje vi også må gjøre det?
Jeg tror at selv i rike Norge må kontekstualiseringen av evangeliet starte med de fattige. Som overalt ellers i verden. Og som Jesus sa det.
Jesu "forslag": Forkynn evangeliet for fattige! I vår husmenighet inkluderer vi narkomane i fellesskapet. Her på bloggen har det i det siste vært ført en samtale om gjeldsofrenes situasjon. Det finnes mange i Norge som har behov for å føle evangeliet på kroppen.
Så enkelt tror jeg det er. For enkelt? Eller for smått?
Anbefales!
Som en ekstra-service til bloggens lesere, avviker jeg fra den redaksjonelle linjen, og kommer med en anbefaling på en god potetsalat, kjøpt hos Maxi-Mat på Nordby på svensk side av Svinesund.
Å få tak i god potetsalat i butikker er ikke lett, synes jeg. Ofte har de en syntetisk smak av preserveringsmiddel og andre uhumskheter. Denne smaker i alle fall som om den inneholder kun naturlige ingredienser - det vil si den smaker godt! Og så er den billig, kun 19 svenske kroner for en hel kilo.
Dersom du klikker på bildet, ser du hva den heter.
En ekstra-service, kun på denne bloggen!
søndag, mai 13, 2007
Husmenighetstreff i Tyskland
Frank Viola
Foto: House Church Chronicles
Frank Viola deltar på husmenighetstreffet i Heilbrunn, Tyskland 7-10. juni. |
Husmenighet dreier seg om Jesus, - og relasjoner og nettverk. Det foreligger en åpen invitasjon til et husmenighetstreff utenfor Heilbrunn i Tyskland, torsdag 7 - søndag 10. juni.
En av deltagerne på dette treffet er Frank Viola, - som har skrevet en rekke bøker om husmenighet. Frank er igjen "fostret" av Gene Edwards, som allerede på 60-tallet underviste og praktiserte husmenighet i Santa Barbara, California. En rekke nordmenn ble involvert i visjonene den gang, blant andre Tore Lende.
Frank Viola har vært omtalt flere ganger her på bloggen, blant annet i et innlegg om den lederskapsløse menighet.
Jeg har meldt meg på dette treffet. Vil flere følge med? (Det skal sies at jeg også er i Tyskland i de dager i forbindelsen med jobben.)
onsdag, mai 09, 2007
- Et samlet lederskap står bak
Det er bråk i Filadelfia (Vennesla).
Fædrelandsvennen har gitt konflikten bred dekning:
Konflikten er som så mange andre steder koblet til lederskapproblematikk.
Jeg er så heldig å få tilsendt tidskriftet Lederskap. Tidskriftet er knyttet til Lederskolen i Filadelfia (Oslo). Hovedlærer er Scott Wilson fra Australia. I første utgave 2007 sier han dette:
- Demokrati betyr lik stemme og lik innflytelse. Jeg kan ikke se at menighetsdemokratiet er bibelsk.
På forsiden blir Wilson presentert som Problemløseren. Enten menighetsdemokrati er bibelsk eller ikke, så betyr et lederskap med slike holdninger til demokrati, problemer i norsk organisasjonskultur.
Han sier videre: Her kommer folk ut fra veggene og stemmer eller kritiserer spørsmål de ikke har noe med.
Det hører med til historien at pastor Gunnar Jeppestøl avskaffet menighetsdemokratiet for noen år siden til fordel for en pastorstyrt menighet. Hele trosbevegelsen har en tilsvarende ledelsesstruktur, men har vært nødt å gjøre tilpasninger til norsk kultur i kjølvannet av opprøret i Levende Ord (Bergen).
I samme nummer av Lederskap kunne jeg også lese hva undervisningsleder på Lederskolen, Øyvind Haugland sier om pastorens viktigste oppgaver, blant annet dette:
- Pastoren må bære ansvaret for for både stab og frivillige medarbeidere. I praksis er de jo der for å virkeliggjøre pastorens visjon for menigheten. (Uthevet av meg).
Dette er etter min mening milevidt fra Bibelens undervisning om menighetsfellesskapet.
Pinsebevegelsens organ Korsets Seier omtaler også krisen i Vennesla, og skriver fortrøstningsfullt at et samlet lederskap står bak Jeppestøl. Joda, men i dette tilfelle er det et lederskap som er utpekt av pastoren selv, og dermed vil jeg tro menigheten opplever at det har en svekket legitimitet.
Det blir klarere og klarere for meg hvor stor avstand det er mellom dagens foretakskirker og de bibelske idealer.
lørdag, mai 05, 2007
Hvem er størst?
Jeg abonnerer på Magazinet - en kristen avis som er som de fleste andre trygt plantet i det tradisjonelle kirkeparadigmet.
Magazinet har over tid kjørt en serie artikler om Europas 10 største menigheter. Nå når serien er ferdig, gir man leserne et tilbud om gruppereiser til disse menighetene. Helsides-annonsen for tilbudet har overskriften "Hvem er størst?"
Spørsmålet "Hvem er størst?" hører så avgjort med i det tradisjonelle kirkeparadigmet. Det som kjennetegner dette er synkretisme - et ord man vanligvis bruker i forbindelse med religionsblanding.
Synkretisme, slik jeg tillater meg å bruke det her, handler om å blande verdier, - Guds rikes verdier og verdens verdier, eller verdisynkretisme om du vil.
I verden er spørsmålet "Hvem er størst?" kanskje det viktigste av alle spørsmål. Å være stor er synonymt med makt. Men er det slik i Guds Rike?
Å strebe etter å bli størst, reflekterer neppe Guds Rikes verdier. Til og med når det gjelder menigheter, er det mye som tyder på at størrelsen på menigheten er omvendt proporsjonal med menighetens evne til å oppnå sin hensikt: Guds Rikes komme.
Undersøkelser viser at det er ingen type menighet som skaper så mange out-churched som pinse-karismatiske menigheter. "Forbruket" av mennesker er ofte svært høyt, til tross for at enkelte kan vise til nominell vekst. Årsaken er etter min mening verdisynkretismen, kjennetegnet blant annet ved spørsmålet:
Hvem er størst?
Just do it!
Misjonæren Guy Muse i Ecuador er med i et team som har etablert over 100 husmenigheter. Han har en blogg (selvfølgelig) som er preget av masse erfaring.
I går samlet han disse i en post med 8 punkter:
1 Bruk det du har for hånden. Jesus gjør mirakler av det som er lite.
2 Ny-omvendte må kontaktes innen 48 timer og døpes så snart som mulig.
3 Materiellet man bruker i samlingene betyr lite i forhold til engasjement og utholdenhet.
4 Just do it. Ikke vent til alt er på plass.
5 Be høstens Herre om å sende arbeidere. Og akseptér de han sender. Det er ikke alltid de dyktigste eller mest ressursterke som holder ut. Ofte er det de som du i utgangspunktet ikke har stor tro på, som viser seg som de beste medarbeidere.
6 Ikke tenk at du må be mennesker om lov eller autoritet. Det er Jesus som har all autoritet og han har gitt alle troende i oppdrag å gjøre disipler.
7 Jesus har autorisert alle kristne til å gjøre alt: Døpe, arrangere nattverd, gi sjelesorg, lære, be for syke, etablere menigheter.
8 Keep it simple, stupid. Jo enklere opplegg, jo mer levedyktig vil det være. Ambisiøse planer feiler oftere. Enkelhet kjennetegner en bibelsk menighet.
Dette var et kort utdrag. Les mer her:
Church planting lessons learned along the way
lørdag, april 28, 2007
Forstår vi urkirken?
Vinden
Foto: Are Karlsen
Vinden blåser dit den vil. Du kan høre den suse. Du ser grenene svaier og bølgene ruller. Men du ser ikke vinden. Du kan ikke kontrollere den. Du kan kun iaktta dens virkninger. Slik er det med Den Hellige Ånd. Du ser mennesker som settes i frihet og tjener Herren i glede. Slik har det vært helt siden apostlenes dager. Og slik er det også idag. |
Magnus Malm har nylig skrevet en bok som handler om at kirkens fornyelse ligger i å finne tilbake til dens røtter.
Jeg har merket meg kirkelige kommentarer til boken, som peker på verdien av å gjenopplive klostertradisjoner og hente visdom fra kirkefedrene.
Det oppsiktsvekkende for meg er at man med kirkens røtter henviser til oldkirken, og ikke til urkirken. Hvorfor?
Kan det være at dagens kristne har lettere for å identisfisere seg med den institusjonelle og hierarkiske oldkirken enn den organiske, ikke-hierarkiske urkirken?
Jeg tror det er en illusjon å tro at det ligger fornyelsesimpulser i oldkirken. Jeg tror vi må søke å forstå Bibelens beskrivelse av den revolusjonære urkirken, som ledet - ikke av mennesker - men av den Hellige Ånd, så effektivt plantet Guds Rikes verdier inn i folks hverdag.
Vårt bilde av urkirken er uklart og uforståelig, fordi vi i stedet for å se dens totale anderledeshet i forhold til menneskelige organisasjoner og institusjoner, leser inn vår egen menighetsvirkelighet inn i Bibel-tekstene.
Derfor har vi vanskeligheter med å få Jesu´ radikale lære om det nye livet til å henge sammen med vår forståelse av livet i urkirken. Men dersom vi legger bort våre egne forestillinger om en institusjonalisert, hierarkisk menighet, og i stedet lar oss føre inn i det bibelske landskapet, Guds Rike, hvor fellesskapet ikke var hierarkisk, men en organisme hvor alle troende var søsken på like linje, og hvor troen og det kristne fellesskapet ene og alene levdes ut i menneskenes hverdag i et enkelt fellesskap i hverandres hjem, da vil Bibelen henge sammen på en ny måte. Da vil vi se at det finnes relevante menighetsforbilder i Det Nye Testamente.
Da åpner det seg en ny verden og et menighetsliv fornyet av de bibelske forbilder.
Fordi det er i den bibelske urkirken vi har våre røtter.
lørdag, april 21, 2007
Såtid
Det er såtid - også i Guds Rike. Det såes tanker om menighet, tjeneste og fellesskap som faller i god jord og som spirer. Eksemplene den siste tid er mange. Denne uken har vært hektisk.
På torsdag kveld var jeg kalt til å møte en gruppe i Nesbyen, langt oppe i Hallingdal. De hadde lest Wolfgang Simsons bok "Hus som forandrer verden". Og så hadde de lest intervjuet med meg i Korsets Seier. Nå var de kommet langt på vei i å danne husmenighet. Vi hadde en fin samling og et herlig fellesskap.
Til samlingen i Nesbyen kom et ektepar som levde i husmenighet allerede for 25 år siden. Deres beskrivelse av hva som gikk "galt", overenstemmer med alle vitnesbyrd jeg hittil har hørt: Lederskap.
Et tradisjonelt, hierarkisk lederskap tar i løpet av kort tid knekken på enhver husmenighet. Akkurat som det gjør det med cellegrupper og lignende. Det kan ikke nok understrekes at det kun er det bibelske, ikke-hierarkiske, mangfoldige tjenerskapet som gir bærekraftige fellesskap. Alt annet vil enten dø ut eller utvikle seg til foretak og folkekirke.
Det var særdeles hyggelig å snakke med både dette ekteparet og andre etterpå og høre at samlingen hadde inspirert dem.
Fredag kveld besøkte jeg Marianne og Dag Åsbjørn Johansens hjem i Bærum, hvor de har praktisert husmenighet og hjemmeundervisning av barna i mange år. Det var en stor opplevelse og fascinerende å få møte denne vitale og særdeles ressurssterke familien og få lære deres alternative livsstil å kjenne.
Til den åpne samlingen hos Marianne og Dag Åsbjørn kom det også en kateket i statskirken som hadde fulgt nøye med på bloggen min i lang tid. Han støttet helt ut husmenighetsmiljøets undervisning omkring hierarki i menighetslivet, både vår beskrivelse av virkeligheten og vår tolkning av Guds Ord. Det var virkelig oppmuntrende å treffe han.
Her om dagen fikk jeg en hyggelig epost fra en gammel venn fra Jesus-vekkelsen på 70-tallet: Loooooooong time siden borgertoget i Sandefjord under parolen "Kristus for Ungdom" (i regi av Felleskristen ungdomsaksjon). Vi er jo blitt godt voksne etterhvert. Viktigst er at vi har vokst i Herren, noe definitivt bloggen din tyder på. Det ser også ut som om vi har vokst i samme retning (nedover?!) når det gjelder menighetssyn. Det er virkelig herrrrrlig å kjenne gjenklangen i det jeg fant på sida di. En liten, saaaaaktevoksende cellegruppe (av Guds menighet i Stavern) har vært vår base de siste 5 år. Siden du bor i Sandefjord, kunne det kanskje være mulig å treffes en gang?, så kunne vi grave dypere i vår felles visdomskilde...
Sjur Jansen har i det siste fått kontakt med et lite nettverk på tre husmenigheter som vi ikke har kjent til tidligere. Det skal bli spennende å lære også disse å kjenne etterhvert.
Det såes, blant annet gjennom bloggene i vårt lille miljø. Men det spirer også. Det spirer fram nye fellesskap som er frigjort fra religiøse hierarkier og maktstrukturer.
torsdag, april 19, 2007
søndag, april 08, 2007
Forkynne Kristus
Ordet ble kjøtt. Ordet ble et legeme. Ordet fikk en kropp. Kristi kropp.
Å forkynne Kristus er å kroppsliggjøre Ham.
Kristus i teoretisk form er lett tilgjengelig. Han finnes i våre gudstjenester. Han finnes i våre prekener. Han finnes i Bibelen. Han finnes i litteratur og skolebøker.
Den kroppsliggjorte Kristus er ikke like lett tilgjengelig. Mange mennesker vet hvor de finner Jesus-teorien, ordene om Jesus. Men de møter likevel ikke Ham.
Kristus har en kropp, men hvor er den? Mange kristne stiller seg dette spørsmålet.
Kristi kropp kommer til syne i fellesskapet. Som når vi samles i Jesu´ navn og spiser sammen. Med brødet og melken eller kaken og kaffen kan vi forkynne Jesu´ død og oppstandelse. Måltidet i Jesu´ navn er utgangspunktet for den enhet Han ønsker og ber om. Fordi måltidet i Jesu´ navn er inkluderende. I det måltidet tjener vi hverandre, og de fattige, de kriminelle, de venneløse, de hjemløse, taperne, de ressurssvake. Akkurat slik Han ba oss om å gjøre. Og slik de første kristne gjorde. Er det noen som vet om en bedre måte å gjøre det på?
Måltidet i Jesu´ navn er den grunnleggende, enkle, tidløse, universale, tverrkulturelle og geniale form og metode for enhet, fellesskap, tjeneste og forkynnelse gitt oss av Kristus selv. Det kan og skal gjennomføres uten noen form for ordinasjon, presteskap, geistlighet, suksesjon eller lederskap. Den eneste betingelsen er tjenerskap. Og kun da vil det fungere etter hensikten.
Under måltidet lærer vi hverandre å kjenne, og kan deretter videreføre tjenesten for hverandre med de tjenestegaver Herren gir til fellesskapet.
De første kristne i Jerusalem var så opptatt av Kristus at de valgte å komme sammen hver dag i hverandres hjem og feire Hans død og oppstandelse i måltidsfellesskapet. De hadde vært i Hans nærhet, de hadde lært Ham å kjenne og de videreførte Hans liv og undervisning i tjeneste for hverandre og sine medmennesker på denne måten. Han hadde sagt om de sultne: "Gi dere dem å ete", og helt selvfølgelig fulgte de opp med å inkludere de fattige i sine måltider.
Vår tid har vist oss med all tydelighet at når Ordet forblir ord, har det liten virkning. Vi som bærer Kristi navn, har fått i oppdrag å realisere Ham, å kroppsliggjøre Ham og det Han har lært oss.
I enhet, fellesskap, tjeneste.
For meg er livet Kristus, sa Paulus.
Når Kristus er vårt liv, - da forkynner vi Ham.
lørdag, april 07, 2007
Kristus
Det synes som om det er få som velger å bli Jesus-lærling (eller -disippel eller kristen) i Norge. Kristne ledere forklarer det ofte med "åndsituasjonen". Altså med forhold utenfor vår kontroll. Bortsett fra en ting det ofte pekes på som vi kan gjøre: Be.
Derfor arrangeres det bønneaksjoner, bønneuker, bønnehelger, bønnedager, bønnenetter, bønneseminarer, bønnevandring, bønnekonserter, bønnefrokost, bønnelunch og bønnemøter.
Jeg tror på bønn, men jeg tror det er noe annet og mer grunnleggende vi må gjøre i denne sammenhengen:
Forkynne Kristus.
Jeg tenker at det er få Jesus-lærlinger, fordi Kristus ikke forkynnes. Hvordan skal man følge etter og lære av en man ikke kjenner?
Og jeg tror at dersom Kristus forkynnes, så vil mennesker følge ham. Ikke alle. Men mange.
søndag, april 01, 2007
Det religiøst-kommersielle kompleks
Det som hendte søndag før påske en gang for et par tusen år siden, trengte seg på meg i dag. Jesus fikk altså disiplene til å finne seg en eselfole, som han kunne bruke til å ri på. Jesus ville ri inn i Jerusalem slik konger brukte å gjøre. Folket så straks symbolikken og begeistringen tok dem. De hyllet Jesus som Messias og jødenes konge.
Min refleksjon rundt dette har vært - hvilken provokasjon fra Jesu side! Men når jeg leser evangeliene litt nærmere, finner jeg at de romerske makthaverne så ikke på denne hendelsen som noen trussel. At Jesus ikke hadde politiske ambisjoner var åpenbart. Dessuten var hans tilhengere ubevæpnet. Hendelsen fikk ikke noe etterspill.
Men det skjedde noe annet denne dagen, som skulle vise seg å være den fatale provokasjonen. For Jesus gikk inn i templet, og som vanlig fant han det fullt av kommersielle aktiviteter, bankvirksomhet og salg av offerdyr.
Jesus ble opprørt og i vrede veltet han vekslebodene og drev ut de som drev handel.
Da kom reaksjonen. De religiøse lederne følte seg truet, og planene om å drepe ham tok form.
Det var Jesu´ angrep på det religiøst-kommersielle kompleks som utløste drapet på ham.
Det fikk meg til å tenke på Martin Luther, som også angrep det religiøst-kommersielle kompleks da han gikk imot avlatshandelen og den korrupte katolske kirken. Han ble bannlyst og dødsdømt, men berget livet under beskyttelse av en tysk fyrste.
Gjør det religiøst-kommersielle kompleks seg gjeldende i våre kirker i dag? Å være en Jesu disippel innebærer et anderledes liv. Men det religiøst-kommersielle kompleks er mer opptatt av status, makt og penger enn av det liv vi lever.
Det religiøst-kommersielle kompleks er fortsatt i virksomhet. Og fortsatt er det dødelig. For Jesu´ menighet.
torsdag, mars 29, 2007
søndag, mars 25, 2007
Åpen invitasjon i Bærum
Det er lite som gleder meg så mye som når det blir dannet nye husmenigheter. Men det er også gledelig å oppdage gamle. I Bærum finnes det en husmenighet som har eksistert i over 20 år hjemme hos Marianne og Dag Åsbjørn Johansen.
I begynnelsen av februar var det samlet representanter for 9 husmenigheter i Sandefjord. Og etter påske skal vi besøke noen som tenker å starte husmenighet. I januar i fjor kjente jeg bare til vår egen.
Hvor mange husmenigheter finnes det i Norge idag? Jeg tipper at det finnes mellom 20 og 30.
Marianne har sin egen blogg, Mammaplaneten. I en av postene gir hun en åpen invitasjon:
Alle som har lyst, kan komme på besøk til oss fredag 20. april kl. 18.00. (Ring gjerne, tlf. 48 11 49 50, og si fra hvor mange som kommer.) Det blir mat og prat samt musikk og oppbyggelige og tanke-utfordrende innslag.
Så spennende!
lørdag, mars 24, 2007
Jesus has left the building
Jesus has left the building er tittelen på en av etterhvert mange bøker som handler om de forandringer som skjer i amerikansk kirkeliv. Boken har en egen nettside som innleder slik:
When you sit in church on Sunday, do you ever get the feeling that something is missing? Do you long for a deeply genuine connection with God and other believers but often walk away empty and unsatisfied? You are not alone. Many church-goers are stumbling onto a path that leads out to the other side of the stained-glass window. They are finding God there and discovering a powerful truth - we are the church!
Boken får god kritikk av Andrew Jones, som også har en - som vanlig lesverdig - post med tittelen Leaving Church på sin frodige blogg.
Er mitt inntrykk riktig når jeg synes å se at Andrew Jones nå går fra å være Emergent Movement-profilert til en mer utpreget husmenighetstalsmann?
Det er mange vitnesbyrd på nettet om folk som har left the building. Det finnes til og med et eget, flott nettsted med tittelen Letters from Leavers. Her oppmuntres du til å fortelle om hvorfor du forlot din menighet. Mange av innleggene virker reflekterte. Et par av de siste har tittelen My Unfinished Story of Leaving og Does the Institutional Church do more harm than good?
Det seriøse Christianity Today har et nettsted med navnet LeadershipJournal.net, som innleder en artikkel med tittelen What Disillusioned 20-Somethings Want slik: This young, former church staffer is tired of church as we know it.
Den handler om en pastordatter og ungdomsleder, som frustrert og artikulert forlater tradisjonelt menighetsliv. Så artikulert at hun har skrevet en bok om det med tittelen Dear Church: Letters from a Disillusioned Generation.
Frank Viola er en husmenighetsforfatter som utpreger seg med en hyppig utgivelsestakt. Så hyppig at det fører til negative kritikker, som i bloggen PAF - house church in progress som mener Viola burde senke utgivelsestakten. Ellers sier bloggen at boken det gjelder - So you want to start a house church - peker på mange av de fallgrubene som husmenigheter ofte faller i. Boken virker lite gjennomarbeidet blant annet fordi den er svak når det gjelder å peke på løsninger, mener bloggen.
Awakening er et nettsted hvor du kan laste ned litteratur gratis, blant annet disse titlene:
Church Planting Movements by David Garrison. Foundational reading for people seeking to understand God's working through church planting movements all over the world.
Telling the Truth: Gleanings from a Serial Church Planter by Joseph Cartwright. A book of insights I wrote after planting multiple churches in Argentina, Canada, and the USA.
The Harvest Initiative. Our project for a Church Planting Movement in North America.
Amerikansk presse skriver stadig om husmenighetene. abcNEWS hadde nylig artikkelen Living Room Liturgy, presstelegram.com: When a worshipper's home is also a church med ingressen: Increasingly, Christians are turning to in-house gatherings. Time, som har skrevet om husmenigheter før, skriver nå igjen en artikkel: Why Home Churches are Filling Up.
Jeg stiller meg spørsmålet: Hvor stort er dette egentlig?
Bloggen Chronicles of The Way beskriver begeistret livet i et simple church-nettverk. En interessant presentasjon av bloggeren finner du i posten House Church Beginnings.
Bloggen heart to heart skriver litt mer undrende og spørrende om tanker rundt husmenighet: House Church musings.
På YouTube finnes en profft produsert video som består av intervjuer med en rekke amerikanske husmenighetstalsmenn. Det er ingen tvil om hva intervjuobjektene mener om hva Gud gjør i vår tid.
The Parousia Network har en side med verdifulle husmenighetslinker: House Church Resources.
open directory project har en enorm side med husmenighetslinker.
Til slutt: Wikipedia har to flotte artikler om Simple church og House church.
Hva skjer her hjemme på bjerget? Sjur Jansens blogg Bygge Mennesker får stadig nye interessante artikler. Noe av det mest morsomme synes jeg er den kontakten Sjurs husmenighet har fått med en annen husmenighet i Oslo. Følg med! Er dette et sennepsfrø som spirer?
Hvor er de norske kirkelederne som vanligvis bruker å holde seg oppdatert på det som skjer i USA, enten det er Målrettet Menighet i Saddleback, Modig Lederskap i Willow Creek eller Soaking i Toronto? Er ikke dette av interesse?
Er ikke tausheten her hjemme en smule påfallende?
søndag, mars 18, 2007
Avkristning?
Min nettvandring i det siste har ved hjelp av det revolusjonerende Wikipedia og emnet kirkehistorie ført meg til spørsmålet: Hva er en kristen nasjon?
Kan et samfunn preget av en tvangsmessig enhetskultur, som Europa for 500 år siden, sies å være kristent? Var det en kristen kultur som forfulgte og drepte gjendøpere og andre avvikere?
Var det kristendommen man kjempet for, når sverdet var det sterkeste argumentet i teologiske diskusjoner? Var det teologi Henrik VIII bedrev, når han fjernet den engelske kirken fra pavens overhøyhet for å kunne skille seg fra en dronning som ikke var i stand til å gi han en tronarving?
Var Norge en kristen nasjon da det i sin grunnlov nektet jøder adgang til riket? Var det en kristen kultur som skapte holocaust?
Kan det samfunnet som hadde en toleranse på linje med dagens islamske stater, kalles kristent? Dersom Norge i dag kan kalles avkristnet, når det ble det i så fall kristnet?
Eller er det kanskje slik at vårt demokratiske, pluralistiske samfunn aldri har vært mer "kristent" enn det er i dag? Fordi: Er det slik at frukten av kristne verdier er pluralisme?
Det som er påfallende med mange kristne ledere som i dag advarer mot det pluralistiske samfunnet, er at de selv nyter en autoritet i sine miljøer som vi må tilbake til det udemokratiske embetsmannssamfunnet for å finne maken til.
Mange frykter at en åpen pluralistisk sivilisasjon er et svakt samfunn dømt til undergang, og ser for eksempel innvandrere som tar med seg fremmede religioner og fremmed kultur som en trussel. Noen av dem spår at Europa om noen tiår vil være et samfunn dominert av islamske verdier.
Jeg for min del er mer pessimistisk på vegne av islam. Jeg tror ikke at en religion og kultur som nyter gjestfrihet i andre deler av verden, men som i sine egne omgivelser forfølger til døden bærere av andre religioner og kulturer, gir uttrykk for styrke. Jeg tror tvertimot islam med dette undergraver sin posisjon først og fremst hos sine egne, og at islam på linje med den kristne enhetskulturen vil gå under.
Dersom frukten av kristne verdier er en demokratisk pluralisme, gir det da noen mening å snakke om en kristen nasjon? Jeg synes det er interessant å konstatere at Amerikas Forente Stater, som ble grunnlagt av mennesker som flyktet fra den forfølgende, europeiske, kristne enhetskulturen, bygget nettopp denne demokratiske, pluralisme inn i sin grunnlov, ved å gjøre et skarpt skille mellom kirke og stat. Dagens kristne i USA, som forsøker å presentere USA som en kristen nasjon, er egentlig en flashback av de forhold de "første" amerikanerne flyktet fra.
Å snakke om kristne nasjoner, er meningsløst, fordi en kristendom som søker makt er selvmotsigende. Dersom det er noe som kan sies å avkristne en nasjon, etter min mening, er det når kirkens menn søker og/eller utøver makt, enten det er fra kirkelige pidestaller eller politiske taburetter.
Ikke ved hær og ikke ved makt, men ved min Ånd, sier Herren.
lørdag, mars 17, 2007
fredag, mars 16, 2007
søndag, mars 11, 2007
Om å gi
May Hilde og Sigurd
Foto: Are Karlsen
May Hilde og Sigurd Bylund holder på å starte opp et rehabiliteringstilbud for narkomane på Mjølløst Gård utenfor Sandefjord. Terapien er kraften i evangeliet. Sigurd har tidligere arbeidet i Evangeliesenteret. |
Vår husmenighet har ingen utgifter. Ikke husleie. Ingen ansatte. Så langt det lar seg gjøre, vil vi unngå å pådra oss utgifter.
Men vi har inntekter. Hva skal vi så bruke dem til?
Vi skal gi av våre inntekter til de fattige.
Blant de fattige i vår del av verden, finner vi de narkomane. Deres fattigdom består ikke i mangel på penger, men i mangel på livskvalitet. Narkomane lever et miserabelt liv.
I jula ble jeg kjent med May Hilde og Sigurd Bylund. De har tatt imot en utfordring fra den lokale Blå Kors-foreningen i Sandefjord om å starte et rehabiliteringsarbeid blant narkomane. Den valgte terapien er kraften i evangeliet.
Inntektsgrunnlaget er høyst usikkert. Fra det offentliges side sitter pengene langt inne. Og framstøt overfor menighetene i byen, har så langt ikke gitt resultater.
De verdier May Hilde og Sigurd gir uttrykk for, stemmer godt overens med de verdier vår husmenighet bygger på. I en av våre siste samlinger fant vi derfor ut at vi vil gi av våre inntekter til dette arbeidet.
Arbeidet drives på Mjølløst Gård, en nedlagt sosial institusjon eid av Blå Kors. Mjølløst har plass til 25-30 beboere og har i tillegg til boenhetene to store driftsbygninger. Mjølløst Gård er underlagt styret for den lokale Blå Kors-foreningen. Sigurd har i flere år vært bestyrer på et Evangeliesenter.
Jeg vil anbefale både enkeltpersoner og menigheter å støtte arbeidet på Mjølløst Gård. Det er et stort behov for faste givere. Kontonummeret er 2480.04.47409.
Bevegelse
Det er bevegelse. Det skjer noe. Veldig smått, riktignok. Og det som beveger seg er også lite. Likt små snøkrystaller. Men som med snøkrystaller, dersom det er mange nok av dem som er i bevegelse, så øker muligheten for skred.
Jeg snakker om husmenighetsbevegelsen i Norge. Foreløpig er den bare som en sky i horisonten. Men det er nok til å vente regn.
Jeg lunchet med Sjur Jansen her om dagen. Husmenigheten han tilhører hadde nylig fått henvendelse fra en annen, hittil ukjent husmenighet i Oslo-regionen. De har avtalt å ha en felles samling med det første. Supert!
Jeg fikk telefon fra en hyggelig kar fra de indre strøk av landet. Han fortalte om en gruppe som drømte om å starte husmenighet. Nå holdt de på å lese Wolfgang Simsons bok "Hus som forandrer verden", og spurte om jeg kunne tenke meg å besøke dem. Det gjør jeg selvfølgelig mer enn gjerne.
I Sandefjord er det nå hver mandag en samling i stua på Mjølløst Gård. De som samles har en visjon om å starte en kristen rehabiliteringsinstitusjon for rusmisbrukere. Vår husmenighet legger av og til vår samling hos dem.
Tore Lende snakker stadig om den dype lengselen som finnes hos mange troende idag. Lengselen etter det autentiske, det ekte, enkle, nære. Kombinert med en dyp uro og utilfredsstillelse over dagens menighetsliv.
Det er legitimt å lengte. Det er lovlig å føle uro og utilfredsstillelse. Og det er lov å gi uttrykk for slike følelser og tanker.
Og ikke minst, det er lovlig å la denne uroen føre til handlinger. Gjerne små handlinger. Husmenighet handler nettopp om det. Det lille og enkle.
Bare det er bevegelse. En aldri så liten bevegelse.
mandag, februar 26, 2007
Resultatorientert eller verdiorientert menighetsliv
Pastor Cyle Clayton stiller et spørsmål på sin blogg som jeg har stilt mange ganger selv: Hva er det som virker?
Pastor Clayton har kontaktet representanter for alle slags kristne fornyelsesretninger, inklusive husmenigheter, og bedt dem fortelle om hvilke resultater de kan vise til i form av mennesker omvendt og menighetsvekst.
Umiddelbart syntes jeg pastor Clayton hadde et stort poeng. Det er det samme hva vi gjør, bare det virker. Eller som Mao sa: Det er likegyldig om katten er svart eller grå, bare den fanger mus.
Pastor Clayton sier det samme i sin bloggpost. Samme hva det er, han er villig til å gjøre hva som helst, bare noen kan vise ham at det virker.
Men pastor Clayton er en smule desillusjonert: Ingen av de han kontaktet er særlig meddelsomme angående resultater. Det tar han som et dårlig tegn. Han konkluderer med at de eneste som idag kan vise til statistisk vekst, er megakirkene.
Min nettvandring (jeg bruker Google Alerts til å holde meg oppdatert på temaer som interesserer meg) har også ført meg til et intervju med Scott Bartchy, Director of the Center for the Study of Religions at UCLA (University of California, Los Angeles).
I intervjuet gjør Scott Bartchy blant annet en utleggning av Matteus 25 som satte mine tanker i sving. Det "største" med å gi de hungrige mat og besøke folk i fengsel, er ikke alle som blir hjulpet, selv om det er viktig. Det største er at vi gjør det. Fordi det viser at "Guds Rike er inneni oss". At Jesus er Herre. Det største er at vi gjør det fordi det er naturlig for oss å gjøre det. Det er blitt en del av vår nye natur.
Vi spør ikke om det virker. Om det gir resultater. Eller om noen legger merke til hva vi gjør.
Når Jesus kommer igjen for å dømme levende og døde, spør han ikke om hvor mange kriminelle som ble frelst som resultat av våre fengselsbesøk. Han er opptatt av tegn på liv. Tegn på det Nye Livet. Fruktene av det Nye Livet.
Det Jesus gjør i Matteus 25 er å beskrive det normale menighetslivet. Dette menighetslivet finner vi igjen hos de første kristne. Skildringer av de første kristne av folk utenfor viser nettopp dette, - en uselvisk tjeneste for medmennesker i nød og vanskeligheter.
Det nye, alternative livet de første kristne levde, ga dem en plattform de autentisk kunne forkynne evangeliet om Riket fra. Jeg er redd at vår tids plattformer ikke er like godt egnet.
Apropos resultater. I desember hadde jeg gleden av å overvære et seminar arrangert av Innovasjon Norge med temaet Internasjonalisering. En av foredragsholderne var Erik W. Jacobsen, som holdt et foredrag om Hva kjennetegner en internasjonal suksessbedrift?, basert på en større undersøkelse hans konsulentselskap Menon hadde gjort. Kriteriet for suksess var forøvrig "vedvarende, lønnsom vekst". Et av funnene i undersøkelsen var at bedrifter som hadde høy lønnsomhet som fremste mål, var de minst lønnsomme. De mest lønnsomme bedriftene var altså de som var minst opptatt av det.
Jeg tror ikke vi på den ytterste dag blir dømt på resultater. Vi blir dømt på liv.
søndag, februar 18, 2007
lørdag, februar 17, 2007
mandag, februar 12, 2007
Det graderende paradigmet
Ivar Kvistum og Ragnhild Schanche har i det siste reist for meg mange interessante spørsmål både her på bloggen og på Ivars blogg. Jeg konsentrerer meg nå om de utfordringer Ivar ga i dette spørsmålet på sin egen blogg: ... hva vi gjør når det oppstår et sprik mellom vår/min egen samvittighet og overbevisning og det absoluttet man mener å lese ut av bibelen?
Jeg burde sikkert lest meg litt opp på dette emnet før jeg forsøker å svare. Her er det mange som har tenkt lenger og dypere før meg.
Først vil jeg si at for meg inneholder Bibelen absolutter. Den inneholder åpenbaring.
I den opprinnelige posten sa Ivar dette: Såkalt "bibeltro" kristendom forutsetter lydighet under det de kaller "Skriftens autoritet". Med det menes at det som står i Bibelen, lest ut fra en fundamentalistisk fortolkningsnøkkel, går foran alt, også alminnelig anstendighet, god moral og hensynet til nestens livskvalitet. Humanisme, rettsfølelse, menneskrerettigheter og menneskeverd har overhodet ingen verdi sett i forhold til "boka". Er det en kollisjon mellom menneskeverd og bibel, vinner bibelen. Og det er ikke mulig å finne argumenter som er gode nok til å rokke ved et slikt maktforhold.
Her tegner Ivar etter mitt syn et galt bilde av hvordan det med rimelighet er mulig å lese Bibelen. Bibelen inneholder lov og evangelium, dom og nåde, Guds vrede og Guds kjærlighet.
Lovens bokstav står der som absolutter. Men kjærlighetsbudet står der også som en absolutt. I mitt møte med mennesker er jeg, dersom jeg framholder loven og Guds vrede over synd, også forpliktet til å møte mennesker med kjærlighet.
Å møte mennesker med kjærlighet utelukker brudd på alminnelig anstendighet, god moral og hensynet til nestens livskvalitet. Den kjærlighet jeg er pålagt å møte mennesker med gir så absolutt humanisme, rettsfølelse, menneskrerettigheter og menneskeverd innhold og verdi.
Har Ivars påstander ingen relevans? Jo! Han har på én måte rett. Det rådende kirkelige paradigmet gir Ivar etter min mening rett.
Fordi det rådende kirkelige paradigmet graderer mennesker. Et eksempel som jeg antar ligger Ivars argumentasjon nær er dette: Det rådende kirkelige paradigmet nedgraderer menneskeverdet når homofile ikke tillates å bli prester eller pastorer. De er rett og slett ikke gode nok. De er ikke verdig.
Lesere av denne bloggen er ikke ukjent med hva jeg tenker om dette paradigmet. Jeg mener kort og godt at det strider mot bibelske verdier. Ikke fordi jeg tror at homofil praksis overenstemmer med Guds Ord. Men fordi jeg tror det uansett er feil å gradere mennesker. Homofil praksis er ikke verre i Guds øyne enn baktalelse. Og det er mange baktalere som er prester og pastorer.
Jeg avviser det kirkelige hierarkiet og dermed graderingen av mennesker i det kristne fellesskapet. Jesus kaller oss ikke til den ene posisjonen høyere enn den andre. Jesus kaller oss til å bli hans etterfølgere som Guds lidende tjenere som hver dag tar vårt kors opp.
De homofiles kamp for sine "rettigheter" i Kirken, demonstrerer til fulle hvor forvrengt det rådende paradigmet er i forhold til bibelske verdier. De homofiles kamp demonstrerer at dette paradigmet i praksis graderer menneskeverdet.
Jesu´ menighet har ingen posisjon å tilby uansett hvor ulastelige, prektige og begavede vi er, - iallefall har ikke husmenighetene det. Enten vi er homofilt praktiserende eller ikke, kalles vi til å være Kristi slaver i tjeneste for Gud og våre medmennesker og intet annet.
Det jeg ikke har noe klart svar på, er hvordan fellesskapet overlever store ulikheter i bibelsyn og -tolkning. De tanker jeg skisserer over, gjør det lettere, men vil ikke fjerne den smerten som uenigheten forvolder. Jesus og apostlene legger ikke uten grunn vekt på Hans disiplers enhet og enighet.
søndag, februar 11, 2007
Husmenighetstreff i Sandefjord
Tore Lende på Sandefjord stasjon
Foto: Are Karlsen
Folk fra hele landet, også Tore Lende, deltok i et husmenighetstreff i Sandefjord i helgen. |
Elleve personer fra hele landet har i helgen vært samlet til husmenighetstreff i Sandefjord. Oddbjørg og jeg var initiativtakere. Til treffet kom folk fra Bergen (tre personer), Sandefjord (3), Snertingdal (2), Oslo (2) og Stavanger (1). Aldersmessig var vi fra 20- til 50-åra.
Samlingen startet ved 12-tiden på lørdag. De fleste reiste hjem ut på kvelden, men noen overnattet til søndag. Vi tok oss også tid til et avbrekk i form av en spasertur i løpet av lørdagen.
Hele syv husmenigheter var representert. Av disse holder fire til i Bergen, hvorav tre i ett nettverk. Tre av deltagerne representerte sammenhenger som ikke faller inn under en streng definisjon av husmenighet.
For ca. ett år siden tok vi et lignende initiativ. Den gangen var kun to miljøer representert, hvorav én husmenighet. Så det er helt tydelig at vi her snakker om en utvikling. Kanskje vi til og med snakker om en bevegelse, - om enn ikke ensartet.
Etter en lang presentasjonsrunde, hvor det ble mange fortellinger om den enkeltes vei til husmenighet, ble også spørsmål av mer praktisk art diskuttert. Hva gjør man når man kommer sammen i husmenighetene? Hvordan får vi det allmenne prestedømmet til å fungere?
Fra de yngste kom det klare signaler om stor åpenhet blant ungdom når det gjelder tanken om å danne husmenigheter. "Dette kommer til å eksplodere", var et utsagn det var stor enighet om blant ungdommen.
Husmenighetsnestoren i Norge, Tore Lende, kom, til tross for sykdom, helt fra Stavanger. Tore representerer historikk og erfaring helt fra 60-tallet, noe som er en stor styrke for miljøet.
Invitasjonen ble gjort etter relasjonsprinsippet. Alle jeg kjente som hadde en positiv innstilling til husmenighet ble invitert. Jeg vet om personer som kanskje burde vært invitert, og det smerter meg. Jeg vil svært gjerne komme i kontakt med mennesker som ønsker å bli inkludert i dette nettverket.
Men vi fulgte et prinsipp til: Alle inviterte ble oppfordret til å invitere med seg de man ønsket, ut fra prinsippet "dine venner er mine venner". Dermed dukket det opp mennesker jeg ikke kjente.
Er husmenighetsbevegelsen i Norge hermed organisert? Nei, ikke slik jeg ser det. Hvem som helst kan ta et initiativ lignende det vi gjorde nå. Det er mulig vi i Sandefjord tar et lignende initiativ om en stund. Jeg ser for meg ingen annen organisering enn det relasjonelle. Dette er ikke noe fullkomment prinsipp, men jeg tror det er viktig og riktig å være relasjonell, - å være inkluderende og vise omsorg. Vi må ikke overlate ansvaret til systemer, strukturer og organisasjoner. Det er vi som enkeltpersoner som har ansvaret for at mennesker blir ivaretatt.
I løpet av samlingen leste vi Jesu´ord sammen: Hva er Guds rike likt? Hva skal jeg sammenligne det med? Det er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i hagen sin. Det vokste og ble til et tre, og himmelens fugler bygde rede i grenene på det.
Jeg har store forventninger til hva Gud skal gjøre gjennom den gryende husmenighetsbevegelsen i Norge!
søndag, februar 04, 2007
Et nytt landskap
Jeg opplever meg for tiden på vandring i et nytt landskap. Et landskap med nye erfaringer.
Det handler om Åndens ledelse. Jeg har frasagt meg et menneskelig, åndelig lederskap. Husmenigheten vår har heller ingen leder.
Vi ønsker å være ledet av Ånden. Vi vandrer litt undrende og forsiktig fram gjennom dette nye landskapet.
Å, hellige enfold! Gjør det noen forskjell? Å frasi seg menneskelig lederskap, og deklarere Åndens ledelse?
Ja, jeg opplever det iallefall slik. Å ikke forholde seg til et menneskelig lederskap, men Den Hellige Ånd, har gjort meg mer bevisst på Den Hellige Ånds gjerning i mitt og fellesskapets liv.
Et lite eksempel:
I jula ble vi invitert hjem til noen for første gang. I tillegg til Oddbjørg og meg, var det et par vi ikke kjente, May Hilde og Sigurd. Det viste seg at de hadde fått i oppdrag å etablere et rehabiliteringssenter for narkomane på en nedlagt Blåkors-anstalt i Sandefjord. Sigurd har tidligere vært engasjert i Evangeliesenteret. Vi oppdaget at vi hadde mange felles kjente i narko-miljøet i Sandefjord. Og best av alt: Vi hadde mange felles verdier.
Vår lille menighet som består av flest narkomane kommer til å koble seg på dette rehabilteringssenteret på en eller annen måte. May Hilde og Sigurd har vært på en av våre samlinger, og vi har vært på en av deres samlinger. Det kommer til å bli flere.
Jeg opplever at Ånden har gitt en viktig tjenestegave til vår by og vår menighet. Halleluja!
Dette er Ånden veldig god på. Nemlig å gi tjenestegaver.
Min opplevelse av Åndens ledelse går ut på at vår menighet behøver denne tjenestegaven spesielt og at den nå står til disposisjon for de behov som finnes hos oss.
Det er spennende å vandre med Herren!
Korsets seier: Husmenighetene kommer!
Korsets Seier hadde i forrige uke en stort oppslått artikkel om husmenigheter. Journalist Lars Christian Gjerlaug tok kontakt og gjorde et intervju med meg. Lars Christian var absolutt ikke ukjent med "fenomenet". Han hadde gjort "hjemmeleksen" og blant annet lest Wolfgang Simsons bok Houses that changes the world.
Jeg fikk anledning til å lese intervjuet på forhånd, men fant ingen grunn til å rette på noe som helst.
Husmenighetene er ikke mye synlig i norsk presse. Grunnen til at Korsets Seier tok kontakt, var en undersøkelse George Barna har gjort blant amerikanske menigheter. Du kan lese om den undersøkelsen på byggemennesker.no. Undersøkelsen er blitt slått stort opp i amerikanske media.
Husmenigheter har fått en enorm oppmerksomhet i USA. "Alle" ønsker nå å starte husmenigheter, for eksempel Willow Creek.
Med en så positiv holdning til husmenigheter blant kristne i USA, varer det ikke lenge før temaet kommer til å bli mer aktuelt også i Norge. Blant annet artikkelen i KS er et tegn på det.
Ignorerte Jesus-ord
Brad Hightower
Foto: 21st Century Reformation
Bloggeren Brad Hightower underviser radikalt om organisk menighetsliv ledet av - ikke mennesker - men Ånden. At denne type undervisning nå kommer mer og mer til syne, er et forvarsel om den revolusjon som kommer til å gå over kristenheten. |
Bloggen 21st Century Reformation skriver innsiktsfullt og radikalt om et bibelvers som forkynnere synes å ignorere:
Men dere skal ikke la noen kalle dere 'rabbi', for én er deres mester, og dere er alle søsken. Og dere skal ikke kalle noen her på jorden 'far', for én er deres Far, han som er i himmelen. La heller ikke noen kalle dere 'lærere', for én er deres lærer: Kristus.
Matteus evangelium kapittel 23, 8-10
Bloggeren, Brad Hightower, innleder posten med tittelen Religion or Spirituality – “Do Not Be Called Leaders” – How Organized Religion Undermines the Spirituality of Its Leaders, slik:
Some commandments of our Lord we obey and others we, Christians, completely ignore. In Matthew 23, Jesus made a statement that the church, myself included, has decided to completely ignore.
Jesus Christ made a very clear statement in Matthew 23 verse 10, He said, "Do not be called leaders; for One is your Leader, that is, Christ.”
The previous verse, verse 9, we protestants obey. It says “Do not call anyone on earth your father”. That one, we obey. But verse 10, which is a parallel verse, we completely ignore. We have small group leaders. We call men “our pastor”. We say “Joe is called to leadership”. We may not technically say, “Joe is my leader”, but, in all practicality, the structure of the organized church is one of a few men preaching and teaching and a whole group of men and women listening to them. It is this dichotomous structure of teachers and listeners that Jesus Christ, our Lord, commanded that we DO NOT develop!! It is OK to listen to teachers, but do not try to be like them. Do not make it your ambition to obtain a position of teacher or a title of teacher or leader or father within the community of faith.
Hele posten er vel verdt å lese.
Opprinnelig var det Tore Lende som gjorde meg oppmerksom på dette radikale utsagnet av Jesus. Det er skikkelig oppmuntrende å se at også andre bærer fram den revolusjonære radikaliteten i Jesu´ undervisning.
All åndelig fornyelse har dreid seg om å gjenoppdage sannheter i Skriften. Dette ordet av Jesus er et godt utgangspunkt for et oppgjør med lederskapstenkningen som har grepet om seg også i gamle vekkelsesmiljøer.
tirsdag, januar 30, 2007
Blogger som forandrer verden
Bloggen In The Way
Foto: In The Way
Bloggen In The Way er en av mange innslag på internett som er med å forandre kristenheten og forhåpentligvis verden. |
Min euforisme over bloggingens betydning for fornyelse av menigheter, er inne for justering. Dersom man istedet for blogging sier internett, så blir bildet litt anderledes. Jeg har tidligere sammenlignet internetts betydning med oppfinnelsen av trykkekunsten.
Men har fått second thoughts. Jeg tror fortsatt at internett har og kommer til å få stor betydning. Men det er to aspekter som må legges til:
1. Da trykkekunsten kom, var den det første massemedium. Den hadde ingen konkurranse. Internett idag har konkurranse fra alle slags papirmedia og etermedia som radio og TV.
2. Dessuten: Internett tar opp i seg, konvergerer, med de tradisjonelle media. Bill Gates sa nylig at om 5 år er TV-en død, fordi vi da ser programmer og film bare via internet. Den yngre generasjon ser allerede mindre på TV på grunn av nettsteder som YouTube, hvor alle kan legge ut sine egne "TV-programmer". Og kreativeten belønnes og blomstrer. Personlig hører jeg NRK radio nesten bare gjennom internett, enten direkte eller via iPod. Og avisenes opplagstall går kraftig nedover fordi vi heller leser nett-utgavene. Selv bøker kan leses direkte på internett ved hjelp av for eksempel Google Books.
Men poenget er at det begynner å bli trangt der ute. Det er vanskelig å bli hørt og sett i den enorme mengden av tekst, bilder, video og lyd som produseres. Så internett i seg selv gjør det kanskje ikke lettere å bli hørt.
Mine egne tanker om husmenighet kommer ikke fra internett. Da jeg tok det store spranget fra tradisjonell menighet til husmenighet trodde jeg at jeg var nesten alene utenfor China, og noen få i Tyskland. Internett har latt meg få innblikk i en stor husmenighetsbevegelse verden over. Det har også hjulpet meg til å knytte kontakter og få relasjoner til mennesker over store deler av Norge som bærer på de samme lengsler.
Internett gjør det lettere å hente informasjon og kommunisere. Men du må nok i nesten like stor grad som før være bevisst på hva du er ute etter. Å snuble over noe som forandrer livet, tror jeg kanskje ikke skjer mer på internett enn på andre livsarenaer. Fortsatt er vi henvist til å forkynne evangeliet gjennom personlige relasjoner. Troen på massemedienes betydning i så henseende viser seg ofte å være en overtro.
Bloggen In The Way er en av de mange som utøver påvirkning. Forfatteren, Jon Lunt, beskriver nærmest dag for dag hvordan han er med og bygger menighet på gata blant hjemløse. Han kaller ikke menigheten for husmenighet, men simple church, enkel menighet. Veldig enkel.
Ellers begynner det å bli mengder av blogger som omtaler husmenighet. Universitetsbloggen The Baylor Lariat beskriver husmenighetstrenden blant studentene som et postmoderne fenomen.
bald man blogging sier i en post: I’ve been wanting to write about the gathering that has been happening in our home each week since autumn, but I just haven’t. Well, tonight’s gathering was just fantastic; so I’m breaking the silence. No details. Suffice to say I was encouraged by the conversation, the meal, the enthusiasm, the laughter, and the presence of brothers and sisters. So, I say again: ++ Lord, thanks for the Church ++
Kelly's Korner forteller om hvordan det kan gå når 15 voksne og 30 barn samles i en liten leilighet.
Pastor Keith Giles skriver i sin blogg at husmenigheten er the best thing I have ever done with the word "Church" on it!
Bloggen On the Brink of something LARGE skriver: I have a small group or house church that meets in my home. Our group has a number of children that come with their parents. Og så beskriver han en morsom episode med barna.
Depravity konstaterer at husmenigheter begynner å ta av i Lansing og Kalamazoo, men ikke så mye i West Michigan.
Too Mutch skriver om hva det er som setter ham sammen igjen når livet river han i stykker, og nevner husmenigheten.
Kristenheten er i ferd med å forandres. Og forhåpentligvis verden med den.
lørdag, januar 27, 2007
The leader and the led ones
Nattverd i husmenighet
Foto: Are Karlsen
Husmenighetene er fellesskap av søsken som tjener hverandre i gjensidig underordning. |
Det er et stort fokus på det å være leder i mange kristne kretser. Mange ønsker også å være med å utdanne ledere. I enkelte sammenhenger snakkes det om lederutdanning i så stor skala, at man kan lure på hvor alle de kristne er som skal ledes.
Å skaffe seg en leder-identitet er ikke vanskelig. Vi har lederskoler, lederforum, lederdager, lederseminar, lederkurs, og så videre.
Men hvem gir ansikt til de som skal ledes? I arbeidslivet kaller man de som ledes for ansatte eller underordnede. Hva kaller en de man leder i en menighet? På amerikansk har man the leader and the led. På norsk må det bli lederen og de ledede.
Hvordan er det å være ledet i en menighet idag? Det finnes lederintervjuer, men jeg har ikke sett en lykkelig og tilfreds ledet stå fram med en klar ledet-indentitet. "Jeg er en lykkelig ledet!" "Jeg er lykkelig over å bli ledet av min leder!"
Mange mener at Bibelen er veldig tydelig på lederskap. Da må vel Bibelen også være tydelig på ledet-identiteten? Det å være underordnet i menigheten?
Nei! Bibelen snakker ikke om menigheten i termer leder-ledet. Bibelen snakker om menigheten som et fellesskap av søsken. Som tjener og underordner seg hverandre. Den bibelske menigheten er en arena hvor alle deltar på lik linje. I Det Nye Testamente finner du ingen leder-identitet, kun tjener-identitet.
Det er mange som ikke forstår forskjellen på leder-identitet og tjener-identitet. Man tror at lederen også kan være tjener. Det er mange forskjeller mellom leder og tjener. For eksempel den at lederen vil gjøre krav på eksklusivitet i forhold til rettigheter og mandat. "Det er bare jeg som er leder!" Det sier ikke tjeneren. Han sier: "Bli som jeg! La oss dele på min tjeneste!" I en gruppe er det kun én leder, mens det kan være ubegrenset med tjenere.
Den utviklingen vi idag ser av sterk leder-identitet i frikirkelig sammenheng er interessant fordi den har historiske paraleller. Et vesentlig element i frikirkenes legitimitet er det allmenne prestedømme, en nøkkelverdi i vekkelsestider. Men likesom urkirken i løpet av et par generasjoner gikk over i oldkirkens geistlige hierarki, så utvikler dagens pinse-karismatiske bevegelser seg i samme retning, med bruk av hierarkiske termer som eldste, pastor, prest, profet og apostel. Selv pinsepastorer kaller seg idag gjerne prest og kler seg i presteskjorte for å understreke sin identitet og autoritet.
Tjenerskapets ultimate forbilde er vår Herre og Mester som ikke kom for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som en "løsepenge for mange".
Når Bibelen snakker om lederen, er det om Lederen med stor L. Én Herre! Alle kristne er kalt til å være ledet av Herren ved Ånden. Hindrer dagens lederstrukturer Åndens ledelse i den enkelte troendes liv? Hvordan står det til med bevisstheten om å være ledet av Den Hellige Ånd?
Å "skryte" på seg Åndens ledelse, er noe vi skal være forsiktig med, men jeg og mange med meg er i ferd med å bevege oss inn i et nytt landskap: Vil fraværet av menneskelig lederskap gjøre våre menigheter og den enkelte kristne mer åpen for Åndens ledelse? Hvor viktig er bevisstheten om at det er Den Hellige Ånd som er både menighetens og den enkelte troendes Leder, og ikke noe menneske?
I denne debatten er det stor fare for at vi snakker forbi hverandre. Det er stor forskjell på de enkle bibelske husmenighetene, og dagens foretakskirker. Det er overraskende liten bevissthet om akkurat dette blant folk flest.
Dessuten er ikke husmenighet noe entydig begrep. De fleste tror husmenighet kun er et improvisorium i en nødssituasjon. At husmenighet skulle være et genuint uttrykk for tydelige bibelske verdier, er en fremmed tanke.
Men det er nettopp dette som er denne bloggens anliggende. Nemlig husmenighet som uttrykk for bibelske verdier. Og blant disse verdiene finnes ikke lederskap, men tjenerskap.
Husmenighetene er fellesskap av søsken som tjener hverandre i gjensidig underordning.
fredag, januar 26, 2007
Bør verdien "Åndens ledelse - ikke pastor" slettes?
Bør jeg slette verdien "Åndens ledelse - ikke pastor"?
Å sette opp verdier og motverdier på den måten jeg gjør, krever muligens en viss konsistens når det gjelder forholdet mellom verdi og motverdi.
Når jeg skriver "Gjensidig underordning - ikke hierarki" så er det to verdier som utelukker hverandre. Men når jeg skriver "Åndens ledelse - ikke pastor" så mener jeg ikke at pastor utelukker Åndens ledelse. Pastorrollen overensstemmer ikke med bibelske verdier, slik jeg ser det, men Gud ved sin Ånd har alltid måttet bruke det ufullkomne. Derfor tenker jeg nå at det kan være problematisk å komme med et utsagn som kan misforståes dithen at jeg mener pastor utelukker Åndens ledelse.
Ut fra samme prinsipp vil jeg også revurdere verdien "Forsoning - ikke makt". Dette er også to ikke "kompatible" størrelser. Jeg har beskrevet logikken i utsagnet isolert sett i en annen post, men satt sammen med de øvrige verdiene, er det ikke konsistens i hvordan jeg bruker verdi og motverdi her.
Forsoning som menighetens fremste verdi står jeg fortsatt for. Men hva jeg skal sette opp som motverdi, er litt uklart for meg akkurat nå. Jeg tar meg tid til å tenke over dette, og vil i mellomtiden fjerne også denne verdien.
søndag, januar 21, 2007
Hva skjer?
Hva skjer i et fellesskap som har en leder, i forhold til et fellesskap som ikke har noen leder?
Hva skjer i et fellesskap som ikke har noen leder, i forhold til et fellesskap som har Den Hellige Ånd som leder?
Hva skjer i et fellesskap som har Den Hellige Ånd som leder, i forhold til et fellesskap som har et menneske som leder?
Er det noen som har prøvd?
Gjør det noen forskjell?
lørdag, januar 20, 2007
Tre og grener
For et år siden skrev jeg en post om at nå er det kanskje nok skrevet om hierarkier. Sjur Jansen kommenterte og sa at det var absolutt ikke nok skrevet om hierarkier. Og dermed har vi skrevet i ett år til om hierarkier.
Jeg vet ikke hvor lenge vi skal skrive om dette temaet. Det er mange som lurer på hva denne fokuseringen skal være godt for.
Det som er felles for alle typer kirkesamfunn, fra den katolske kirke til Kristent Fellesskap, er det religiøse hierarkiet. Det er ingenting som forener kirkesamfunnene som dette fenomenet.
Derfor finnes det heller ingen fornyelse som er så radikal som når vi fjerner hierarkiet. Å fjerne hierarkiet vil snu opp ned på alle forestillinger om hva det vil si å være menighet. Å fjerne hierarkiet er det samme som å fjerne kirkebygget, prekenen og pastoren. Noen tror at dermed fjerner vi menigheten. Men saken er den at de nevnte tingene ikke er nevnt i Bibelen og har ingen plass i den nytestamentlige menighetsmodellen. Våre forestillinger om menighet har fjernet seg langt fra det bibelske forbildet.
Mange vekkelser og fornyelser har stivnet i et felles, kirkelig mønster. En av de siste, nye bevegelsene, Kristent Fellesskap, opplever sin berettigelse nettopp i det å "gjenreise" et hierarkisk menighetssyn, og bruker sterke autoritets-ladede titler som "apostler" og "profeter" for å oppnå sitt formål.
Ved å være svært tydelige på ikke-hierarki, forsøker vi å legge et fundament for den gryende husmenighetsbevegelsen. Husmenighetsbevegelsen vil aldri bli en populær trend. Den vil aldri bli årets event i karismatiske menigheter. Pastorer og menighetsledere flokker seg ikke om husmenighetsvisjonen.
Noen vil anklage oss og si at det er på grunn av vårt merkelige og ensidige fokus på ikke-hierarki, at mange tar avstand fra husmenigheter. Til det vil jeg si, at det er vårt fokus på ikke-hierarki som sikrer at husmenighetstanken ikke blir nok en døgnflue som raskt stivner i tradisjonelle strukturer.
Men det er ikke nok å bruke ikke-hierarki som et slags mantra. Det er viktig å vise at denne læren er forankret i Ordet, i apostlenes lære, i ordet om korset. Korset er utgangspunktet for ikke-hierarki. Og utgangspunkt for tjenerskap. Og gjensidig underordning. Korset er utgangspunktet for alle bibelske verdier.
Visjonen Fram til urkristendommen vil med dette gis et nytt, radikalt innhold. Det er snakk om en revolusjon. En Guds Rikes-revolusjon. Det handler altså ikke bare om personlige nådegaver. Det handler om Åndens gjerning i Jesu´ kropp, menigheten. Det handler om Åndens gjerning når vi samles i Jesu´ navn og tjener hverandre. Ikke-hierarkisk.
Vi har såvidt begynt å gå på denne veien. Vi har såvidt begynt å overlate lederskapet til Den Hellige Ånd. Men det lille jeg har opplevd, gir mersmak. Å oppleve hvordan den Hellige Ånd trekker i tråder og fører vår lille, svake husmenighet sammen med mennesker som bærer på de samme drømmer og lengsler, er virkelig noe som kan holde meg våken til ut i de små timer.
Med røttene i Ordet, urkirken og vekkelsesbevegelsene, ønsker jeg at vi skal være grener på treet, Kristus. Jeg gleder meg over det som skjer nå. Og jeg gleder meg over det som kommer.
mandag, januar 15, 2007
Røtter
Geir Lie
Foto: Are Karlsen
Gjennom sitt arbeid med den karismatiske kristenhetens historie, gir Geir Lie oss kunnskap som bidrar til å sette fenomener i vår egen tid i perspektiv. |
I debatten om hierarkier og det allmenne prestedømme, kan det virke som om det antihierarkiske standpunktet mot alle former for presteskap og for det allmenne prestedømme, er noe nytt i det kirkelige landskapet. Men faktum er at kampen mot det religiøse hierarki har fulgt all fornyelse og vekkelse opp gjennom kirkens historie. Fordi dette er et spørsmål om liv eller død for Jesu´ menighet. Når det allmenne prestedømme dør, er kristendommen dødsdømt. En kristendom uten et levende allment prestedømme, er kun en struktur som utøver religiøs makt gjennom folkekirkens livsriter.
Den Hellige Ånd kommer med jevne mellomrom og blåser nytt liv der hvor det er døde, religiøse strukturer. I slike tider av vekkelse og fornyelse, svekkes det særskilte prestedømme, presteskapet, og det allmenne prestedømmet blomstrer.
Vekkelsene fører ofte med seg en sterk kritikk av religiøse makthavere. Men så får vekkelsene selv med tiden sine egne strukturer og etterhvert sine egne prester og pastorer. Dette er en utvikling som har fulgt Jesu´ menighet helt siden urkirken. Den generasjonen av kirkelige ledere som kom etter apostlene startet straks med å utvikle tanker om et presteskap under påskudd av å skulle beskytte Kirken mot vranglære. For å beskytte mot vranglære, innførte man altså en annen vranglære.
I den tradisjonen jeg står, pinsevekkelsen, opplever man samme mønster. Da vekkelsens ild brant, var man sterkt bevisst på det særskilte presteskapets farer. Hvordan man så på dette spørsmålet under pinsevekkelsens første tid, vil en lesning av Frithjof Valtons Kristendommens Verdenshistorie gi et innblikk i. Jeg hadde så vidt bladd i den, før jeg for et par uker siden ønsket å anskaffe den. Jeg tok kontakt med et antikvariat i Danmark, og overraskende nok, viste det seg at de hadde den.
Jeg nevnte for min gamle far at jeg interesserte meg for Frithjof Valton. Uten at jeg hadde nevnt hvorfor, kom det spontant dette sitatet av Valton: "Veien til helvete er brolagt med presteskaller." Ikke pent sagt om prester, men en tydelig pekepinn på hva mange av de første pinsevennene mente om det religiøse hierarkiet.
I min ungdom var det mye forkynnelse om de siste tider. Thoralf Gilbrant hadde en sterk forkynnelse om dette emnet. Han hadde med seg store plansjer som viste de ulike såkalte tidshusholdningene og i hvilken tidshusholdning Jesus ville komme igjen og når tusenårsriket ville komme. Denne form for utlegning av de siste tider skriver seg fra John Nelson Darby som virket på midten av 1800-tallet i England. Han tilhørte de såkalte Plymouthbrødrene, en bevegelse som har hatt stor teologisk innflytelse på vekkelses- og frikirkemiljøer over hele verden.
Historikeren Geir Lie gir oss stadig interessante innblikk i vekkelseshistorien, og nylig hadde han en artikkel i Vårt Land som tok for seg John Nelson Darbys lære om de syv tidshusholdningene i Guds frelsesplan. Darby hadde også klare meninger om geistlighetens farer. Jeg siterer fra Geir Lies artikkel:
Vår nåværende tidsepoke startet på pinsedag, idet den kristne menighet ble født. Darby skjelnet imidlertid i sitt menighetsbegrep mellom 'menigheten' og 'kristendom'. Allerede i nytestamentlig tid ble Guds plan for menigheten torpedert, noe Darby hevdet var forutsagt av apostelen Paulus. Menigheten var ment å gi synlig uttrykk for hvem Gud er. Dette ble torpedert da man oppgav det almenne prestedømme til fordel for en skjelning mellom geistlighet og legfolk. Derigjennom, hevdet Darby, har man ødelagt den enhet Gud hadde ment skulle råde i menigheten.
Du kan lese Geir Lies artikkel i sin helhet her:
Læren om tidshusholdningene inspirerte lavkirkelige.
Les også Geir Lies artikkel om Plymoutbrødrene, publisert i tidskriftet Refleks, her:
Plymouth-brødrene - en kortfattet presentasjon
Det spørsmålet som på en særskilt måte har legitimert frikirkeligheten, har vært læren om det allmenne prestedømmet, og motstanden mot det religiøse hierarkiet. Frikirkelighetens pionerer kan kanskje sies å være de såkalte anabaptistene, som grunnla sin første menighet allerede i 1525. Anabaptistene så det ubibelske i at man skulle komme til en kirke hvor man hørte bare én person tale, og resten av tilhørerne satt i taushet. (Du kan lese mer om anabaptistenes historie og menighetssyn i disse artiklene: Anabaptismens historia och huvuddrag og ANABAPTISTISK FÖRSAMLINGSSYN). Når frikirkeligheten, inklusive pinsevekkelsen, nå har "drevet inn i" samme praksis som de hierarkiske maktkirkene, har dens legitimitet blitt svekket.
John Wycliffe levde på 1300-tallet, og måtte lide martyrdøden for sin motstand mot det kirkelige hierarkiet og for sine forsøk på å oversette Bibelen til engelsk. Han hevdet Skriften Alene som teologisk prinsipp. Les Sjur Jansens artikkel om John Wycliffe her:
1300-tallet: John Wycliffe kjempet for det allmenne prestedømme
Idag kaller selv pinsepastorer seg gjerne for prester. Denne utviklingen er et eksempel på de hierarkiske krefter som har vært virksomme i kristenheten helt siden oldkirken, og av en eller annen grunn alltid er virksomme der mennesker samles. Av en eller annen grunn? Nei, hierarkiet er selve grunnkraften i syndefallet. Første konsekvens av syndefallet var nettopp at Adam skulle herske - over Eva! Hvilken ironi at i det kristne, prestelige hierarkiet er det fortsatt ikke plass til kvinner.
Hierarkiet hører til den falne menneskenaturen og står i skarp opposisjon til Kristus-naturen, som hver dag tar sitt kors opp i tjenerskap og selvoppgivelse. Kampen mot det religiøse hierarkiet og for det allmenne prestedømme tilhører nøkkelverdiene i frikirkelighetens røtter og er kjernen i enhver fornyelse av Jesu menighet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
