mandag, august 27, 2007

- Adlyd! (OPPDATERT)

John-Bevere
John Bevere
Foto: Hillsong

John Bevere lærer at du skal adlyde din pastor selv om du mener han tar feil. Ulydighet er det samme som opprør mot den Gud som har delegert myndighet til din pastor. Hermon Forlag distribuerer hans teologi, og pinsevennledere trykker han til sitt bryst. Det blir nyttige menighetsmedlemmer av slik teologi.

OPPDATERING: Sjur Jansen har nettopp postet en gjennomgang av John Beveres bok ”Under Guds beskyttelse” på sin egen blogg. Artikkelen er usedvanlig interessant og lettlest, - også fordi man leser med en sterk undring.

En radikal og sunn teologi omkring temaet underordning mener jeg er denne artikkelen av dr. theol. Per-Axel Sverker: Underordning som et kristent prinsipp.

Hierarkiet har mange navn: Geistlighet, lederskap, biskop, pastor, eldste. Og nå: Covering!

Who are covering you? spørres det i visse kretser. Hvem beskytter deg? For å stå under guddommelig beskyttelse, må man først være villig å stå til ansvar overfor mennesker som har fått del i delegert guddommelig myndighet. Guddommelig beskyttelse betinger underordning og lydighet. Belønningen og velsignelsen vil være desto større.

Dette er besnærende tanker som gjerne vinner gehør hos gudfryktige mennesker.

Venner av meg som har valgt å gå ut av tradisjonelt menighetsliv, for å vie seg til et enkelt fellesskap i hjemmene, har fått høre: - Har du ingen pastor? Våger du å stå uten beskyttelse?

Covering-teologien vokste fram innen den såkalte Shepherding-bevegelsen (også kalt Discipleship-bevegelsen) med blant andre Bob Mumford som en ledende skikkelse, og skulle komme til å prege den karismatiske vekkelsen i USA på 70- og 80-tallet. Tore Lende har i flere kommentarer på bloggen redegjort for hvordan denne teologien slo rot i hans husmenighet og det miljøet den var en del av. Han har en rekke ganger tatt tatt et oppgjør med dette, blant annet i et leserinnlegg i Vårt Land.

Tore har også en artikkel på nettet der han tar for seg denne læren og sitt eget oppgjør med den:

LEDERSKAP - makt over folket?

Han har også gitt en link til en nettside med en grundig og interessant bearbeiding av denne teologien og dens konsekvenser:

The Other Side Of Discipleship

Læren ga seg etterhvert så sterke utslag, at hele den karismatiske vekkelsen stod i fare for å bli kompromittert. Konsekvensen av læren var i mange tilfeller en total underkastelse. Mange av de som påberopte seg eller ble bekreftet i en delegert guddommelig myndighet, hadde ikke rygg til å bære den makten man fikk over mennesker. Makten/underkastelsen førte til at de bemyndigede fikk helt absurde privilegier i fellesskapet, som gratis hushjelp, hagehold, etc., for å kunne vie seg til sine "åndelige" lederoppgaver.

De ekstreme utslagene av læren skapte spenninger og et indre oppgjør i Shepherding-bevegelsen på slutten av 80-tallet. Dette har også Geir Lie redegjort for i en interessant artikkel:

Discipleship-bevegelsen.

Men den karismatiske vekkelsen i USA var skadeskutt og fram på scenen trer i stedet den amerikanske trosbevegelsen. Trosbevegelsen videreførte mange av de autoritære og hierarkiske trekkene fra Shepherding-bevegelsen. Dette var bakgrunnen for opprøret mot Enevald Flåten i Bergen.

Covering-teologien står nokså fjernt fra norsk kristenkultur som er preget av egalitarisme og demokrati.

Her på berget er det muligens Kristent Fellesskap som tydeligst har blitt influert av dette tankegodset. En av grunnleggerne, Erling Thu skrev så sent som i 2005 i tidsskriftet Folk følgende: Det er trygt og godt å underordna seg leiarar som under Gud sjølv. (Se også min post Hierarki er en nøkkelverdi i Kristent Fellesskap.)

Trygt og godt fordi man da står under Guds beskyttelse?

At jeg nå kjenner til denne teologien, forklarer min underlige opplevelse for halvannet år siden i Kristent Fellesskap i Bergen da jeg hørte en preken av deres apostel Keri Jones, som hadde som tema dette giftige budskapet: "Du går ikke trygg noe sted dersom du er ulydig mot Guds budskap uttalt gjennom et menneskes munn".

Selv om denne covering-læren kanskje ikke blir høyt profilert i Norge, får den lov å spre seg helt fritt på grasrotplan gjennom litteratur og en sterk hierarkisk praksis i mange menigheter. Spesielt aktuell er forfatteren og forkynneren John Bevere med sin bok ”Under Guds beskyttelse” utgitt på Hermons Forlag. Slik reklamerer forlaget for boken:

Under Guds beskyttelse inneholder et livsforvandlende budskap som gir håp! Lever du under Guds beskyttelse? Det finnes et skjulested under Den Allmektiges skygge, der det er frihet, beskyttelse og forsørgelse. Likevel er det mange troende som ikke nyter av dette. I stedet søker de frihet og trygghet utenfor Gud, i et rike hvor det motsatte finnes.

Men dette er en bok med en meget omstridt teologi.

Her er noen smakebiter jeg har mottatt fra Tore Lende. Side 14: Noen vil kanskje si: ”Jeg underkaster meg Gud, men ikke mennesker, med mindre jeg er enig med dem” Det er her vår oppdragelse og den uriktige tankegangen vi har lært i kirken, kan være et hinder for oss. Vi kan ikke skille mellom vår underkastelse under Guds iboende autoritet og Guds delegerte autoritet. All autoritet har sitt utspring i Ham.

Side 63: Ledere, hør nøye etter, dere må stå til ansvar for den ulydighet dere tillater i livet til dem dere har ansvar for.

Kritikeren Sandy Simpson skriver på nettstedet deceptioninthechurch.com dette:

This Undercover book is nothing but heresy. ... Page 147 (i boken Bait of Satan) shows without a doubt this false teaching. Bevere says that God "told him" that He (God) never intended for His people to get all they needed from His Word. And that we must have pastors tell us what to do. The veil was torn in two when Christ died on the cross, and we are not in the Old Testament where we have to have a priest go into the temple for us. We can all come boldly to the throne of Christ. No where in the New Testament do pastors have any more authority than anyone else. ... But in Americanized christianity, the "pastor" has been put on a throne that the Word does not establish.

På Amazon.com finnes det også en rekke interessante kritikker av denne boken, for eksempel David Yeubanks, som skriver blant annet dette:

Unfortunately, Bevere misses it also when he encourages believers to submit to church authorities even when they are out of line and err from truth. The Bible NEVER sanctions such requirements on believers! Bevere suggests, in essence, that by obeying leaders (i.e. church leaders) it is the same as obeying God (even when they are wrong and may tell you to do something that you believe is opposite of what you believe the Lord has spoken to you to do) and that by disobeying leaders it is the same as disobeying the Lord. Hence the idea is that if you disobey the Lord's voice because you were submitting to your pastor, God will honor you for this because you honored the man over you, but if you disobey the man over you, God will count that just as severely as disobedience to Him because He (allegedly) set this man over you.

David Yeubanks anbefaler som et korrektiv sterkt boken Who Is Your Covering av Frank Viola. Jeg har ikke selv lest denne boken, heller, men kjenner andre ting Viola har skrevet, og har større tillit ham.

Sjur Jansen har også vært opptatt av dette teologiske fenomenet i det siste og har så langt produsert en artikkel med tittelen Enda et menighetshierarki: Cover-systemet.

Covering-teologien spiller på FUD (Fear, Uncertainty, and Doubt). Hvem vil ikke ha beskyttelse? Er det ikke det vi mennesker søker religion for? Og uenighet, debatt, opposisjon og opprør er vel ikke trivelig i noen sammenhenger, aller minst i menigheter?

Denne boken vet jeg verserer blant ledere og medlemmer også i menigheter som utad har en "moderat" fasade. Den får lov til å bli distribuert og lest uten at noen løfter en advarende finger.

Pinsebevegelsens organ Korsets Seier kunne melde at John Bevere deltok på den australske Hillsong-konferansen nylig. Hans teologi passer muligens godt inn i deres hierarkiske apostel-praksis.

Hillsong-lederen Brian Houston, sier dette om John Bevere på konferansens nettsted, hvor du også kan høre ham tale: John Bevere is a gifted communicator whose honest, down-to-earth style and inspirational teaching will challenge and inspire you to go to new heights. I´m so excited to have John with us at Hillsong 2007! You´ll be blessed by him.

Det bekrefter min grunnleggende mistillit til kirkelig lederskap. Den går ut på at kirkelige lederskap av alle valører opp gjennom historien ikke på noen måte har hatt evnen eller viljen til å stanse en ubibelsk utvikling som styrker deres egen stilling og privilegier.

Det betyr at kirkelig lederskap i seg selv ikke er en garanti for en sunn utvikling i en menighet eller i et kirkesamfunn. Tvert i mot, et kirkelig lederskap vil per definisjon over tid sørge for en ubibelsk utvikling, fordi selve idéen om at det kristne fellesskapet må ha et hierarkisk lederskap er basert på forutsetninger som strider mot bibelske verdier.

Dersom covering-teologien får mulighet til å bre om seg i menighetene, vil det være ødeleggende for manges trosliv. Covering-teologien åpner for åndelige og autoritære overgrep, og vil skape enda flere desillusjonerte kristne.

Covering-teologien baserer seg på en grunnleggende teologisk vranglære: At Gud delegerer av sin makt til mennesker. Bibelen lærer oss at det er noe helt annet Gud har "delegert" til oss: Korset.

Deretter sa Jesus til disiplene: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg.

Korset representerer det motsatte av makt. Korset representerer å avstå fra makt. Korset betyr å stige ned og gi seg selv.

Guds rike er ikke av denne verden. Guds rike er ikke basert på maktutøvelse. Det er basert på tjenerskap.

Men å etterfølge den korsbærende Kristus er ikke spesielt populært blant vestlige kristne idag.

Kirkens store kommunikasjonsproblem er at den forsøker å formidle budskapet om Han som steg ned fra sin makt og ga seg selv, mens Kirken selv er full av makt og maktsymboler. Etter tusen år "vet" Norges befolkning nok om kristendommen til at de velger den bort.

Men jeg tror på en ny vår i Guds Rike!


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Waverley Station (Edinburgh)


Share/Save/Bookmark

fredag, august 24, 2007

- Forræderske latsabber!

Her om dagen dukket det opp en brysk kommentar på en post jeg skrev 13. desember 2005, med tittelen Smiths venner, fra vennesamfunn til foretak?

En anonym person skrev dette:

Det er nesten som om man ikke tror det. Judas forråderen sa det samme, kan ikke pengene brukes til de fattige. Nei, de skal misjoneres for. Vi samler ikke på skatter, men mennesker som vil bli disipler og da trenger de å høre alt det som Kristus befaler oss og lære dem å holde det. Hva har dette med bygninger å gjøre. Vi bygger ikke på bygninger, vi gleder oss til å forlate denne skuta. Les jammerdal: Men hvorfor skal vi bo i telt og utslitte og leide bedehus. Det er ikke noe for oss og våre barn. Alt gods og gull hører Herren til og han er ikke snau, men han deler ikke ut til latsabber.

Essensen i kommentaren kan kokes ned til dette: Forræderske latsabber. Som muligens er et aktuelt tema i den strid som har foregått blant Smiths Venner.

Og dermed illustrerer vedkommende mitt poeng i posten: I foretaksmenigheter foregår det et stort forbruk av mennesker. Mennesket er kun et middel til å oppnå foretakets mål, og ikke et mål i seg selv.

At kommentatoren også tillater seg å dele opp Skriften i usammenhengende biter, gjør ham i stand til å bruke Skriften til et hvert formål. Å mene at pengene bør gis til de fattige, blir av ham stemplet som en forrædersk tanke.

Han velger dermed å overse Jesu ord: «Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!»

At den viktigste innsatsfaktoren i verdensmisjonen skulle være kirker og kirkelig eiendom er en tanke som ikke eksisterer i Skriften. Kirkelig eiendom er ikke et gode. Det er tvert imot en belastning. Det er derimot lite som er viktigere i Skriften enn hva vi gjør for de fattige. Det kommer høyt opp på agendaen på dommens dag.

Nå gikk ikke jeg så langt i min post at jeg foreslo alternativ bruk av midlene i Smiths Venner. Her står ikke Smiths venner i noen særstilling. Alle kirkesamfunn legger vekt på sine kirker og kirkelige eiendommer.

Men jeg tror kanskje Jesu ord om selg det du eier, og gi det til de fattige ikke minst gjelder våre menigheter. Tenk hvilken åndelig og sosial revolusjon det ville blitt om alle kirkelige eiendommer hadde blitt solgt og gitt til de fattige! Bare Smiths Venners Brunstad Conference Center skal være verdt én milliard kroner. Du tror det ikke før du ser det!

Tilbake til Judas. Hans forræderi bestod selvfølgelig ikke i at han heller ville gitt pengene til de fattige, i stedet for at Maria skulle salve Jesu føtter med en kostbar salve. Det framgår klart av sammenhengen: "Dette sa han ikke fordi han hadde omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde pengekassen, og han pleide å ta av det som ble lagt i den.

Forræderiet består i å late som om vi tjener Gud, men i stedet beriker oss selv. Enten det gjelder berikelse på penger, makt, ære, prestisje eller privilegier.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Edinburgh


Share/Save/Bookmark

August 2003

I august 2003, for fire år siden, fikk jeg min første "ville" visjon om enkle, frie kristne fellesskap i nettverk. Siden har de blitt kalt husmenigheter.

I februar 2005 ble husmenigheten vår dannet. Så oppdaget jeg via internett at det var tusenvis av mennesker rundt om i den vestlige verden som hadde gjort det samme som jeg. Jeg begynte å blogge mine erfaringer og refleksjoner. Og fikk mange nye venner i Norge og etterhvert Sverige.

Fire år er en kort tid. Men for meg har de siste fire årene vært så fulle av begivenheter, oppdagelser og ny innsikt, at det virker like langt som halve livet.

Jeg fryder meg over den husmenigheten jeg får være med i, de nye husmenighetene i Norge og rundt om i verden og ikke minst det perspektivet de representerer.

Det er noe av det jeg har gått og tenkt på i det siste.

Jeg tror på en ny vår i Guds rike!


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Utrykningskjøretøy


Share/Save/Bookmark

onsdag, august 08, 2007

En allment akseptert forutsetning utenfor debatt

To ganger har Gud gitt mennesket i oppdrag å underlegge seg jorden. Det Første Mennesket, Adam, fikk dette oppdraget. Det Andre Menneske, Kristus, fikk det samme oppdraget, som han videreformidlet til sine disipler: Gjør alle folkeslag til disipler.

En lummer og sen kveld denne uken spaserte jeg rundt i Trondheim, - også rundt Nidarosdomen. Nidarosdomen representerer den institusjonaliserte kirken. I oldtiden bestemte kirken seg for å erobre verden gjennom sine institusjoner. Urkirken, derimot, var ikke institusjonell. Den var en åndelig størrelse.

Historien viser oss at den institusjonelle kirken ikke har lyktes. Det vil si: Så lenge den ble gitt makt av keiseren, så lyktes den tilsynelatende. Men når makten ble fratatt den, sto den igjen som et tomt skall uten åndelig kraft.

Den åndelige kirken derimot, kan vise til mange seire. Urkirken, vekkelseskristendommen opp gjennom hele kirkehistorien, den internasjonale pinsebevegelsen og husmenighetsbevegelsen er gode eksempler på hvordan den åndelige kirken med en liten grad av institusjonalisme har gjort store erobringer. Men historien viser oss at institusjonalisering ligger der som en konstant fristelse til makt. Urkirken gled over i oldkirken, mange av vekkelsesbevegelsene ble til frikirkesamfunn og organisasjoner.

Hvorfor finnes det i så liten grad en drøfting av institusjonalismen blant kristne? Fordi den er et aksiom (en allment akseptert forutsetning utenfor debatt) som oppebærer det rådende paradigmet.

En sammenligning mellom den internasjonale pinsevekkelsen og den norske pinsebevegelsen er interessant ut i fra perspektivet institusjonelt kontra åndelig. Den norske pinsebevegelsen la tidlig vekt på behovet for institusjonelle menigheter i maktkampen med Den frie Bevegelse på 1920 og -30-tallet. Det førte til en sterk institusjonalisering av hele bevegelsen, med en vektlegging på et tydelig lederskap med forstanderen i spissen, etter hvert kalt pastor og nå så smått prest. (Endringen av ledertittelen illustrerer ganske greit mange av mine poenger). Forstanderen fikk stor makt. Blant annet ble det forbudt å opprette flere pinsemenigheter i samme by. Den internasjonale pinsevekkelsen er i motsetning sterkt fragmentert og dermed også mer organisk i sin form. Og som kjent opplever den en enorm vekst i mange deler av verden.

Institusjoner er basert på makt og maktsymboler. I kirkelig sammenheng materialiserer dette seg gjennom det geistlige hierarkiet og monumentale bygninger. Opp gjennom historien har dette utviklet seg in absurdum med høye organisasjonskart, stor verdighet på toppen og enorme bygninger.

Institusjonell tankegang er helt fraværende i Bibelen. Selv i Det Gamle Testamente møter vi guddommelig motstand mot det institusjonelle: Ikke ved hær og ikke ved makt, men ved min Ånd, sier Herren. Når de institusjonelle kirkene i Europa og Amerika skal forsøke å ekspandere - for eksempel gjennom misjon - er det første man tenker på et kirkebygg. Urkirken, de ulike vekkelsene og husmenighetsbevegelsen har ikke kirkebygg med i konseptet. Gud bor ikke lenger i bygninger gjort av menneskehender. Og Guds menighet synes å trives best der mennesker bor og lever, i deres hjem.

Den institusjonaliserte kirken er dyr i drift og uten dynamikk. Den er mer opptatt av sin egen selvoppholdelse enn av de fattige. Den åndelige kirken lever godt med null-budsjetter og er full av dynamikk.

Dette opplever jeg å være en viktig og spennende innsikt.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Trondheim


Share/Save/Bookmark

onsdag, august 01, 2007

Revirer på misjonsmarken

Gse Multipart57286
Frank Fotlands blogg

Frank Fotland har interessante refleksjoner om misjon på sin nye blogg.

Frank Fotland er en ny blogger med en interessant bakgrunn. Ta deg tid til å lese hans korte, men innholdsrike presentasjon av seg selv.

Frank Fotland har blant annet vært misjonær på Taiwan, og gjør seg disse betraktningene i en artikkel:

Det var over 70 kirkesamfunn på øya, like mange som der var misjonsorganisasjoner som jobbet der. ... I hver forsamling var det gjennomsnittlig sånn mellom 10 til 20 stykker. ... Det var 7 baptistiske kirkesamfunn og 7 lutherske osv. Det virket som om det var vanskelig for noen av disse kirkesamfunnene til å samarbeide.

Og:

Det andre som jeg mener var en hindring for evangeliet, var at det var misjonæren som bestemte. Han eller hun satt med økonomien og dermed makta. Nye misjonærer som nettopp var ferdig med språkskolen ble satt til lederstillinger i kirken mens en taiwanesisk pastor, som kanskje hadde vært en kristen lenge før misjonæren var født, ikke hadde mye han skulle ha sagt. Mye av det samme så jeg i sykehusarbeidet som misjonen drev i forhold til de taiwanesiske legene.

Det er ingen ting sensasjonelt i disse avsløringene. Slik har det vært i all misjonsvirksomhet over hele verden, og er et resultat av tradisjonelle, ikke-bibelske verdier. Hver misjonsorganisasjon har sitt revir. I misjonssammenheng har det ofte blitt ekstra ille, for der har maktgrunnlaget ikke bare vært organisasjonsmessig plassering, men også penger og rase.

Det sensasjonelle ligger i kontrasten mot det som skjer i Kina. Misjonsorganisasjonene ble som kjent kastet ut av Kina, og mange av dem etablerte seg i stedet på Taiwan, hvor de fortsatte virksomheten preget av tradisjonelle verdier.

Vi kristne har overhodet ikke forstått det bibelske ikke-hierarki-budskapet. Heller ikke slik det framkommer i misjonsbefalingen: Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler!

Jeg tenker at aksen i denne setningen ligger mellom ordene jeg og disipler. Jesus har all makt, derfor gjør vi folk til hans disipler, ikke våre egne.

I stedet har vi tilranet oss makt over andre kristne som misjonærer, pastorer, prester, biskoper, apostler, og så videre, og gjort våre egne disipler.

Tar vi makten fra Jesus, gjør vi de kristne og menighetene svake. Sterke ledere gir svake menigheter (apropos Tore Lendes innlegg med overskriften PINGLER, PYSER OG FISKEPUDDINGER).

De forholdene Frank Fotland beskriver er som sagt godt kjent, men lite debattert. Den kristne pressen, som er en del av "systemet" og maktstrukturene, formidler ingen form for kritikk eller alternativ tankegang. Alle synes å være "pingler, pyser og fiskepuddinger".

Derfor er det symptomatisk at det må nye media til utenfor de etablerte maktstrukturene for å få en åpen og fordomsfri debatt om grunnleggende forhold knyttet til menighet og misjon.

De religiøse makthaverne finner seg ikke til rette med de nye mediene som for eksempel blogging. På samme måte som den romerske infrastrukturen tilrettela for evangeliets framgang og trykkekunsten kom beleilig i forbindelse med reformasjonen, spiller internett i dag en viktig rolle i den ikke-hierarkiske, urkristne fornyelse som nå går over kristenheten.

Frank Fotland er velkommen som blogger!


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: 13 grader


Share/Save/Bookmark

torsdag, juli 26, 2007

Seismikk

31362105
Home Service
Foto: Los Angeles Times

Los Angeles Times illustrerer sin artikkel med blant annet dette bildet fra en husmenighet.

Jeg ble jublende glad når jeg leste dette i Vebjørn K. Selbekks lederartikkel i siste utgave av Magazinets helgemagasin Velsignet Helg:

Nettopp i jakten på det levende kristne fellesskapet, er utviklingen av husmenigheter spennende.

Det er ikke bare norske Magazinet som har omtalt husmenigheter i positive vendinger i det siste. Også Los Angeles Times har en stor reportasje om de amerikanske husmenighetene:

There have been many very powerful renewal movements," said Tony Dale, operator of a home-worship website called housetohouse.com "but this is the first time since the Protestant reformation that there's been a new paradigm of how Christianity is practiced. It's a seismic change.

USA ligger 10-15 år foran Norge når det gjelder husmenigheter. Vil vi i Norge kalle husmenighetsbevegelsen et jordskjelv om 10 år?

Da jeg redegjorde for mine visjoner for eldsterådet i Filadelfia, Oslo, i forbindelse med min oppsigelse for 3 år siden, sa en av de eldste til meg etter samlingen: - Dette er et jordskjelv.

Det er ikke mulig å stanse utviklingen mot husmenigheter. Støtten for husmenighetsprinsippet i Skriften er for sterk til det. Dessuten passer husmenighetsverdiene inn i den kulturelle utviklingen. I tillegg går mange kristne med en lengsel og tørst etter en dypere dimensjon i menighetslivet. Og ikke minst, jeg tror den Hellige Ånd ligger bak og driver utviklingen. Dette er et ledd i Åndens arbeid med å "veilede oss til hele sannheten".

Når man begynner å snakke om husmenighet, er katta straks ute av sekken. Og som kjent, er katta først ute, er det ikke lett å få den inn i igjen. Det er vanskelig å reversere utviklingen.

Utviklingen vil ikke stanse ved halvhjertede mellomløsninger og kompromisser, som for eksempel å sette av én søndag i måneden til hussamlinger. Utviklingen vil ikke stanse før vi har husmenigheter befridd fra et ubibelsk geistlig og administrativt hierarki, ledet av Den Hellige Ånd.


Share/Save/Bookmark

mandag, juli 16, 2007

Dagens foto: Antibes (Frankrike)


Share/Save/Bookmark

lørdag, juni 30, 2007

Dagens foto: Åsgårdstrand


Share/Save/Bookmark

torsdag, juni 28, 2007

Ikke-hierarki: På leting etter et språk

Urkirkens bekjennelse Jesus er Herre hadde en revolusjonær kraft som provoserte samtiden. I dag er det ingen som blir provosert og få forstår innholdet.

Jeg er redd Jesus er Herre er blitt en innholdsløs bekjennelse i en kristenhet med mange herrer. (I Vårt Land kunne vi lese for noen måneder siden overskriften "Kirkens overhode fyller 70 år" i anledning kong Haralds jubileum - bare som et apropos).

Årsaken til kristenhetens tilbakegang i vår del av verden finnes ikke i ytre faktorer, kun indre, etter min mening. Jesus er for lengst avsatt som Herre i Kirken, fordi den har fått mange andre herrer, blant annet i form av et illegitimt presteskap.

Derfor er bekjennelsen Jesus er Herre langt på vei tømt for sitt innhold, i likhet med flere andre sentrale bibelske utsagn.

Hvilket språk kan vi benytte for å beskrive kristendommens revolusjonære kraft idag? Her på bloggen (og på Bygge Mennesker-bloggen) har begrepet ikke-hierarki blitt benyttet for å beskrive Bibelens lære om det kristne fellesskapet. Ikke-hierarki er faktisk en variant av Jesus er Herre. Ikke-hierarki indikerer at det ikke er noe menneske på toppen av det kristne fellesskapet. Fordi den plassen tilhører Herren Jesus. Alle vi andre er bare tjenere som er kalt til å underordne oss hverandre i et liv under Jesu´ herredømme.

Uttrykket ikke-hierarki har allerede provosert enkelte. Ikke verden, men kristne. Det illustrerer at kampen for kirkens overlevelse i Europa foregår ikke utenfor Kirken. Den foregår i Kirken.

Men uttrykket ikke-hierarki sier samtidig kanskje noe om vår fattigdom? Vi har mistet mye av det rike og poetiske bibelske språket, og sitter igjen med uttrykk som den høyst prosaiske negasjonen ikke-hierarki.

Men det er bare en begynnelse. Jeg tror det vil utvikle seg et nytt språk.

Min bekjennelse er altså "ikke-hierarki". Som forklarer hva Jesus er Herre betyr på et språk som muligens er forståelig idag.

Finnes det en sterkere og mer revolusjonær omskriving av Jesus er Herre som ivaretar dets opprinnelige - om enn ikke hele - innhold?

Ikke-hierarki. Prosaisk og enkelt. Men revolusjonært når man begynner å praktisere det. Revolusjonært som Guds Rike er.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Guds nærvær


Share/Save/Bookmark

søndag, juni 24, 2007

Gud velsigne alle som rister av seg hierarkiets lenker!

Kristenheten har mange celebriteter, - ikke minst i pinsekarismatiske sammenhenger. Når pinsens budskap om Åndens gjerning blir kombinert med hierarkisk praksis, får man gjerne en fokus på menneskelig, individuell utrustning. Derfor er også tyngdepunktet i en pinsekarismatisk gudstjeneste scenen hvor artister av ulik slag, inklusive predikanten, har sin arena. Det er de individuelle, menneskelige prestasjonene som står i fokus, og Åndens korporative gjerning gjennom fellesskapet og de helliges samfunn blir nedtonet.

De som reiser seg mot det religiøse hierarkiet blir ikke feiret slik som stjernepredikantene eller andre kristne makthavere. De blir mer å regne som anti-helter. Å rive ned hierarkienes tankebygninger har sin pris.

Frank Bartlemans øyenvitneskildring fra Asuza Street, illustrerer tydelig hvilke krefter som har vært gjeldende i for eksempel pinsebevegelsen. Det er en stor kontrast mellom de tydelige ikke-hierarkiske verdier Bartleman hevder var gjeldende i Asuza Street, og den norske feiringen av én person, nemlig pastor T. B. Barrats, opplevelse av Åndens dåp. Alt tyder på at den norske pinsevekkelsen sporet av på et tidlig stadium fra Åndens "veiledning til hele sannheten". Hvilket antageligvis ville blitt belyst ved en gjennomgang av striden mellom Barratt og Nordquelle. Og hvilket igjen forklarer hvorfor norske pinsemenigheter tidlig mistet sin dynamikk og stagnerte.

Disse tankene fra min side ble inspirert her om dagen av artikkelen "In Requiem - A radical follower of Jesus - Bob Girard", som sier dette om den nylig avdøde:

He died in virtual obscurity far from the 'stardom' of the church world which embraced him 35 years ago.

Yet the evangelical world has been permanently changed by this man's singular courage to face the hierarchical structures of institutional Christianity. Bob unleashed followers of Jesus from being servants of a pastor to being servants of each other and their world.

...

While Bob Girard may have died in obscurity this week; his earth-shaking application of the Bible's teaching of that followers of Jesus are all ministers (not just those paid to fill the role) is still circling the globe. Everywhere in the world where followers of Jesus are liberated to serve God, each other and their fellow human beings, they can give thanks for a courageous man who took seriously the call to be a radical follower of Jesus."

Jeg er redd forfatteren av denne artikkelen overdriver Bob Girards innflytelse. Jeg betviler ikke hans betydning, men i vårt hjemlige miljø har åpenbart ikke Bob Girards radikale forkynnelse av bibelske verdier blitt funnet interessante nok til å bli videreformidlet. Verden er full av motkrefter som kontinuerlig motarbeider disse bibelske verdiene. Kirkehistorien viser oss det. Også den jubilerende norske pinsevekkelsens historie gjør det.

Til alle tider har det vært en Bob Girard. Og i vår tid er det i ferd med å bli mange av dem. Overalt hvor jeg er, møter jeg mennesker som vender seg mot de kirkelige hierarkiene. Noen gjør det aktivt i sin egen tjeneste utenfor kirkesamfunnene. Mens andre gjør det ved å melde seg ut og havne i passivitet. De to siste helgene har vi vært invitert til 50 og 60-års feiringer. Og begge ganger har jeg hatt som bordpartner et menneske som har gitt uttrykk for stor skuffelse over hierarkiets virkninger på det kristne fellesskapet og som har tatt konsekvensen av det ved å gå ut.

Jeg ser det ikke som min oppgave å nedkjempe hierarkiet i menighetene. Men jeg ser det som min oppgave å oppmuntre til at det blir dannet ikke-hierarkiske fellesskap. Skal de ha en sjanse til å overleve, må det skje utenfor de tradisjonelle, hierarkiske menighetenes innflytelse.

Gud velsigne alle som rister av seg hierarkiets lenker!


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Aker Brygge


Share/Save/Bookmark

onsdag, juni 20, 2007

Dagens foto: Bryggeprat


Share/Save/Bookmark

mandag, juni 18, 2007

Under hvilket navn?

Husmenighet logo
Husmenigheten Schanchesgate
14 Sandefjord

Design: Oddbjørg Karlsen

I starten forsøkte jeg å gi vår husmenighet et navn, og fikk Oddbjørg, kona mi, til å lage en logo. Men navnet er nå uaktuelt, og jeg tenker anderledes om det å sette navn på en menighet. Logoen kan vi kanskje bruke til noe annet.

Da vi startet for to og et halvt år siden, tenkte jeg at vi måtte gi vår husmenighet en identifikasjon, et navn, og at adressen vår kunne være passende. Så vi kalte den Husmenigheten Schanchesgate 14 Sandefjord.

Men etterhvert skjønte jeg at det ville være verdifullt om vi ikke hadde samlinger bare hjemme hos oss, selv om det sikkert kan ha sine fordeler å samles på en fast plass. Nå samles vi på 3-4 forskjellige steder i Sandefjord og omegn, og har gjort det det siste året. Hva skal vi da kalle oss?

Ingen ting, tenker jeg nå. Vi er kort og godt kristne som samles. Å gi menigheten et navn, bidrar til å institusjonalisere den. Det bidrar også til å skape et skille mot andre kristne, som igjen samles under andre navn.

Derfor, vi samles under ett navn: Jesu Kristus.

Å gi menigheter navn, er helt fremmed for den bibelske måten å tenke menighet på. Det er vår tids hierarkiske og splittede kristenhet som finner det naturlig å gi hver menighet sin egen identitet ved å gi dem navn.

Det som binder oss sammen er altså ikke identitet i form av navn, adresse eller hvilken bygning vi samles i. Vår identitet ligger i at vi er søsken i Herren, verken mer eller mindre.

Dermed er vi i nærheten av en ny verdi: Jesus - ikke noe annet navn.


Share/Save/Bookmark

tirsdag, juni 12, 2007

Asuza Street og hierarkiene

F Bartleman
Frank Bartleman
Foto: The Voice

Frank Bartleman var øyenvitne og deltaker i vekkelsen i Asuza Street. Han skrev en bok om sine opplevelser, hvor han blant annet omtaler vekkelsens sterke ikke-hierarkiske verdier.

Min gode venn Einar Nymoen gjorde meg for en tid tilbake oppmerksom på en interessant forfatter som var direkte delaktig i den nå så berømte vekkelsen og åndsutgytelsen i Asuza Street, altså starten på den internasjonale pinsevekkelsen. Einar mente at denne forfatteren hadde stoff for meg.

Jeg glemte navnet hans og fikk ikke gjort noen undersøkelser. Når jeg nå leste heftet til Colin Winfield, som jeg omtaler i forrige post, fant jeg denne forfatteren nevnt og kunne sjekke ham opp: Frank Bartleman.

Frank Bartleman har noen utsagn som bekrefter det jeg lenge har hatt en sterk følelse av: Vår vektlegging på ikke-hierarki har sine røtter i enhver sann Åndens vekkelse.

Jeg tror Frank Bartleman døde i 1935, men vet ikke helt når boken, en øyevitneskildring, er skrevet. Boken kan kjøpes på Amazon, som hevder at den er sitert i 62 andre bøker. Da er antageligvis ikke sitater i bøker på andre språk enn engelsk tatt med.

Hør hva Frank Bartleman har å si om det temaet som spesielt opptar denne bloggen:

Brother [William J.] Seymour (en handicapped afro-amerikaner, min kommentar) was recognized as the nominal leader in charge. But we had no pope or hierarchy. We were “brethren.” We had no human program. The Lord Himself was leading. We had no priest class, nor priest craft. These things have come in later, with the apostatizing of the movement. We did not even have a platform or pulpit in the beginning. All were on a level. The ministers were servants, according to the true meaning of the word. We did not honor men for their advantage, in means or education, but rather for their God-given “gifts.” He set the members in the “Body.

og:

We were delivered right there from ecclesiastical hierarchism and abuse. We wanted God. When we first reached the meeting we avoided as much as possible human contact and greeting. We wanted to meet God first. We got our head under some bench in the corner in prayer, and met men only in the Spirit, knowing them "after the flesh" no more. The meetings started themselves, spontaneously, in testimony, praise and worship. The testimonies were never hurried by a call for "popcorn." We had no prearranged programmed to be jammed through the time. Our time was the Lord's. We had real testimonies from fresh heart-experience. Otherwise, the shorter the testimonies, the better.

Hakeslepp: Frank Bartleman bruker samme terminologi som dagens husmenighetsbevegelse.

Dette er verdier ved Asuza Street som åpenbart var viktig for Frank Bartleman, men som fullstendig har mistet sin betydning i dagens pinsebevegelse. Kanskje årsaken er enkel: Det teologiske fundamentet for ikke-hierarkiet synes å ha blitt mangelfullt utviklet. Idag har vi et solid telogisk fundament, noe som sikrer at verdien "ikke-hiearki" vil gjøre seg stadig sterkere gjeldende.

Men på sett og vis føler jeg meg lurt. Jeg føler meg lurt av alle forkynnere som har påtatt seg overfor meg å formidle pinsevekkelsens verdier, men har valgt å holde tilbake disse impulsene. Jeg har likevel kjent lukten av noe som har ulmet.

Fordi jeg har hørt pinsepredikanter vektlegge Åndens utgytelse over alt kjød som fundamentet for det allmenne prestedømme, men det er lenge siden nå. Og i min tidlige ungdom kunne vi ikke komme til søndags kveldsmøte i Salem, Sandefjord uten å være forberedt på å dele et vers fra Bibelen, et vitnesbyrd eller en sang. Det var rester av verdiene fra Asuza Street, verdier som lettere lar seg praktisere i en husmenighet enn i en kirke med en hierarkisk prekestol.

Pinsevekkelsen av idag er opptatt av å utvikle ecclesiastical hierarchism, som Frank Bartleman fra Asuza Street i 1906 uttrykker det, og som han omtaler som en apostatizing of the movement (apostasy=vranglære).

Bar haugianervekkelsen fram de samme impulsene i dette spørsmålet som Asuza Street? Gjorde Plymouthbrødrene det? Anabaptistene? Målbar den unge og radikale Martin Luther de samme sannhetene om et ikke-hierarkisk kristent fellesskap? Gjorde den karismatiske vekkelsen det? Jesusvekkelsen?

Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene!

Du kan lese utdrag av Frank Bartleman her:

312 Azusa Street: Frank Bartleman’s testimony of how Pentecost came to Los Angeles


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Hauptbahnhof Frankfurt


Share/Save/Bookmark

Hvem leder kirken?

IMG_4834.jpg
Colin Winfield
Foto: Are Karlsen

Colin Winfield underviste om lederskap i kirken, under husmenighetskonferansen jeg deltok på i Tyskland i helgen.

Som nevnt i forrige post, møtte jeg engelskmannen Colin Winfield under husmenighetskonferansen i Tyskland i helgen. Han har utgitt et lite gratis hefte med tittelen "Who is leading the Church?". Dette heftet er nedlastbart eller kan leses på nettet.

I denne undervisningen fra Colin Winfield finnes faktisk en oppsummering og fordypning av hva som er blitt hevdet av både Sjur Jansen og Tore Lende på denne bloggen og andre steder. Dette er også i tråd med undervisningen til Per-Axel Sverker, Frank Viola og mange flere. Colin skriver kort (15 sider) og poengtert om et tema som er av stor betydning og som allerede har vakt strid.

Dette temaet er ikke av ny dato. Pinsevenner har diskutert dette i årtier. Min analyse av utviklingen er denne: Gamle pinsevenner vil skjønne hva Colin Winfield snakker om. De var oppmerksom på farene ved organisering, fordi det ville frata oss Åndens ledelse. Dette er imidlertid en tale som finner liten forståelse hos dagens pinsevenner. Men de gamle pinsevennene bidro selv til å undergrave denne læren i de lokale menighetene, ved etterhvert å organisere disse under en pastors ledelse. Det teologiske fundamentet for "ikke-organisering" var svakt.

Så sender Gud flere vekkelser som rokker ved kirkesamfunn-systemet: Den karismatiske vekkelsen på slutten av 50-tallet og Jesus-vekkelsen på 70-tallet. Mange av de som ble berørt av disse vekkelsene er nå i ferd med å få øynene opp for hvilken vranglære hierarkisk lederskap representerer, og i hvilken grad denne vranglære slavebinder kristne som skulle være satt i frihet av Kristus.

Det foregår et exodus innen kristenheten. Guds Ånd sendte på 90-tallet en ny bølge av impulser, husmenighetsbevegelsen. Det foregår en utmarsj ut fra kirkesamfunnene og de religiøse hierarkiene, og ut i et frihetens fellesskap hvor kun Herren selv er vår leder.

Les eller last ned Colin Winfields undervisning her:

Who is leading the Church?

PDF: Who is leading the Church?


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Ekspressen


Share/Save/Bookmark

På husmenighetskonferanse i Tyskland

IMG_4809.jpg
Colin Winfield underviser
Foto: Are Karlsen

Engelskmannen Colin Winfield underviser om lederskap i kirken under en samtale.

Jeg har vært på husmenighets- konferanse utenfor Heilbronn (Tyskland) nå i helgen.

70 personer fra Tyskland, England, Spania, Belgia, Holland, Irland, USA og Norge var samlet, som et håndfast bevis på at husmenighetsbevegel- sen er en realitet også i Europa. Fra Norden var det kun jeg som hadde tatt turen.

Jeg fikk høre Frank Viola undervise om menighetens ultimate hensikt, med utgangspunkt i de to første og to siste kapitlene i Bibelen. Frank understreket at Guddommen er korporativ, dvs. den består av tre personer som relaterer til hverandre i en korporativ enhet. Derfor er det når vi mennesker står i et fellesskap, i en korporativ enhet, som vi er i stand til å oppfylle vårt kall til å være Guds bilde på jorden, ikke oss som enkeltindivider. Menighetens fremste kall er å være et bilde av Gud. Kort og fritt etter Frank Viola. Et viktig perspektiv som jeg ønsker å dvele mere ved.

Så hørte jeg Gary, en kar som hadde mye av den samme bakgrunnen som jeg, nemlig Jesus-vekkelsen og ansatt i pinsemenighet, fortelle om sin vei ut av den institusjonelle kirken og inn i den organiske. Hans historie er typisk for mange nå for tiden.

Ellers fikk jeg knytte kontakter med husmenighetsfolk i Tyskland, Holland, England og USA i det knappe døgnet vi hadde sammen.

Noe av det som for meg står tydeligst etter denne konferansen, er at hva som særpreger denne bevegelsen, ikke er at man insisterer på å samles i private hjem, men at man avviser det religiøse hierarkiet. Eller sagt på en annen måte: Man avviser lederskap i Guds menighet på konseptuell basis. Guds menighet skal ikke ledes av andre enn han som er menighetens Herre. Vi andre er kun tjenere som skal være ledet av Herrens Ånd.

Dermed har vi, husmenighetsfollket i Norge og den internasjonale husmenighetsbevegelsen én lære på dette punktet.

En annen av de som underviste som gjorde inntrykk på meg, var engelskmannen Colin Winfield. Han var ikke satt opp i programmet, men jeg fikk lytte til en dialog han hadde med flere andre under en av pausene, samt at jeg fikk tak i et hefte han har skrevet med tittelen "Who is leading the Church". Heftet er en kortfattet gjennomgang av de samme skriftstedene om lederskap som vi har vært innom her på bloggen flere ganger. Det er flott å se at vi er samstemte uten å kjenne til hverandre. Her må det være noe stort på gang, - dette budskapet vil komme til lyde klarere og sterkere med tiden og kalle Guds folk til oppbrudd!


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Ekspress i regnvær


Share/Save/Bookmark

mandag, mai 28, 2007

Revidert verdi: Kropp - ikke institusjon

Verdien Kropp - ikke struktur har vært moden for revisjon. Flere har vært uenig i å sette opp struktur som en negativ verdi, fordi den i enkelte tilfeller kan innebære noe nødvendig og positivt, også i det kristne fellesskapet.

Jeg har kommet til at det i stedet kan være riktig å bruke begrepet institusjon. I blant annet det internasjonale husmenighetsmiljøet finnes det interessante refleksjoner omkring kirken som institusjon. Jeg foreslår altså å sette opp institusjon som en motverdi til begrepet kropp, som illustrerer det kristne fellesskapets organiske natur, som gis liv og ledes av Den Hellig Ånd.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Nisser


Share/Save/Bookmark

Jeg tror på Den Hellige Ånd, de helliges allmenne, organiske samfunn

Jeg tror på Den Hellige Ånd, de helliges allmenne, organiske samfunn.

Jeg tror ikke på den geistlig hierarkiske, institusjonelle kirken.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Stavanger


Share/Save/Bookmark

søndag, mai 27, 2007

Ny verdi i listen: Én om gangen taler - ikke kun én taler

Jeg vurderer å føye til en ny verdi til verdi-listen til høyre: Én om gangen taler - ikke kun én taler.

Verdien "én om gangen taler", er et nokså greit prinsipp. Det er sjelden greit at folk snakker i munnen på hverandre.

Paulus fant grunn til å understreke dette prinsippet i sitt brev til menigheten i Korint: For dere kan alle tale profetisk, men én om gangen, slik at alle kan lære og alle bli oppmuntret.

Idag er denne formaningen overflødig. Kommer man inn i en kristen gudstjeneste i dag, er denne regelen byttet ut mot en annen: Kun én taler.

Formaningen fra Paulus´ side sier noe om hvor vesensforskjellig dagens kristne samlinger er i forhold til de samlinger de første kristne hadde.

Det er Sjur Jansen som har satt meg på disse tankene. Sjur hevder - og jeg slutter meg til - at de første kristne hadde samlinger som ikke var ledet av andre enn den Hellige Ånd, og at det skjedde at inspirasjonen kunne ta overhånd. Istedet for å avsette den Hellige Ånd som leder, og innsette en pastor, minnet Paulus om den enkle regelen: Èn om gangen!

Jeg er med i mange sammenhenger der verdien "én om gangen taler" praktiseres. For eksempel når jeg er sammen med venner i godt lag. Vi har det hyggeligst når én om gangen taler. Og når alle deltar likeverdig i samtalen.

Minst hyggelig er det når bare én snakker hele tiden. Dersom det hadde vært slik bestandig ville vennefellesskapet gått i oppløsning.

Motverdien "kun én taler" er en del av et verdisystem, en struktur - kall det gjerne paradigme - som er fremmed for Bibelen. De bibelske menighetene var ikke som dagens menigheter hierarkiske organisasjoner dominert av et presteskap.

Hvorfor er det så viktig å understreke dette? Jo, fordi det dreier seg om vår evne til å formidle evangeliet og se Guds Rike komme. Dersom vi skal kunne frelse Europa i vår levetid, må vi for det første praktisere Guds Rikes verdier og for det andre ha den samme dynamikk som Bibelens husmenigheter, og som for eksempel de kinesiske husmenighetene, som i løpet av 50 år har vunnet over 100 millioner kinesere for Jesus.

Bibelens kristne samlinger var preget av Åndens dynamiske ledelse og alles likeverdige deltagelse. Skal Europa frelses, må vi søke den samme dynamikken.

Derfor synes jeg verdien "Én om gangen taler - ikke kun én taler" fortjener sin plass i listen.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Pianisten


Share/Save/Bookmark

søndag, mai 20, 2007

Vil Oddvar Johansen ha husmenigheter til Norge?

Er tidligere redaktør av Korsets Seier, Pinsebevegelsens organ, Oddvar Johansen, så begeistret for de kinesiske husmenighetene, at han vil ha dem til Norge?

Siste utgave av KS, UKE 20, inneholder en fire-siders reportasje fra de kinesiske husmenighetene. I egenskap av feltsekretær for Asia-misjonen, fikk Oddvar besøke den kinesiske husmenighetsbevegelsen for å forberede en norsk støtteaksjon til etablering av 30 bibelskoler for kinesiske evangelister. I en av artiklene beskriver Oddvar sitt møte med evangelisten Mirjam, 20 år og analfabet, som allerede hadde grunnlagt 100 menigheter.

Hadde jeg kunnet, ville jeg tatt henne med til Norge for å inspirere oss til menighetsplanting, utbryter Oddvar i sin artikkel.

Vet Oddvar at det finnes 20-30 husmenigheter i Norge, og at tallet øker?

Antallet norske husmenigheter kommer til å eksplodere, etterhvert som det går opp for folk at enhver kristen har full frihet og full autorisasjon fra Herren selv til å starte husmenighet. Men det hadde kanskje gått raskere om Oddvar og andre predikanter hadde begynt å forkynne dette frihetens evangelium. Set my people free!

Eller mener man at norske kristne er av en så dårlig kvalitet at de ikke er i stand til å fungere i husmenigheter? I Iran må en kristen være forberedt på å starte husmenighet etter å ha vært kristen i 3 måneder. I Norge er man ennå ikke moden etter 30 år som kristen og hørt 1500 prekener.

Jeg ønsker husmenighetsevangelister fra Kina, India, Pakistan, Iran, USA og Tyskland velkommen til Norge. Og jeg tror de kommer!

Men vi har allerede sett noen eksempler på at det er ikke alltid dette med import fungerer. Lær et nytt ord: Kontekstualisering. Ragnhild Schancke har nylig vært i Pakistan og sett at nesten 100.000 pakistanere ble kristne i løpet av fire hete kampanje-dager. Årsaken var blant annet den norske evangelisten Bjørnar Heimstads evne til å kontekstualisere evangeliet inn i en muslimsk kultur.

Hvordan kan vi kontekstualisere evangeliet inn i den norske kulturen?

Da kommunistene overtok makten i Kina, ble de vestlige misjonærene kastet ut. I løpet av flere hundre års misjon, var det noen få tusen kristne i Kina. I de seksti påfølgende årene, har antallet kristne i Kina øket til over 100 millioner, skal vi tro de siste beregningene.

En av de store inspiratorene bak denne framgangen er kinesernes egen teolog, Watchman Nee, og hans lære om menighetens natur og oppbygging, - eklessiologi som det heter på det teologiske fagspråket. Resultatet ble et organisk nettverk av husmenigheter, kontekstualisert inn i den kinesiske virkeligheten. Denne bibelske formen for menigheter har siden blitt eksportert til en rekke land, for eksempel India og Iran.

Vi må gjerne importere husmenighetsevangelister fra hele verden. Og ikke minst la oss inspirere av dem. Men uansett må evangeliet kontekstualiseres inn i vår egen virkelighet. Kineserne måtte gjøre jobben selv. Kanskje vi også må gjøre det?

Jeg tror at selv i rike Norge må kontekstualiseringen av evangeliet starte med de fattige. Som overalt ellers i verden. Og som Jesus sa det.

Jesu "forslag": Forkynn evangeliet for fattige! I vår husmenighet inkluderer vi narkomane i fellesskapet. Her på bloggen har det i det siste vært ført en samtale om gjeldsofrenes situasjon. Det finnes mange i Norge som har behov for å føle evangeliet på kroppen.

Så enkelt tror jeg det er. For enkelt? Eller for smått?


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Fræna


Share/Save/Bookmark

Anbefales!

Img 3893
En god potetsalat
Foto: Are Karlsen

Anbefaling av potetsalat - en ekstra-service!

Som en ekstra-service til bloggens lesere, avviker jeg fra den redaksjonelle linjen, og kommer med en anbefaling på en god potetsalat, kjøpt hos Maxi-Mat på Nordby på svensk side av Svinesund.

Å få tak i god potetsalat i butikker er ikke lett, synes jeg. Ofte har de en syntetisk smak av preserveringsmiddel og andre uhumskheter. Denne smaker i alle fall som om den inneholder kun naturlige ingredienser - det vil si den smaker godt! Og så er den billig, kun 19 svenske kroner for en hel kilo.

Dersom du klikker på bildet, ser du hva den heter.

En ekstra-service, kun på denne bloggen!


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Karusellen


Share/Save/Bookmark

søndag, mai 13, 2007

Husmenighetstreff i Tyskland

Frankviola
Frank Viola
Foto: House Church Chronicles

Frank Viola deltar på husmenighetstreffet i Heilbrunn, Tyskland 7-10. juni.

Husmenighet dreier seg om Jesus, - og relasjoner og nettverk. Det foreligger en åpen invitasjon til et husmenighetstreff utenfor Heilbrunn i Tyskland, torsdag 7 - søndag 10. juni.

En av deltagerne på dette treffet er Frank Viola, - som har skrevet en rekke bøker om husmenighet. Frank er igjen "fostret" av Gene Edwards, som allerede på 60-tallet underviste og praktiserte husmenighet i Santa Barbara, California. En rekke nordmenn ble involvert i visjonene den gang, blant andre Tore Lende.

Frank Viola har vært omtalt flere ganger her på bloggen, blant annet i et innlegg om den lederskapsløse menighet.

Jeg har meldt meg på dette treffet. Vil flere følge med? (Det skal sies at jeg også er i Tyskland i de dager i forbindelsen med jobben.)


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Bergamo

IMG_2710.jpg
Bergamo
Foto: Are Karlsen
Klikk her for å se hvor dette bildet ble tatt.


Share/Save/Bookmark

onsdag, mai 09, 2007

- Et samlet lederskap står bak

Det er bråk i Filadelfia (Vennesla).

Fædrelandsvennen har gitt konflikten bred dekning:

- Nødvendig oppgjør

- Offentlig henrettelse

Opprør i Filadelfia

Konflikten er som så mange andre steder koblet til lederskapproblematikk.

Jeg er så heldig å få tilsendt tidskriftet Lederskap. Tidskriftet er knyttet til Lederskolen i Filadelfia (Oslo). Hovedlærer er Scott Wilson fra Australia. I første utgave 2007 sier han dette:

- Demokrati betyr lik stemme og lik innflytelse. Jeg kan ikke se at menighetsdemokratiet er bibelsk.

På forsiden blir Wilson presentert som Problemløseren. Enten menighetsdemokrati er bibelsk eller ikke, så betyr et lederskap med slike holdninger til demokrati, problemer i norsk organisasjonskultur.

Han sier videre: Her kommer folk ut fra veggene og stemmer eller kritiserer spørsmål de ikke har noe med.

Det hører med til historien at pastor Gunnar Jeppestøl avskaffet menighetsdemokratiet for noen år siden til fordel for en pastorstyrt menighet. Hele trosbevegelsen har en tilsvarende ledelsesstruktur, men har vært nødt å gjøre tilpasninger til norsk kultur i kjølvannet av opprøret i Levende Ord (Bergen).

I samme nummer av Lederskap kunne jeg også lese hva undervisningsleder på Lederskolen, Øyvind Haugland sier om pastorens viktigste oppgaver, blant annet dette:

- Pastoren må bære ansvaret for for både stab og frivillige medarbeidere. I praksis er de jo der for å virkeliggjøre pastorens visjon for menigheten. (Uthevet av meg).

Dette er etter min mening milevidt fra Bibelens undervisning om menighetsfellesskapet.

Pinsebevegelsens organ Korsets Seier omtaler også krisen i Vennesla, og skriver fortrøstningsfullt at et samlet lederskap står bak Jeppestøl. Joda, men i dette tilfelle er det et lederskap som er utpekt av pastoren selv, og dermed vil jeg tro menigheten opplever at det har en svekket legitimitet.

Det blir klarere og klarere for meg hvor stor avstand det er mellom dagens foretakskirker og de bibelske idealer.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Venezia II


Share/Save/Bookmark

lørdag, mai 05, 2007

Dagens foto: Venezia


Share/Save/Bookmark

Hvem er størst?

Jeg abonnerer på Magazinet - en kristen avis som er som de fleste andre trygt plantet i det tradisjonelle kirkeparadigmet.

Magazinet har over tid kjørt en serie artikler om Europas 10 største menigheter. Nå når serien er ferdig, gir man leserne et tilbud om gruppereiser til disse menighetene. Helsides-annonsen for tilbudet har overskriften "Hvem er størst?"

Spørsmålet "Hvem er størst?" hører så avgjort med i det tradisjonelle kirkeparadigmet. Det som kjennetegner dette er synkretisme - et ord man vanligvis bruker i forbindelse med religionsblanding.

Synkretisme, slik jeg tillater meg å bruke det her, handler om å blande verdier, - Guds rikes verdier og verdens verdier, eller verdisynkretisme om du vil.

I verden er spørsmålet "Hvem er størst?" kanskje det viktigste av alle spørsmål. Å være stor er synonymt med makt. Men er det slik i Guds Rike?

Å strebe etter å bli størst, reflekterer neppe Guds Rikes verdier. Til og med når det gjelder menigheter, er det mye som tyder på at størrelsen på menigheten er omvendt proporsjonal med menighetens evne til å oppnå sin hensikt: Guds Rikes komme.

Undersøkelser viser at det er ingen type menighet som skaper så mange out-churched som pinse-karismatiske menigheter. "Forbruket" av mennesker er ofte svært høyt, til tross for at enkelte kan vise til nominell vekst. Årsaken er etter min mening verdisynkretismen, kjennetegnet blant annet ved spørsmålet:

Hvem er størst?


Share/Save/Bookmark

Just do it!

Misjonæren Guy Muse i Ecuador er med i et team som har etablert over 100 husmenigheter. Han har en blogg (selvfølgelig) som er preget av masse erfaring.

I går samlet han disse i en post med 8 punkter:

1 Bruk det du har for hånden. Jesus gjør mirakler av det som er lite.

2 Ny-omvendte må kontaktes innen 48 timer og døpes så snart som mulig.

3 Materiellet man bruker i samlingene betyr lite i forhold til engasjement og utholdenhet.

4 Just do it. Ikke vent til alt er på plass.

5 Be høstens Herre om å sende arbeidere. Og akseptér de han sender. Det er ikke alltid de dyktigste eller mest ressursterke som holder ut. Ofte er det de som du i utgangspunktet ikke har stor tro på, som viser seg som de beste medarbeidere.

6 Ikke tenk at du må be mennesker om lov eller autoritet. Det er Jesus som har all autoritet og han har gitt alle troende i oppdrag å gjøre disipler.

7 Jesus har autorisert alle kristne til å gjøre alt: Døpe, arrangere nattverd, gi sjelesorg, lære, be for syke, etablere menigheter.

8 Keep it simple, stupid. Jo enklere opplegg, jo mer levedyktig vil det være. Ambisiøse planer feiler oftere. Enkelhet kjennetegner en bibelsk menighet.

Dette var et kort utdrag. Les mer her:

Church planting lessons learned along the way


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Verona


Share/Save/Bookmark

lørdag, april 28, 2007

Forstår vi urkirken?

IMG_0901.jpg
Vinden
Foto: Are Karlsen

Vinden blåser dit den vil. Du kan høre den suse. Du ser grenene svaier og bølgene ruller. Men du ser ikke vinden. Du kan ikke kontrollere den. Du kan kun iaktta dens virkninger. Slik er det med Den Hellige Ånd. Du ser mennesker som settes i frihet og tjener Herren i glede. Slik har det vært helt siden apostlenes dager. Og slik er det også idag.

Magnus Malm har nylig skrevet en bok som handler om at kirkens fornyelse ligger i å finne tilbake til dens røtter.

Jeg har merket meg kirkelige kommentarer til boken, som peker på verdien av å gjenopplive klostertradisjoner og hente visdom fra kirkefedrene.

Det oppsiktsvekkende for meg er at man med kirkens røtter henviser til oldkirken, og ikke til urkirken. Hvorfor?

Kan det være at dagens kristne har lettere for å identisfisere seg med den institusjonelle og hierarkiske oldkirken enn den organiske, ikke-hierarkiske urkirken?

Jeg tror det er en illusjon å tro at det ligger fornyelsesimpulser i oldkirken. Jeg tror vi må søke å forstå Bibelens beskrivelse av den revolusjonære urkirken, som ledet - ikke av mennesker - men av den Hellige Ånd, så effektivt plantet Guds Rikes verdier inn i folks hverdag.

Vårt bilde av urkirken er uklart og uforståelig, fordi vi i stedet for å se dens totale anderledeshet i forhold til menneskelige organisasjoner og institusjoner, leser inn vår egen menighetsvirkelighet inn i Bibel-tekstene.

Derfor har vi vanskeligheter med å få Jesu´ radikale lære om det nye livet til å henge sammen med vår forståelse av livet i urkirken. Men dersom vi legger bort våre egne forestillinger om en institusjonalisert, hierarkisk menighet, og i stedet lar oss føre inn i det bibelske landskapet, Guds Rike, hvor fellesskapet ikke var hierarkisk, men en organisme hvor alle troende var søsken på like linje, og hvor troen og det kristne fellesskapet ene og alene levdes ut i menneskenes hverdag i et enkelt fellesskap i hverandres hjem, da vil Bibelen henge sammen på en ny måte. Da vil vi se at det finnes relevante menighetsforbilder i Det Nye Testamente.

Da åpner det seg en ny verden og et menighetsliv fornyet av de bibelske forbilder.

Fordi det er i den bibelske urkirken vi har våre røtter.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Trav


Share/Save/Bookmark

lørdag, april 21, 2007

Såtid

Det er såtid - også i Guds Rike. Det såes tanker om menighet, tjeneste og fellesskap som faller i god jord og som spirer. Eksemplene den siste tid er mange. Denne uken har vært hektisk.

På torsdag kveld var jeg kalt til å møte en gruppe i Nesbyen, langt oppe i Hallingdal. De hadde lest Wolfgang Simsons bok "Hus som forandrer verden". Og så hadde de lest intervjuet med meg i Korsets Seier. Nå var de kommet langt på vei i å danne husmenighet. Vi hadde en fin samling og et herlig fellesskap.

Til samlingen i Nesbyen kom et ektepar som levde i husmenighet allerede for 25 år siden. Deres beskrivelse av hva som gikk "galt", overenstemmer med alle vitnesbyrd jeg hittil har hørt: Lederskap.

Et tradisjonelt, hierarkisk lederskap tar i løpet av kort tid knekken på enhver husmenighet. Akkurat som det gjør det med cellegrupper og lignende. Det kan ikke nok understrekes at det kun er det bibelske, ikke-hierarkiske, mangfoldige tjenerskapet som gir bærekraftige fellesskap. Alt annet vil enten dø ut eller utvikle seg til foretak og folkekirke.

Det var særdeles hyggelig å snakke med både dette ekteparet og andre etterpå og høre at samlingen hadde inspirert dem.

Fredag kveld besøkte jeg Marianne og Dag Åsbjørn Johansens hjem i Bærum, hvor de har praktisert husmenighet og hjemmeundervisning av barna i mange år. Det var en stor opplevelse og fascinerende å få møte denne vitale og særdeles ressurssterke familien og få lære deres alternative livsstil å kjenne.

Til den åpne samlingen hos Marianne og Dag Åsbjørn kom det også en kateket i statskirken som hadde fulgt nøye med på bloggen min i lang tid. Han støttet helt ut husmenighetsmiljøets undervisning omkring hierarki i menighetslivet, både vår beskrivelse av virkeligheten og vår tolkning av Guds Ord. Det var virkelig oppmuntrende å treffe han.

Her om dagen fikk jeg en hyggelig epost fra en gammel venn fra Jesus-vekkelsen på 70-tallet: Loooooooong time siden borgertoget i Sandefjord under parolen "Kristus for Ungdom" (i regi av Felleskristen ungdomsaksjon). Vi er jo blitt godt voksne etterhvert. Viktigst er at vi har vokst i Herren, noe definitivt bloggen din tyder på. Det ser også ut som om vi har vokst i samme retning (nedover?!) når det gjelder menighetssyn. Det er virkelig herrrrrlig å kjenne gjenklangen i det jeg fant på sida di. En liten, saaaaaktevoksende cellegruppe (av Guds menighet i Stavern) har vært vår base de siste 5 år. Siden du bor i Sandefjord, kunne det kanskje være mulig å treffes en gang?, så kunne vi grave dypere i vår felles visdomskilde...

Sjur Jansen har i det siste fått kontakt med et lite nettverk på tre husmenigheter som vi ikke har kjent til tidligere. Det skal bli spennende å lære også disse å kjenne etterhvert.

Det såes, blant annet gjennom bloggene i vårt lille miljø. Men det spirer også. Det spirer fram nye fellesskap som er frigjort fra religiøse hierarkier og maktstrukturer.


Share/Save/Bookmark

torsdag, april 19, 2007

Dagens foto: Mamma fyller 75 år


Share/Save/Bookmark

søndag, april 08, 2007

Forkynne Kristus

Ordet ble kjøtt. Ordet ble et legeme. Ordet fikk en kropp. Kristi kropp.

Å forkynne Kristus er å kroppsliggjøre Ham.

Kristus i teoretisk form er lett tilgjengelig. Han finnes i våre gudstjenester. Han finnes i våre prekener. Han finnes i Bibelen. Han finnes i litteratur og skolebøker.

Den kroppsliggjorte Kristus er ikke like lett tilgjengelig. Mange mennesker vet hvor de finner Jesus-teorien, ordene om Jesus. Men de møter likevel ikke Ham.

Kristus har en kropp, men hvor er den? Mange kristne stiller seg dette spørsmålet.

Kristi kropp kommer til syne i fellesskapet. Som når vi samles i Jesu´ navn og spiser sammen. Med brødet og melken eller kaken og kaffen kan vi forkynne Jesu´ død og oppstandelse. Måltidet i Jesu´ navn er utgangspunktet for den enhet Han ønsker og ber om. Fordi måltidet i Jesu´ navn er inkluderende. I det måltidet tjener vi hverandre, og de fattige, de kriminelle, de venneløse, de hjemløse, taperne, de ressurssvake. Akkurat slik Han ba oss om å gjøre. Og slik de første kristne gjorde. Er det noen som vet om en bedre måte å gjøre det på?

Måltidet i Jesu´ navn er den grunnleggende, enkle, tidløse, universale, tverrkulturelle og geniale form og metode for enhet, fellesskap, tjeneste og forkynnelse gitt oss av Kristus selv. Det kan og skal gjennomføres uten noen form for ordinasjon, presteskap, geistlighet, suksesjon eller lederskap. Den eneste betingelsen er tjenerskap. Og kun da vil det fungere etter hensikten.

Under måltidet lærer vi hverandre å kjenne, og kan deretter videreføre tjenesten for hverandre med de tjenestegaver Herren gir til fellesskapet.

De første kristne i Jerusalem var så opptatt av Kristus at de valgte å komme sammen hver dag i hverandres hjem og feire Hans død og oppstandelse i måltidsfellesskapet. De hadde vært i Hans nærhet, de hadde lært Ham å kjenne og de videreførte Hans liv og undervisning i tjeneste for hverandre og sine medmennesker på denne måten. Han hadde sagt om de sultne: "Gi dere dem å ete", og helt selvfølgelig fulgte de opp med å inkludere de fattige i sine måltider.

Vår tid har vist oss med all tydelighet at når Ordet forblir ord, har det liten virkning. Vi som bærer Kristi navn, har fått i oppdrag å realisere Ham, å kroppsliggjøre Ham og det Han har lært oss.

I enhet, fellesskap, tjeneste.

For meg er livet Kristus, sa Paulus.

Når Kristus er vårt liv, - da forkynner vi Ham.


Share/Save/Bookmark

lørdag, april 07, 2007

Kristus

Det synes som om det er få som velger å bli Jesus-lærling (eller -disippel eller kristen) i Norge. Kristne ledere forklarer det ofte med "åndsituasjonen". Altså med forhold utenfor vår kontroll. Bortsett fra en ting det ofte pekes på som vi kan gjøre: Be.

Derfor arrangeres det bønneaksjoner, bønneuker, bønnehelger, bønnedager, bønnenetter, bønneseminarer, bønnevandring, bønnekonserter, bønnefrokost, bønnelunch og bønnemøter.

Jeg tror på bønn, men jeg tror det er noe annet og mer grunnleggende vi må gjøre i denne sammenhengen:

Forkynne Kristus.

Jeg tenker at det er få Jesus-lærlinger, fordi Kristus ikke forkynnes. Hvordan skal man følge etter og lære av en man ikke kjenner?

Og jeg tror at dersom Kristus forkynnes, så vil mennesker følge ham. Ikke alle. Men mange.


Share/Save/Bookmark

søndag, april 01, 2007

Det religiøst-kommersielle kompleks

Det som hendte søndag før påske en gang for et par tusen år siden, trengte seg på meg i dag. Jesus fikk altså disiplene til å finne seg en eselfole, som han kunne bruke til å ri på. Jesus ville ri inn i Jerusalem slik konger brukte å gjøre. Folket så straks symbolikken og begeistringen tok dem. De hyllet Jesus som Messias og jødenes konge.

Min refleksjon rundt dette har vært - hvilken provokasjon fra Jesu side! Men når jeg leser evangeliene litt nærmere, finner jeg at de romerske makthaverne så ikke på denne hendelsen som noen trussel. At Jesus ikke hadde politiske ambisjoner var åpenbart. Dessuten var hans tilhengere ubevæpnet. Hendelsen fikk ikke noe etterspill.

Men det skjedde noe annet denne dagen, som skulle vise seg å være den fatale provokasjonen. For Jesus gikk inn i templet, og som vanlig fant han det fullt av kommersielle aktiviteter, bankvirksomhet og salg av offerdyr.

Jesus ble opprørt og i vrede veltet han vekslebodene og drev ut de som drev handel.

Da kom reaksjonen. De religiøse lederne følte seg truet, og planene om å drepe ham tok form.

Det var Jesu´ angrep på det religiøst-kommersielle kompleks som utløste drapet på ham.

Det fikk meg til å tenke på Martin Luther, som også angrep det religiøst-kommersielle kompleks da han gikk imot avlatshandelen og den korrupte katolske kirken. Han ble bannlyst og dødsdømt, men berget livet under beskyttelse av en tysk fyrste.

Gjør det religiøst-kommersielle kompleks seg gjeldende i våre kirker i dag? Å være en Jesu disippel innebærer et anderledes liv. Men det religiøst-kommersielle kompleks er mer opptatt av status, makt og penger enn av det liv vi lever.

Det religiøst-kommersielle kompleks er fortsatt i virksomhet. Og fortsatt er det dødelig. For Jesu´ menighet.


Share/Save/Bookmark